Eirik Newth sier det som må sies om oppropet “Dele — ikke stjele”:

En sektor som normalt er flink til å uttrykke sine krav (nylig presenterte f.eks. en av forfatterforeningene som støtter oppropet en sekspunkts kravliste med en prislapp på 56 millioner kroner) velger her å være påfallende uklar på tiltakssiden. Ã… AVKLARE hva man legger i begrepet “håndheves» burde være overkommelig. Ti år etter at Napster satte fildelingsproblematikken på dagsorden for alvor, er det nok av konkrete strategier å slutte seg til eller distansere seg fra. Derfor er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter.

Eirik skriver ikke under, og det kommer ikke jeg heller til å gjøre. Det er helt sikkert bevisst at teksten i oppropet er holdt i så tåkete ordelag. Hadde man sagt i klartekst hva konsekvensene var, ville nok flere nølt med underskriften. Katten stikker så vidt hodet ut av sekken helt på slutten av Aftenposten-kronikken i dag:

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.

Da er det bare å sette i gang med å liste opp disse snille virkemidlene. For problemet er at disse “enkle grepene” som tas “verden rundt” kommer med merkelapper som Hadopi og IPRED, som Eirik påpeker.

Ta det mest nærliggende tiltaket, som er å gå inn for en kraftig opptrapping av antall søksmål mot ulovlige fildelere, eventuelt i kombinasjon med straff som virkelig svir. Dette har lenge vært plate- og filmindustriens strategi i USA, og resulterer jevnlig i saker som den mot firebarnsmoren Jammie Thomas-Rasset, som nylig ble dømt til å betale 12 millioner dollar for å ha lagt ut 24 sanger på nettet. FOR Ã… GJENNOMFØRE dette effektivt, trengs det antagelig en lovendring etter modell av den svenske IPRED-loven. Den pålegger nettleverandører å utlevere opplysninger om mistenkte fildelere på oppfordring fra etterforskere som arbeider for plate- og filmbransjen.I praksis innebærer dette massiv overvåkning av svenske nettbrukere, samt en storstilt privatisering av lovhåndhevelsen.

Se min temaside om nettpolitikk.

EFN og Fribit skal ha takk for at de har formulert spørsmålskatalogen om datalagring, fildeling, FRA-loven, nettsensur, “3 strikes”. Alt sammen saker jeg har arbeidet mye med i år, som leserne her vet. Det meste er samlet under “Nettpolitikk.”

Det ser ut til å være bra med aktivitet på Twitter rundt #krevsvar også. Det øker sjansen for at det faktisk kommer noen svar. Nettpolitiske saker vil ikke avgjøre valget i Norge i år, men dette initiativet bidrar til at disse temaene er en viktig understrøm i valgkampen. Og ikke minst, det presser partiapparatene til å bruke mer tid på spørsmålene, en god forberedelse til det som vil komme senere. Derfor er det også viktig at svarene ikke blir liggende som et dødt arkiv, men blir gjenstand for debatt og oppfølgingsspørsmål.

OPPDATERING 3. september: Det er nå publisert svar fra alle partier unntatt Høyre på krevsvar.no.

Nettavisen sendte for tre uker siden et knippe seriøse, aktuelle og høyst relevante spørsmål om personvern, datalagringsdirektivet, fildeling, nettnøytralitet mm. til de politiske partiene. Bare Venstre og SV har svart. I et valgår! Dette er pinlig, på grensen til det skandaløse. Partiene må ta seg sammen og svare, slik at velgerne vet hvor de står i disse spørsmålene.

Husk på denne saken neste gang du hører en politiker beklage seg over tabloide og useriøse medier.

OPPDATERING 29. juli: Flere av partiene har åpenbart forstått hvor pinlig dette var, og har sendt sine svar. Men Arbeiderpartiet mangler fortsatt, kanskje det mest interessante av partiene i denne sammenheng.

OPPDATERING 30. juli: SVs Audun Lysbakken vil også ha svar fra Arbeiderpartiet (men kunne ikke regjerings-SV laget mer bråk om denne saken før?). Marit Nybakks svar er utsøkt arrogant: “Arbeiderpartiets organer vil drøfte denne saken når den blir aktuell.” (min kursiv).