Foto: Riksarkivet/Landslaget for reiseliv i Norge. (No known copyright restrictions).

Riksarkivet er blitt den tredje norske institusjonen til å legge ut fotohistorisk materiale på Flickr Commons. Dette prosjektet vokser støtt og stadig; nye arkiver, biblioteker og museer kommer til, og de som har vært med lengre legger ut nye bilder. For to år siden skrev jeg en artikkel i forbindelse med at Bergen Offentlige Bibliotek ble den første norske deltakeren i prosjektet.

Ved å hente ut data fra Wikipedias API har Zeit Online laget denne fine saken, som fortløpende viser redigeringene av den tyskspråklige utgaven av nettleksikonet. Det hadde vært moro å få til det samme for de norske utgavene.

Gi meg gjerne tips om annen kreativ bruk av Wikipedia-APIet.

(PS Bloggen er ikke nedlagt, men det er mye å gjøre på andre fronter. Mange av disse kan nå overvåkes i bloggens høyrespalte. Håper likevel å skrive noe oftere her framover).

Innpakket Kjøtt.

Når det er snakk om musikk, digitalisering og medier, dreier det seg nå til dags om forretningsmodeller, økonomi og avstraffelse før du rekker å få inn et ord om rytme, driv og melodi. Kjøtt får derfor min pris for årets mest sympatiske handling med sin publisering av alle bandets innspillinger for fri nedlasting. Jøran Rudi:

Vi ser ikke poenget med å tjene penger på noe vi gjorde for 30 år siden. Det er klart, hadde det vært snakk om 100 000 kroner i lomma på hver av oss, skulle vi nok vurdert det. Men det er ikke snakk om slike summer, ikke i det hele tatt.

Rudi vil rett og slett at folk skal få høre musikken, som lenge har vært vanskelig å få kjøpt; bandet har ikke noen ideologisk begrunnelse for å legge ut låtene i mp3 og i høy kvalitet (.aiff). Det skal bli spennende å se om eksperimentet likevel får noen overraskende effekter. Man kan tenke seg to typer. 1) Det kan godt hende at interessen for Kjøtts musikk og tekster vil stige så mye som følge av den nye tilgjengeligheten at det blir etterspørsel etter nye utgivelser — og dermed kan det bli økonomi i det likevel. 2) Kjøtt har tydeliggjort betingelsene for nedlasting og videredistribusjon med en Creative Commons-lisens — nærmere bestemt varianten “Navngivelse-ikke-kommersiell-ingen bearbeidelse”. Dette kan det komme etterlengtede erfaringer ut av; til nå har Creative Commons stått noe i stampe i Norge på grunn av mangel på eksempler med tyngde. Lisensen gir deg og meg mulighet til å dele og spre Kjøtt-låtene, mot at vi krediterer, ikke prøver å tjene penger på dem og ikke endrer/remikser. Dele, ikke stjele, på en måte.

Men se, der var vi over i systemverdenens språk igjen. Det var nettopp dit vi ikke ville. Derfor — værsågod:

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Ha’rru penger får du venner, er du plagsom blir du ensom
er du frekk nok går’e lett nok, er du sleip nok går’e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Er’u blakk nok blir’u nekta gjør du brekk nok blir’u hekta
har’u fin stil er det clean deal er det fritt liv er e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit

Last ned Clean deal med Kjøtt (mp3, 4 MB). Fra EP-en Hue uten sanser (7″, FS/Mai 61).

OPPDATERING 19. november: Filene er lagt ut som torrent på Kjøtt-siden, og nedlastingen går som en drøm. Veldig smart: CC-lisensen er vedlagt og forklart i egne tekstfiler i nedlastingsmappen.

Begrepet “nasjonal kunnskapsbase” er blitt kodeordet for “La Store Norske leve”. Det brukes av de som arbeider for at Kulturdepartementet eller andre offentlige aktører skal finansiere videre drift av Store Norske Leksikon (SNL).

