WikiLeaks og ekstrem transparens

WikiLeaks’ publisering av Afghanistan-dokumentene virvler opp en mengde prinsipielle spørsmål. Den plasserer klassiske kildevernspørsmål i nytt lys og setter globaliseringens dilemmaer på spissen — enda tydeligere enn før. Bergens Tidende spurte meg noen spørsmål om WikiLeaks og lekkasjen, her er svarene i full lengde (de ble kuttet noe til avisen), og med noen lenker lagt til:


1) Var lekkasjene en god/dårlig ting – hvorfor?
Lekkasjen bidrar til at vi nå kan danne oss et mer fullstendig og detaljert bilde av krigshandlingene i Afghanistan enn vi kunne før, og det er absolutt en god ting. Disse rapportene om enkelthendelser inneholder de militæres egne beskrivelser, altså en annen type informasjon enn journalister kan gi oss. Det kan for eksempel gi folk en bedre forståelse av utfordringene de militære styrkene i Afghanistan står overfor. Samtidig kan man se mønstre i dette enorme materialet som også gir nye erkjennelser om krigføringen. Disse positive sidene ved lekkasjen forutsetter imidlertid at dokumentene ikke setter soldatene — og afghanske informanter — i ytterligere fare. WikiLeaks og mediene som har publisert materiale fra lekkasjen sier at de har fjernet informasjon som kan sette liv i fare. Forsvaret sier derimot at dokumentene kan gjøre skade. Her står foreløpig ord mot ord, og det er vanskelig å bedømme hvem som vil få rett.

2) Er Wikileaks en nødvendig informasjonskanal for å forstå moderne krigføring?
Ikke WikiLeaks i seg selv, men det den representerer. Lekkasjen viser med all tydelighet militærets nye utfordring. De er avhengig av en hurtig digital informasjonsflyt for å operere effektivt, men dermed oppstår også nye sikkerhetsproblemer. Det har allerede vært episoder der soldater har mistet minnepinner med sensitiv informasjon, og nå er altså en stor database på avveie. WikiLeaks sier også at det kommer enda mer. Men dette gjelder ikke bare det militære — egentlig står alle sektorer og bransjer overfor den samme utfordringen. WikiLeaks har jo også hatt lekkasjer om korrupsjon, om finanssektoren, politiske partier osv.

3) Hvilke konsekvenser kan lekkasjene få?
Når det gjelder de militære styrkene i Afghanistan og andre steder, vil det sikkert føre til en innstramming i sikkerhetsrutiner for å forebygge flere lekkasjer. På et mer overordnet plan kan det imidlertid på sikt tvinge seg fram en erkjennelse om at det er bedre å være mer åpen i utgangspunktet — altså at mer informasjon gjøres tilgjengelig på et tidlig tidspunkt. De færreste, om noen, andre institusjoner og sektorer har samme behov for sikkerhet som Forsvaret, så de fleste kan gå lenger i å frigi informasjon. Men forhåpentlig kan vi også få en god debatt om hvor langt åpenhet som prinsipp rekker. Tatt ut i det ekstreme skaper fenomener som WikiLeaks et dilemma: Kan det tenkes at mer åpenhet ikke alltid er av det gode? Skal for eksempel politikere kunne ta gode beslutninger, må de også få ro til å kvalitetssikre og vurdere informasjon. Hva mister vi hvis alt er tilgjengelig, alltid?

4) Kan man stole på Wikileaks?
WikiLeaks er bare en gruppe enkeltpersoner fra ulike land. Ingen stat, ingen “respektabel” institusjon står bak dem. Organisasjonen er bevisst satt opp slik for å forhindre at materialet de publiserer kan bli slettet, og for at de skal kunne unnvike søksmål. Det er et stort paradoks: WikiLeaks vil offentliggjøre all den hemmeligstemplede informasjonen de kommer over, men er selv veldig lukket. De vil stille alle til ansvar for sine handlinger, men ingen kan stille dem til ansvar for noe. På dette grunnlaget ber de altså om at vi skal ha full tillit til dem. Men hva står de egentlig for? Det er en spenning i WikiLeaks. De sier at de er en nøytral plattform for å publisere lekket informasjon. Men grunnlegger og redaktør Julian Assange kommer også med sterke politiske uttalelser, som at han vil ha slutt på krigen i Afghanistan. Da minner de mer om en aktivistorganisasjon. Det skal bli spennende å se om WikiLeaks kan utvikle seg videre til å bli mer åpne om seg selv og til å definere seg selv tydeligere.

5) Er militærets informasjonskontroll i krig et demokratisk problem?
Militæret har ansvar for egne og andres liv i krig, og da må de også kontrollere informasjon. Demokratiske problemer oppstår hvis det ikke er gode rutiner for å gi ansvarlige politikere og offentligheten den informasjonen de har krav på for å kunne kontrollere og vurdere krigføringen. Kontroll på informasjonsflyt er alltid et konfliktfylt tema i kriger, og praksis i moderne tid har variert mellom ganske stor åpenhet (Vietnam) og streng kontroll (Golfkrigen i 1991). Det nye nå er altså at krigens råmateriale i form av ufiltrerte rapporter fra styrker i felten er nådd ut til offentligheten. (se sammenligning av Golfkrigen og mediene i 1991 med dekningen i 2003).

6) Er dette starten på en helt ny type journalistikk?
Det forandrer i hvert fall journalistikken. WikiLeaks har med sitt samarbeid med etablerte medier (Guardian, New York Times, Spiegel) i denne saken gått nye veier. Før har de stort sett nøyd seg med å kontrollere og publisere kildematerialet på egen hånd. Nå lot de de tre redaksjonene få noen uker til å gå gjennom materialet før publisering. Dermed sikret de større mediegjennomslag for saken, men også at redaksjonene brakte inn sin ekspertise. Dette samarbeidet har gitt imponerende resultater. Særlig The Guardian har vist vei til en ny type journalistikk med sin analyse og visualisering av mønstre i det store materialet — et godt eksempel på det som kalles datadrevet journalistikk. Blant annet har de fått fram økningen i bruken av veibomber på en slående måte. Guardian har også lenge gjort noe av det samme som WikiLeaks, ved at de ofte publiserer råmateriale (dataene) bak artiklene sine i sin helhet. Slik kan spesielt interesserte lesere arbeide videre med materialet og kanskje finne mønstre som journalistene ikke har sett.

7) Er WikiLeaks’ suksess et uttrykk for manglende tillit til vanlige medier?
Ikke nødvendigvis, men WikiLeaks har en spesiell appell for en varsler, en som vil ha ut kontroversiell informasjon. De lover å legge ut materialet i sin helhet etter at de har kontrollert det. Hvis varsleren sender materialet til en nyhetsredaksjon, kan hun frykte at den bare vil publisere bruddstykker, eller kanskje avslå publisering. WikiLeaks har også til nå demonstrert at de har gode rutiner for å anonymisere kildene sine, og ingen har klart å stenge serverne deres.

Tags: , , ,

One Response to “WikiLeaks og ekstrem transparens”

  1. […] Olav Anders Øvrebø: Wikileaks og ekstrem transparens […]