Vi ser oss blind på leksikonformen. En kunnskapsbase ser i dag annerledes ut.

Begrepet “nasjonal kunnskapsbase” er blitt kodeordet for “La Store Norske leve”. Det brukes av de som arbeider for at Kulturdepartementet eller andre offentlige aktører skal finansiere videre drift av Store Norske Leksikon (SNL).

Bruken av kunnskapsbasebegrepet i SNL-debatten er ureflektert. I realiteten har diskusjonen bare dreid seg om å bevare den tradisjonelle leksikonmodellen. De som vil at det offentlige skal redde SNL har ikke presentert noen oppdatert visjon om hvordan en kunnskapsbase faktisk bør utformes og fungere i dag. De vil videreføre SNL.no omtrent slik nettstedet i dag fremstår.

Men det gir bare mening å drive SNL videre hvis det tilpasses vår tids produksjons- og distribusjonsmåte for kunnskap. Kort sagt: En kunnskapsbase må i dag fungere i samsvar med verdensvevens logikk, ikke kjempe mot den.

En flom av kunnskap

Egentlig er det merkelig at kunnskapsbasebegrepet brukes. Det er som om man lukker øynene for alt som har skjedd de siste 20 årene. Nettet er jo selve Basen!

Det kan ikke være noen tvil: Aldri har mer kunnskap vært umiddelbart tilgjengelig. Og mye, mye mer vil det bli. Arbeidet for åpne data, åpen tilgang til forskningslitteratur og digitalisering av eldre materiale vil bære frukter. Privatpersoner, organisasjoner, journalister, forskere — alle vil de fortsette å produsere kunnskap som så blir tilgjengelig for alle.

Men foreløpig er organiseringen og tilretteleggingen av denne kunnskapen ikke tilfredsstillende. Riktignok finner vi mye kvalitetsinformasjon hurtig via Google og andre søkemotorer, men dette oppleves ikke som godt nok. Mye materiale indekseres ikke av søkemotorene. Søkeresultater mangler kontekst. Altså trenger vi å foredle web-informasjonen. Hvordan?

Kunnskap produsert for skattepenger

Når det er snakk om det offentliges ansvar for en nasjonal kunnskapsbase, er det naturlig å begynne med offentlig finansierte kunnskapsressurser. Hva finnes allerede av kvalitetsinformasjon produsert i og betalt av det offentlige — der særlig fagorganers materiale er interessant? En opplisting kan for eksempel begynne slik:

• SSB: Publiserer daglig nye artikler og data om det norske samfunnet.
• NSD: Publiserer også analyser og data om Norge og verden, og disponerer et vell av forskningsdata.
• Statens legemiddelverk: Har artikler og fakta om legemidler og helse.
• forskning.no: Daglig publisering av forskningsjournalistikk – reportasjer og kommentarer.

Innholdet disse virksomhetene — og mange, mange flere i resten av offentlig sektor — publiserer kan betraktes som biter av en mangfoldig kunnskapsbase av høy kvalitet. På norsk.

Slipp kunnskapen fri

Antakelig sitter de fleste offentlig finansierte virksomheter på atskillig mer materiale enn de har publisert, men likevel er det alt nå betydelige kunnskapsmengder det er snakk om. Felles for innholdet som publiseres i dag er imidlertid at det er låst inne på den enkelte institusjons nettsted.

Copyright-symbolet på offentlig sektors nettsteder (og praksisen med å holde tilbake mye data og informasjon) utgjør en effektiv sperre mot å utnytte potensialet i materialet som er produsert med skattepenger. Det finnes ingen praksis for å utstyre artikler og data med en lisens som åpner for fri viderebruk.

En av flere muligheter ville være den minst restriktive Creative Commons-lisensen, som gir rett til å republisere og bearbeide verket mot at opphavsperson krediteres.