Bruken av kunnskapsbasebegrepet i SNL-debatten er ureflektert. I realiteten har diskusjonen bare dreid seg om å bevare den tradisjonelle leksikonmodellen. De som vil at det offentlige skal redde SNL har ikke presentert noen oppdatert visjon om hvordan en kunnskapsbase faktisk bør utformes og fungere i dag. De vil videreføre SNL.no omtrent slik nettstedet i dag fremstår.

Men det gir bare mening å drive SNL videre hvis det tilpasses vår tids produksjons- og distribusjonsmåte for kunnskap. Kort sagt: En kunnskapsbase må i dag fungere i samsvar med verdensvevens logikk, ikke kjempe mot den.

En flom av kunnskap

Egentlig er det merkelig at kunnskapsbasebegrepet brukes. Det er som om man lukker øynene for alt som har skjedd de siste 20 årene. Nettet er jo selve Basen!

Det kan ikke være noen tvil: Aldri har mer kunnskap vært umiddelbart tilgjengelig. Og mye, mye mer vil det bli. Arbeidet for åpne data, åpen tilgang til forskningslitteratur og digitalisering av eldre materiale vil bære frukter. Privatpersoner, organisasjoner, journalister, forskere — alle vil de fortsette å produsere kunnskap som så blir tilgjengelig for alle.

Men foreløpig er organiseringen og tilretteleggingen av denne kunnskapen ikke tilfredsstillende. Riktignok finner vi mye kvalitetsinformasjon hurtig via Google og andre søkemotorer, men dette oppleves ikke som godt nok. Mye materiale indekseres ikke av søkemotorene. Søkeresultater mangler kontekst. Altså trenger vi å foredle web-informasjonen. Hvordan?

Kunnskap produsert for skattepenger

Når det er snakk om det offentliges ansvar for en nasjonal kunnskapsbase, er det naturlig å begynne med offentlig finansierte kunnskapsressurser. Hva finnes allerede av kvalitetsinformasjon produsert i og betalt av det offentlige — der særlig fagorganers materiale er interessant? En opplisting kan for eksempel begynne slik:

• SSB: Publiserer daglig nye artikler og data om det norske samfunnet.
• NSD: Publiserer også analyser og data om Norge og verden, og disponerer et vell av forskningsdata.
• Statens legemiddelverk: Har artikler og fakta om legemidler og helse.
• forskning.no: Daglig publisering av forskningsjournalistikk – reportasjer og kommentarer.

Innholdet disse virksomhetene — og mange, mange flere i resten av offentlig sektor — publiserer kan betraktes som biter av en mangfoldig kunnskapsbase av høy kvalitet. På norsk.

Slipp kunnskapen fri

Antakelig sitter de fleste offentlig finansierte virksomheter på atskillig mer materiale enn de har publisert, men likevel er det alt nå betydelige kunnskapsmengder det er snakk om. Felles for innholdet som publiseres i dag er imidlertid at det er låst inne på den enkelte institusjons nettsted.

Copyright-symbolet på offentlig sektors nettsteder (og praksisen med å holde tilbake mye data og informasjon) utgjør en effektiv sperre mot å utnytte potensialet i materialet som er produsert med skattepenger. Det finnes ingen praksis for å utstyre artikler og data med en lisens som åpner for fri viderebruk.

En av flere muligheter ville være den minst restriktive Creative Commons-lisensen, som gir rett til å republisere og bearbeide verket mot at opphavsperson krediteres.

En mest mulig åpen lisens vil gjøre det mulig for hvem som helst — mediebedrifter, bloggere, andre offentlige virksomheter — å bruke innholdet i nye sammenhenger. Ikke bare det, det burde aktivt tilrettelegges for slik viderebruk. Det kan gjøres ved å tilby f.eks. egne widgets som gjør det lett for andre nettstedeiere å presentere innholdet på sine sider.

Der det er mulig, burde offentlige nettsteder operere med åpne programmeringsgrensesnitt (API) som lar utviklere hente ut innhold og data i “rå” form for å presentere det i nye sammenhenger. Data burde ideelt sett tilrettelegges som såkalte “linked open data“.

Kunnskapsbasen bygges nå

Hvis dette ble gjennomført, ville en fort oppdage at enkeltpersoner, gründere og etablerte bedrifter ville begynne å sammenstille informasjon fra ulike kunnskapskilder — både kunnskap produsert i offentlig sektor og av andre. Noen ville bruke informasjonen som råvare i “apps” for iPhone og andre mobilplattformer.

