Undercurrent

Dagens Nyheter har snakket med forskere i en analytisk sak om internetts frihet, og kommer til dystre konklusjoner. Vi beveger oss mot et overvåkningssamfunn, der rettssikkerheten og demokratiet trues. Samlet framstår de mange lovforslagene og reguleringsforsøkene som en krigserklæring mot det frie nettet. Forsøkene på å kontrollere nettet kommer særlig fra EU-hold, overvåkningstjenester og kulturindustrien.

Monica Horten er inne på noe sentralt her, på spørsmål om hvorfor politikerne følger argumentasjonen fra kulturindustrien:

De är också människor. Regeringarna har inte hört den andra sidan. Hittills har de lyssnat till den rika industrin och som ger en version. Om den upprepas för dig gång på gång så tror du till slut på den.

Et sitat til fra Horten:

Numera diskuterar man inte på pubarna, utan på internet. Därför måste ett öppet internet bevaras. Annars riskerar vi demokratin.

Se min temaside om nettpolitikk.

Paul Chaffey skriver godt om nettdebatt og samfunnsdebatt på sin blogg (få også med debatten under innlegget):

Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye.

OPPDATERING: Fra en frafallen SV-er til en troende(?). Bård Vegar Solhjell skriver også godt om samme tema:

Både hypen og kritikken av Facebook (og no Twitter) er etter mitt syn sterkt overdrive. Eit enkelt sosialt medium kjem neppe til å endre verda, slik ei enkelt avis sjeldan har gjort det. Derimot kunne systematisk bruk av og tilgang til massekommunikasjon endre verda. Det frigjorde oss ved å auke informasjonstilgangen dramatisk, men det passiviserte oss også ved å bli tilskodarar til dei som skal ta avgjerder. Kanskje kan også systematisk bruk av og tilgang sosiale medier på ei rekke ulike felt endre verda. Ved å gjere oss til delarar og deltakarar, og ved å presse fram samtale i staden for monolog. Mykje gjenstår før sosiale medier fungerer godt politisk. Vi har brukt 2500 år på å få det representative demokratiet til å fungere brukbart, så vi tåler at det tek litt tid med sosiale medier også.

Oppfølging av den siste tidens nettpolitikk-tendens her på bloggen: Venstre har noen lovende og interessante formuleringer i landsstyrets forslag til program (pdf) for neste stortingsperiode. Punkt 15.5 på side 77 tar for seg opphavsrett:

Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).

Dette følges opp med denne listen med mer eller mindre konkrete tiltak som partiet vil gå inn for (hvis programmet vedtas på landsmøtet 24-26. april):

• Redusere opphavrettens vernetid.
• At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper. Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
• Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
• Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).
• Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
• Støtte bruken av fribrukslisenser.

(Foto: Re:publica09. CC-lisens: by-nc).

Mye tyder på at EU-parlamentet senere i april vil vedta en forlengelse av vernetiden for innspilt musikk fra 50 til 95 år. En av de spesielle sidene ved dette forslaget er at forlengelsen skal gis tilbakevirkende kraft. Under konferansen Re:publica09 i Berlin sist uke koste Lawrence Lessig (bildet) seg med de logiske bristene i dette forslaget. Noe av begrunnelsen for endringen skal være at nålevende artister, som Sir Cliff Richard, opplever at 50-årsperioden utløper. Men skal man først forlenge vernetiden — noe Lessig er imot –, må det i så fall skje for verk som skapes nå, ikke for allerede skapte verk. Poenget med opphavsretten er jo å gi insentiver til kunstnerisk produksjon, men insentiver kan da ikke ha tilbakevirkende kraft? Lessig viste til et dokument 17 økonomer skrev i en tilsvarende sak i USA. Blant bidragsyterne var Milton Friedman, som egentlig bare ville skrive under hvis uttrykket “no brainer” forekom i dokumentet.

Lessig: Hvis ditt verk fortsatt er populært 50 år etter at du har laget det, er du antakelig en av de rikeste artistene i verden. De små artistene tjener ingenting på en slik forlengelse. Tvert imot sørger den for at deres verk låses inne i 45 år til, istedenfor at de i hvert fall kan falle i det fri og bli brukt av nye generasjoner kunstnere.

“Dette er ren korrupsjon. Hvilken sak kan dere vinne hvis dere ikke vinner denne?”, sa Lessig til forsamlingen i Berlin, hovedsakelig folk fra “nye medier”, bloggere, journalister og nett-positive kulturarbeidere. Med korrupsjon mente han her ikke nødvendigvis penger som skifter hender, men på handlinger som viser at institusjonen er dypt korrumpert — ute av stand til å fungere som den skal.

Vi må tenke på dette spørsmålet ut fra hva kulturen som helhet taper ved forlenget vernetid, fortsatte Lessig. Det 20. århundre er det mest sårbare århundret med hensyn til kulturell produksjon. Film oppløser seg til støv i arkivene hvis den ikke reddes, innspilt musikk og tv-programmer forsvinner fordi ingen kan arkivere dem i varige formater. Med vernetid på 95 år vil det være for sent for mange verk.

Lessigs foredrag er nok et eksempel på at nettet politiseres. Han høstet stort bifall i Berlin, som den helten han er for mange. Men når han utfordrer “dere”, “oss”, til å vinne en sak som dette, hvem snakker han egentlig til? I hvert fall til en politisk svært fragmentert og dårlig organisert gruppe. De fleste i salen har nok heller brukt de siste årene til å utvikle og bruke innovative nettløsninger og frydet seg over de nye mulighetene, uten å bry seg for mye om de mørke politiske skyene på horisonten. Men det er det på tide å gjøre, som jeg noterte her nylig.

Se mer fra Re:publica09 på nye Europabloggen.no. Antakelig kommer det noen flere drypp her på bloggen også etter hvert.

For øvrig: Forslaget om forlenget vernetid har også vært på høring i Norge. Se høringsuttalelsene.