De siste månedene har diverse mediesjefer og -moguler raslet stadig mer høylytt med opphavsrettssablene. Helt klart en internasjonal trend, og nå har den også nådd Norge. DN-Djuve hevder at siteringspraksisen til E24 er tyveri, og avisen hans følger så klart opp med en skråsikker jussprofessor (de vokser som kjent på trær).
Før dette bærer helt galt av gårde, kan vi være enige om dette: At det er fint å ta et oppgjør med klipp- og lim-journalistikken, men at en innskjerpet håndheving av opphavsrett med påfølgende jakt på kolleger og brukere aldri i livet er det som vil redde papiraviser og kvalitetsjournalistikk (de neste til å fanges i søkelyset blir vel siterende bloggere?). Det er neppe heller i journalisters interesse å uthule sitatretten, enn si begynne å rote med retten til å lenke, slik det utrolig nok også trues med i DN-saken.
Siden den ny-populære kritikken av Google uunngåelig nok er nevnt i artikkelen også, tar jeg med at søkemotorens Marissa Meyer i går talte under det amerikanske senatets høring om journalistikkens framtid (de også!). Og se om ikke Marissa sa noe klokt:
The Web by definition changes and updates constantly throughout the day. Because of its ability to operate in real-time, it offers an opportunity for news publishers to publish on changing and evolving stories as they happen. Web addresses (known as URLs — uniform resource locators such as http://www.google.com) were designed to refer to unique pieces of content, and those URLs were intended to persist over time. Today, in online news, publishers frequently publish several articles on the same topic, sometimes with identical or closely related content, each at their own URL. The result is parallel Web pages that compete against each other in terms of authority, and in terms of placement in links and search results. Consider instead how the authoritativeness of news articles might grow if an evolving story were published under a permanent, single URL as a living, changing, updating entity. We see this practice today in Wikipedia’s entries and in the topic pages at NYTimes.com. The result is a single authoritative page with a consistent reference point that gains clout and a following of users over time.
Jeg satt i panelet som kom etter Djuves i Bergen (hans panel var pengestrømmene, mitt het Digitalsjefene), og der kommenterte jeg såvidt det han hadde sagt om dette.
Hvis dette oppleves som et reellt problem for DN nå, så er kanskje de der som VG var i 97 da Nettavisen dukket opp. Også da var klipp-og-lim-journalistikken et tema. Resultatet av Nettavisen var at VG begynte å ta nettet på alvor, som i alle fall foreløpig har endt med den posisjonen og de resultatene vi har nå.
I det lange løp tror jeg at å ta slike problemstillinger som en utfordring til å bli bedre, er en mer langsiktig strategi enn å stritte i mot.
Ellers må jeg si at Marissa Mayer-sitatet er interessant, fordi det illustrerer en ide om at det som er bra for Google er bra for brukerne. Men det er en litt annerledes tenkning enn det journalistikken har hatt de siste 400 årene. Det er likevel godt tenkt: Etter skytingen ved Virginia Tech, var Wikipedia det beste stedet å skaffe seg oversikt over hendelsen 12 timer etterpå. Jeg tror vi som jobber med medier på nett har mye å lære av slik tenkning.
Det betyr vel heldigvis at vi langt i fra er ferdige med å utmeisle rammene for hva nettaviser og nettjournalistikk er. Heldigvis!
Ja, generelt tror jeg nok at mediene vil stå seg bedre på å lære av det Google gjør enn å jakte på måter å motarbeide denne og andre søkemotorer. Mayers poeng med å presentere saker slik at man kan bygge direkte på det man har gjort før, betyr at journalistikken kan bli mer kumulativ. Jeg synes faktisk jeg merker noe av effekten av dette allerede ved den stadig mer utbredte taggingen av blogginnlegg. Hver gang man gir en artikkel et stikkord/tag bygger man en temaside (eller genererer en ny). Etter kort tid har man så en fin liten “kunnskapsbase” om dette temaet, som i tillegg er lett å finne via søk.
(Et PS om Nettavisen ca. 97, siden jeg jobbet der: Jeg håper ikke det har festet seg en allmenn historieoppfatning om at alt vi gjorde da var klipp og lim, for det stemmer ikke i det hele tatt. Vi var en relativt stor redaksjon (20-25) med mange dyktige journalister og vi laget mange egensaker – hver dag. Vi ble også helt fra starten mye sitert av andre medier. Det er for så vidt interessant i seg selv – jeg kan ikke si vi ble møtt med skepsis av andre journalister.)
Jeg har aldri ment det, Olav. Men noe klipping var det, og det var et tema husker jeg. Men uansett med hva slags journalistikk som lå til grunn, var konklusjonen blant annet for oss at å ta nettet på alvor var en mer langsiktig strategi. Jeg tror fremdeles det.
Det er fint, jeg trodde ikke noe annet :-). Klart det også var sitering, sånn sett gjorde vi det samme som NTB alltid hadde gjort. Det ble bare hurtigere med nettet, selvsagt.
Til din første kommentar: Er det ikke merkelig at det er så lite debatt om utvikling av bedre reklameformater på nett nå i all doom & gloom om bransjen? Et eksempel – jeg er innom nytimes.com hver dag, men jeg tror aldri jeg har sett en annonse der som har vært relevant for meg. Enda jeg har vært registrert bruker der i 14 år eller noe sånt! Det må da være mye å gjøre på dette feltet fortsatt.
Og flere måneder senere følger jeg opp… jo, det der er underlig.
Problemet er at det du snakker om nå da handler om teknologi, og ikke verken om journalistikk eller salg — to områder aviser tradisjonelt kan noe om. Hyllevareteknologi, som mediehus gjerne benytter seg av til slike ting, er ikke kommet veldig langt med denne formen for tilpasning. De systemene som finnes krever også omfangsrik integrasjon mot tilgjengelige datasett for å fungere optimalt også. Med andre ord: Det er ikke mye hyllevare over det.
Derfor tror jeg denne verdens Googler og andre har en naturlig fortrinn overfor mediehusene, da de dette er ting som de som teknologibedrifter er naturlig utstyrt for å hanskes med. Nå behøver jo ikke dette å bety annet enn at også vi som driver redaksjonell virksomhet må komme til den erkjennelsen av også vi delvis må bli teknologibedrifter, men der er det ikke mange av oss som er ennå tror jeg. Heller ikke NYTimes.
Hei, bedre med sen oppfølging enn ingen oppfølging! Tilfeldigvis har jeg i det siste faktisk sett mer relevante annonser på NYT. I dag en for norsk bredbåndstelefoni. Det kan jo være så enkelt at de bruker Googles AdSense. Men i annonsen lenker de til en side med ganske utførlig annonsørinformasjon og enkelte nye (?) produkter. Blant annet lag din egen annonse (har ikke testet det). Kanskje skjer det endelig noe?