Andre ville kanskje gjøre akkurat det vi er ute etter: De ville tilrettelegge alt dette materialet på en ny, samlet måte. For brukere ville det se ut, og fungere, som en utmerket kunnskapsbase. Enkelte ville helt sikkert også bruke disse frigitte kunnskapsressursene til å utvide og forbedre Wikipedia.

Er dette en sær og umulig tanke? Nei, det er allerede nok av eksempler på hvordan en slik desentralisert kunnskapsbase fungerer:

• Danske Information begynte nylig å hente materiale fra Wikipedia, DBpedia og andre kilder direkte inn i sine nye emnesider.
• Tyske Der Spiegel har gjort et lignende grep på sitt nettsted, der temasidene utgjøres av en blanding av saker fra magasinets eget arkiv, Wikipedia og Bertelsmann-konsernets leksika (altså som å ha SNL- og Wikipedia-innhold side om side i Norge).
• Også BBC trekker Wikipedia-materiale direkte inn på sine sider i naturbasen Wildlife Finder.

På nettet smelter altså nyhetsmedier og leksikon sammen. Samtidig pekes det i nye analyser av nettjournalistikk på behovet for at leserne tilbys mer kontekst, mer sammenheng, istedenfor enda flere løsrevne nyheter. Eller, med et annet ord: Kunnskapsbaser med encyklopedisk preg.

Poenget her er ikke at disse kvalitetsmediene stoler på Wikipedia, men at Wikipedias frie lisens gjør republisering på andre nettsteder mulig. Hvorfor ikke gi Wikipedia konkurranse?

Åpenhetsprinsippet

I 2004 gikk den britiske medieforskeren Graham Murdock inn for at allmennkringkasterne som BBC og NRK måtte bli viktige knutepunkter i det digitale offentlige rommet. Murdock ville at de offentlige kultur- og kunnskapsinstitusjonene burde knyttes tettere sammen på nettet, med allmennkringkasteren i en lederrolle.

Murdocks visjon kan oppdateres og utvides med det vi nå vet om produksjon og spredning av kunnskap på nettet. Nøkkelen er åpenhetsprinsippet jeg har skissert her, som setter innelåst kunnskap fri og sikrer effektiv spredning og videreforedling.

I en slik desentralisert tenkning om kunnskap er det ikke lenger like nødvendig å fokusere på noen få sentrale baser eller portaler — som et NRK eller SNL. Det er summen av spredningen gjennom et utall kanaler som er avgjørende. Tilretteleggingen for viderebruk blir derfor en sentral del av publiseringsprosessen.

Ønsket om å bevare SNL som institusjon er forståelig, men debatten burde ha et videre perspektiv. Den kan begynne med åpenhetsprinsippet, som representerer en radikal nytenkning om produksjon og spredning av kunnskap. Bare ved å erkjenne at åpen kunnskap er grunnlaget vi må bygge på, kan vi komme fram til om det gir mening med et nasjonalleksikon i det 21. århundre.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2010.

Slipp fakta fri

Skal vi få faktabasert journalistikk på et nivå dagens samfunn behøver, må allmennheten få tilgang til offentlig sektors data. Snarest.

Professor Hans Rosling gikk lei av å undervise studenter som manglet oversikt over de mest elementære fakta. Angivelig flinke kandidater avslørte gapende hull i kunnskapen om hvordan folkehelse og økonomi hadde utviklet seg internasjonalt. Den svenske helseforskerens svar ble å utvikle programvaren Gapminder, som gjør det mulig å visualisere statistikk og data på fascinerende måter. Kampen mot foreldede forestillinger og seiglivede myter, og for et verdensbilde basert på fakta, ble Roslings prosjekt.

Vi liker å kalle vår tids samfunn kunnskapsbasert, men først nå begynner verktøyene for effektiv og oppdatert formidling av data og statistikk å bli stilt til rådighet for flere enn eksperter. Stadig bedre programvare for visualisering og presentasjon blir tilgjengelig.

