“Et medieimperium i lommeformat”: Tysk nettmanifest

En gruppe tyske journalister, bloggere, skribenter har produsert 17 påstander om journalistikk og internett. Manifestet, som de kaller det, inneholder mye godt, har allerede skapt mye debatt — og, heldigvis, blitt møtt med konstruktiv kritikk. Initiativtakerne oppfordrer til viderepublisering, så her er “tesene”. Det finnes også en engelsk versjon.

Continue reading

Treholt reddet ut av Facebook

PST har lagt ut fotoalbumet fra Treholt-saken ikke bare på lukkede Facebook, men heldigvis også på åpne Flickr. Sikkerhetstjenesten har til og med spionert seg fram til en Creative Commons-lisens på bildene — navngivelse, ingen bearbeidelse (står egentlig noe i veien for å velge den aller frieste lisensen, med kun navngivelse? De ivrigste vil nok remikse Treholt-bildene uansett).

Jeg håper virkelig at mange offentlige institusjoner vil følge PST og gjøre historiske fotografier tilgjengelig. Treholt-bildene er en påminnelse om at det ikke bare er arkiver, biblioteker, museer eller NRK som sitter på viktig historisk materiale.

Digitaliseringen av fotografier, både av offentlige hendelser og private minner, har potensial til å påvirke vår historieforståelse. Både profesjonelle aktører og amatører vil bidra. Min personlige favoritt for tiden er Bergensavisens Fotomuseum på Origo. Ved siden av bilder fra avisens eget arkiv er det nå begynt å dukke opp mange spennende bilder fra private samlinger. Se for eksempel bilder tatt av Franz Blaha. Fascinerende. En utfordring for Origo blir å legge til rette for at publikum kan føre på stikkord (tags) som på Flickr, og å innarbeide Creative Commons-lisenser. Burde være mulig å få til, folkens?

Se min temaside med flere relevante saker om historisk fotografi.

Offentlige data og journalistikk: Hva er status, hvor er hindrene?

“Journalistikk trenger data i det 21. århundre”, skriver Zach Beauvais i en inspirerende artikkel på ReadWriteWeb. Også for oss uten IT-faglig bakgrunn demrer det at data — statistikk, værdata, kartdata, økonomiske data, helsedata — er råstoff for innovasjon. Ikke bare innen journalistikken, selvsagt. Mye av dataene det er snakk om produseres av offentlig sektor, og bevisstheten om dataenes betydning er økende.

Debatten om frigivelse og tilrettelegging av offentlige data har pågått en stund, og innenfor mediemiljøet er definitivt interessen på vei opp. Jeg håper nå å bidra til dette gjennom et prosjekt jeg skal i gang med for Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB. Hvor er de mulige datakildene, hva er hindrene mot utlevering og tilgjengeliggjøring, hvordan kan den nye offentlighetsloven brukes for å øke tilgangen til data? Det er blant spørsmålene jeg vil komme inn på i kartleggingen.

Hvis du vil hjelpe meg med å definere prosjektet nærmere og komme med innspill, er du velkommen til et uformelt møte NONA har vært så greie å arrangere onsdag denne uken på Litteraturhuset.

Prosjektet er knyttet til en satsing på datastøttet journalistikk (jeg liker ikke den betegnelsen, men i mangel av en bedre…) ved instituttet i Bergen. Det ble arrangert et seminar om det temaet i januar, og instituttet bidro også til at Adrian Holovaty kom til Mediedagene i Bergen i mai. Snart skal en stipendiat i gang med et prosjekt der tanken er å knytte sammen data og journalistikk.

At det finnes et engasjert miljø av folk som er opptatt av frigivelse og viderebruk av offentlige data, viser responsen på et innlegg NRK Beta skrev nylig. Forhåpentligvis kan jeg få hjelp fra dette miljøet til min kartlegging.

Et første skritt er en påbegynt lenkeliste.

Jeg lar Beauvais få siste ord:

Innovations in medicine, science, and development could all be achieved if only currently hidden data were made available. Data-driven journalism could be the first step in realizing this dream. The best stories would then come from innovators who read about trends reported in news media and are then able to draw new conclusions and solve bigger problems.

Udelt positivt

Bok- og nettprosjektet Delte meninger er bare å applaudere. Artikkelforfatterne tar opp helt sentrale temaer for en opplyst debatt om nettkultur, sosiale medier og kulturpolitikk, og følger så opp med debattskapende innlegg om dagsaktuelle emner.

Ikke minst er det positivt at bokkapitlene og innleggene publiseres under en Creative Commons-lisens, slik at de kan brukes videre. En mangel bør man imidlertid fikse på her: Hvert kapittel, pdf og innlegg burde vært tydelig merket med CC-lisens, ikke bare introduksjonssiden. En bruker som kommer direkte til et kapittel, for eksempel Eirik Solheims om allmennkringkasting, har ingen mulighet for å se at det er noe annet enn vanlige opphavsrettsbegrensninger på teksten.