En mest mulig åpen lisens vil gjøre det mulig for hvem som helst — mediebedrifter, bloggere, andre offentlige virksomheter — å bruke innholdet i nye sammenhenger. Ikke bare det, det burde aktivt tilrettelegges for slik viderebruk. Det kan gjøres ved å tilby f.eks. egne widgets som gjør det lett for andre nettstedeiere å presentere innholdet på sine sider.

Der det er mulig, burde offentlige nettsteder operere med åpne programmeringsgrensesnitt (API) som lar utviklere hente ut innhold og data i “rå” form for å presentere det i nye sammenhenger. Data burde ideelt sett tilrettelegges som såkalte “linked open data“.

Kunnskapsbasen bygges nå

Hvis dette ble gjennomført, ville en fort oppdage at enkeltpersoner, gründere og etablerte bedrifter ville begynne å sammenstille informasjon fra ulike kunnskapskilder — både kunnskap produsert i offentlig sektor og av andre. Noen ville bruke informasjonen som råvare i “apps” for iPhone og andre mobilplattformer.

Andre ville kanskje gjøre akkurat det vi er ute etter: De ville tilrettelegge alt dette materialet på en ny, samlet måte. For brukere ville det se ut, og fungere, som en utmerket kunnskapsbase. Enkelte ville helt sikkert også bruke disse frigitte kunnskapsressursene til å utvide og forbedre Wikipedia.

Er dette en sær og umulig tanke? Nei, det er allerede nok av eksempler på hvordan en slik desentralisert kunnskapsbase fungerer:

• Danske Information begynte nylig å hente materiale fra Wikipedia, DBpedia og andre kilder direkte inn i sine nye emnesider.
• Tyske Der Spiegel har gjort et lignende grep på sitt nettsted, der temasidene utgjøres av en blanding av saker fra magasinets eget arkiv, Wikipedia og Bertelsmann-konsernets leksika (altså som å ha SNL- og Wikipedia-innhold side om side i Norge).
• Også BBC trekker Wikipedia-materiale direkte inn på sine sider i naturbasen Wildlife Finder.

På nettet smelter altså nyhetsmedier og leksikon sammen. Samtidig pekes det i nye analyser av nettjournalistikk på behovet for at leserne tilbys mer kontekst, mer sammenheng, istedenfor enda flere løsrevne nyheter. Eller, med et annet ord: Kunnskapsbaser med encyklopedisk preg.

Poenget her er ikke at disse kvalitetsmediene stoler på Wikipedia, men at Wikipedias frie lisens gjør republisering på andre nettsteder mulig. Hvorfor ikke gi Wikipedia konkurranse?

Åpenhetsprinsippet

I 2004 gikk den britiske medieforskeren Graham Murdock inn for at allmennkringkasterne som BBC og NRK måtte bli viktige knutepunkter i det digitale offentlige rommet. Murdock ville at de offentlige kultur- og kunnskapsinstitusjonene burde knyttes tettere sammen på nettet, med allmennkringkasteren i en lederrolle.

Murdocks visjon kan oppdateres og utvides med det vi nå vet om produksjon og spredning av kunnskap på nettet. Nøkkelen er åpenhetsprinsippet jeg har skissert her, som setter innelåst kunnskap fri og sikrer effektiv spredning og videreforedling.

I en slik desentralisert tenkning om kunnskap er det ikke lenger like nødvendig å fokusere på noen få sentrale baser eller portaler — som et NRK eller SNL. Det er summen av spredningen gjennom et utall kanaler som er avgjørende. Tilretteleggingen for viderebruk blir derfor en sentral del av publiseringsprosessen.

Ønsket om å bevare SNL som institusjon er forståelig, men debatten burde ha et videre perspektiv. Den kan begynne med åpenhetsprinsippet, som representerer en radikal nytenkning om produksjon og spredning av kunnskap. Bare ved å erkjenne at åpen kunnskap er grunnlaget vi må bygge på, kan vi komme fram til om det gir mening med et nasjonalleksikon i det 21. århundre.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2010.