Når faktamateriale lagret i databaser kan presenteres med egnede verktøy for bearbeiding og visualisering, åpnes hittil uante journalistiske muligheter for analytisk og samtidig engasjerende faktaframstilling.

Ikke bare det: Journalistene kan også gjøre de samme verktøyene og dataene tilgjengelig for publikum, slik at den enkelte borger selv kan orientere seg i materialet ut fra egne behov. Slik begynner endelig nettjournalistikken å nærme seg sitt virkelige potensial.

Denne nye «datajournalistikken» er inne i sin pionerfase. Norske medier kan allerede vise til prosjekter med ulikt ambisjonsnivå. NRK Brennpunkt har laget «Maktbasen» ved hjelp av blant annet data om folkevalgtes engasjement i næringsvirksomhet. Aftenposten presenterte nylig Pensjonsfondets investeringer av statens petroleumsformue i en oversiktlig kartløsning med samtlige aksjeposter plassert i tabeller leserne lett kunne bla videre i. Og Edda Media og Drammens Tidende har laget «Buskerudbenken», som presenterer data om fylkets representanter på Stortinget.

Verktøyene er altså ikke problemet. Det er faktakildene som nå er et knapphetsgode. Skal det bli virkelig fart på utviklingen av datajournalistikk, må offentlig sektor gjøre sine data tilgjengelig for viderebruk. Og det må gjøres på riktig måte.

Virksomhetene i vår store offentlige sektor, fra fagdirektorater til kommunale etater, fra skoler til statsbedrifter, samler inn og forvalter enorme mengder data. Datakildene spenner fra de komplekse og samfunnskritiske, som Statens kartverks geodatabaser, til noe så banalt som lister med plasseringen av returpunkter for søppel.

Nylig presenterte Bergens Tidende en kartløsning som hjalp folk til å finne nærmeste søppelkasse for glass, metall og papp. Renovasjonsselskapet hadde gjort listen med adresser til returpunktene – datakilden – tilgjengelig. Det var nok til at avisen kunne gjøre en kompetent formidlingsjobb til beste for byens innbyggere.

Regjeringene i Storbritannia og USA har kommet lengst i arbeidet med å frigi offentlige data. I begge land har den øverste politiske ledelsen gjort økt åpenhet i offentlig forvaltning til et prestisjeprosjekt. Dette gjør de i visshet om at åpne data har gunstige effekter for flere enn medier og journalister.

To andre motiver er vel så viktige: En mest mulig åpen offentlig sektor styrker tilliten til det demokratiske systemet og øker interessen for å delta i samfunnslivet. Åpne data fungerer dessuten som råstoff for innovasjon i næringslivet. En fersk rapport laget for den danske IT- og Telestyrelsen konkluderte med at frigivelse av data vil utløse verdiskaping for minst 600 millioner kroner i Danmark.

I dag eksisterer det ingen felles praksis for frigivelse av offentlig sektors data for viderebruk. Prinsippene bak håndteringen av disse dataene bør være enklest mulig: Dataene er fellesskapets eiendom og skal derfor som hovedregel gjøres tilgjengelig vederlagsfritt for viderebruk (visse typer sensitive data skal ikke frigis, slik som persondata og data som er viktig for rikets sikkerhet). Det skal legges aktivt til rette for viderebruk ved å publisere data i egnede formater.

Som eksemplet med BTs kart over returpunkter viste: Det sentrale er at det offentlige frigir dataene, ikke at det offentlige selv lager presentasjonen. Sannsynligheten for å få fram den nyttige, opplysende formidlingen av dataene øker dramatisk når datakildene frigis. Da kan vi høste av den kreativiteten og kompetansen som finnes i samfunnet som helhet. 18-åringen som programmerer mobilapplikasjoner på fritiden; redaksjoner med spisskompetanse på kildevurdering; frivillige organisasjoner med en agenda og et nettverk av bidragsytere – for å ta noen eksempler.

Vi kommer ikke videre uten innsats fra alle parter. Politikerne må definere prinsippene som skal styre frigivelse av data og bruke pisk og gulrot for at de etterleves. De offentlige virksomhetene må opplyse om hvilke datakilder de har og frigi dem, gjerne etter dialog med brukerne om hvilke datasett det haster mest med. Og endelig må mediene og allmennheten vise at vi faktisk er i stand til å få så mye mening ut av datakildene som entusiaster som meg tror er mulig.

Som Hans Rosling oppdaget: Grobunnen er god for uvitenhet og intellektuell latskap også i et såkalt kunnskapssamfunn. Journalister og medier har et spesielt ansvar for at det faktabaserte verdensbildet ikke fortrenges av alminnelig dumhet og falske profeter. Kombinasjonen av åpne datakilder og kraftfulle verktøy har servert journalistikken en sjelden mulighet til å vise at Rosling har rett: Formidling av fakta og kunnskap kan være like engasjerende som den mest spennende OL-øvelse.

Jeg har begynt på en oversettelse til bokmål på dette Google-dokumentet. Send meg en melding hvis du ønsker å hjelpe til, så gir jeg deg redigeringstilgang (olav.ovrebo@gmail.com eller via Twitter). Selvsagt er det veldig fint om noen også er interessert i å oversette til nynorsk.

Definisjonen på åpen kunnskap er nært beslektet med andre initiativer for mer åpenhet, som Creative Commons og Open Access, og supplerer disse.

OPPDATERING: Med rask og god hjelp fra Svein-Magnus og Harald er oversettelsen allerede fiks ferdig og publisert. (Det er bare å si fra hvis du finner noe som bør rettes på — korrektur selvsagt fortsatt mulig).

(Klikk på bildet for større versjon. Eller hent bakgrunnstallene).

Wikipedia er fortsatt mest siterte kilde i et utvalg av de største norske mediene. I 2009 falt imidlertid antall ganger Wikipedia ble eksplisitt nevnt som kilde for første gang i leksikonets historie, fra 1038 til 859 i ni av de største avisene pluss NTB. Store Norske Leksikon hadde pen vekst, fra 306 til 415, men har altså ikke passert Wikipedia, som Eirik Newth antydet i et blogginnlegg.

Mediene som er med i utvalget: Adresseavisen, Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Klassekampen, Bergens Tidende, Dagens Næringsliv, NTB, Nordlys. Søkebegreper: (kilde* AND wikipedia*), (kilde* AND “store norske leksikon*”). Noen journalister siterer Store Norske ved å skrive snl.no. Det har jeg funnet med dette søket: (kilde* AND “snl*” NOT “store norske”). Metodemerknad: Dette vil ikke fange opp om journalistene siterer de norske eller den engelskspråklige utgaven. Og det fanger selvsagt ikke opp om journalistene bruker et av disse leksikonene uten å kreditere.

Som Eirik håper jeg at diskusjonen om eventuell statsstøtte til Store Norske kan føres nyansert og med likebehandling av Wikipedia. Samtidig er jeg stadig ikke helt sikker på om alle kommersielle muligheter for Store Norske er uttømt. Kanskje et bokforlag ikke er den beste eieren av en leksikonbase i 2010? Kanskje man heller trenger et kommersielt miljø knyttet til redaksjoner med mer dagsaktuell publiseringstradisjon? I hvert fall som samarbeidspartner.

Enda et alternativ er naturligvis at Store Norske knyttes til en ikke-kommersiell (eller antatt ikke-kommersiell) aktør som NRK.

Om Wikipedia som kilde for journalister, se også:

Skjer det en googlisering av journalistikken?

Journalister velger Wikipedia.

Spørsmålene vi ser på er:

• hvilke datakilder finnes faktisk i de ulike virksomhetene, og i hvilken grad og på hvilke måter gjøres disse dataene tilgjengelig?
• hvilke planer har offentlige virksomheter på dette feltet framover?
• hva er de viktigste hindrene mot at offentlige virksomheter opplyser om og frigir data de disponerer?

Vi har også en prosjektblogg kalt Fakta først, der vi også tar opp debatter og ideer rundt hvordan data kan brukes. Bidrag ønskes – også til selve kartleggingsarbeidet!

Det er ingenting som kan passe bedre enn at det samtidig blir bevegelse i kartdatadebatten.