Internetts frihet skal tøyles

I det siste har tegnene blitt flere og flere, tydeligere og tydeligere: Myndigheter, bransjer og institusjoner vil ikke lenger akseptere den økte friheten internett har ført med seg. Friheten utfordrer forretningsmodeller og meningsmonopoler, og det begynner å bli veldig ubehagelig. Merk at jeg snakker om vestlige, demokratiske samfunn; autoritære stater venter en dette av, og de har her vist vei. I litt tilfeldig rekkefølge, her er noen av tegnene jeg har notert meg:

  • Utestengelse av nettbrukere: Den franske nasjonalforsamlingen kan i begynnelsen av april vedta det som er kjent som, vekselvis, “graduate response”, “Three strikes and you’re out” eller “digital dødsstraff”. Senatet i Frankrike har allerede vedtatt loven med stort flertall, men det skal være større motstand i underhuset. Loven går altså ut på å straffe nettbrukere som tas i ulovlig fildeling. Du skal få to skriftlige advarsler før nettforbindelsen kuttes. Franske nettaktivister mobiliserer mot loven før den avgjørende avstemningen. Den samme loven har vært forsøkt brakt inn i EU-sammenheng flere ganger det siste året, men den er foreløpig blitt stoppet, blant annet etter mot-lobbyisme fra borgerrettighetsforkjempere.
  • Strengere kontroll over blogging, nettytringer: I fjor kom en EU-parlamentariker fra Estland med et ganske forvirret forslag om å regulere blogger. Bloggernes stilling skulle “klargjøres”, noe som ble tolket som at bloggere skulle registreres. Altså slutt på å kunne ytre seg anonymt. Forslaget møtte sterk motstand da det ble kjent, og ble droppet i den videre behandlingen i EU-parlamentet. Men det dukker stadig opp liknende tanker i ulike land. I Tyskland har mediepolitikeren Martin Stadelmaier nylig gitt uttrykk for at det i framtiden ikke bør være noen anonyme ytringer på internett lenger. I Italia er det fremsatt flere forslag i denne retning, noe som ble kjent for mange via BoingBoing for noen dager siden. “Räkna kallt med att liknande förslag åter kommer att komma upp i EU”, skriver Henrik Alexandersson.

Skal man tegne det virkelig store bildet, hører også datalagring og overvåkning med. Spørsmålet om utestengelse av nettbrukere er for øvrig bare et aspekt av et i seg selv veldig stort konfliktfelt, kollisjonen mellom kulturindustrien og nettbrukerne. Mer om det en annen gang.

Nettet har allerede inntatt en sentral plass som kommunikasjonsplattform og webben vil antakelig før eller senere også bli regnet som det viktigste mediet for kritikk og debatt. Nettopp derfor er disse tegnene så bekymringsfulle. Det virker som det er en mangel på prinsipiell tenkning hos mange beslutningstakere når det kommer til temaer som har med internett å gjøre. Der man ser pirater burde man også kunne se innovasjon, og skille mellom enkle lovbrudd og genuin nyskaping. Der man ser forsøpling burde man også kunne se utvidelse av det jeg vil kalle produktiv ytringsfrihet, og skille mellom stil og innhold (mye av kritikken av kommentarfelt og blogger kommer fordi man ikke evner å se bortenfor en uvant språkføring eller stilvalg).

Nå finnes det en løs koalisjon av interessegrupper og skribenter som arbeider mot tiltak som digital dødsstraff og blogger-registrering. I Frankrike er det grupper som La Quadrature du Net, i Tyskland et miljø som blant annet kommer til orde i bloggen Netzpolitik, i Sverige kjenner vi protestene mot FRA-loven. Det er imidlertid grunn til å spørre seg om disse gruppene er sterke nok og profesjonelle nok i sitt PR- og lobbyarbeid til at de klarer å vinne fram på lang sikt.

Les mer:

Dagens Nyheter

Bente Kalsnes

Jan Omdahl

Henrik Alexandersson

Rebecca MacKinnon

Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging

For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

bloggerogmedier.jpg

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

Fantastiske norgesbilder på Flickr

isbre.jpg

Stadig flere institusjoner knytter seg til Commons-prosjektet på Flickr. Nå har Library of Congress publisert en fantastisk samling “postkort” fra Norge, Sverige og Danmark (flere land skal følge). Bildene er fra perioden 1890-1910 og i “Photochrom”:

Published primarily from the 1890s to 1910s, these prints were created by the Photoglob Company in Zürich, Switzerland, and the Detroit Publishing Company in Michigan. The richly colored images look like photographs but are actually ink-based photolithographs, usually 6.5 x 9 inches.

Flickr-brukere kan legge til tags (stikkord) og kommentere bildene — dette er mye av poenget med Commons-prosjektet. Brukerne er allerede i gang med å forsyne bildene fra Skandinavia med forklaringer og presiseringer.

Hele samlingen finnes på Library of Congress’ sider.

(tips: Mymarkup).

OPPDATERING: NRK Beta og deretter Aftenposten og en haug andre medier tar saken videre. Flott. Hvilken norsk institusjon blir den første på Flickr Commons?

Hvor i Bergen?

Etter eksplosjonen på Vågen 20 april 1944 foto: Bundesarchiv/Wikimedia Commons

Bundesarchiv donerte nylig 100.000 fotografier til Wikimedia Commons. Blant disse er noen til dels meget interessante bilder fra Norge. Bildet over er tatt i Bergen etter den store eksplosjonsulykken på Vågen 20. april 1944, og det er flere fra samme dag, noen av dem gjengitt i Wikipedia-artikkelen om ulykken. Felles for de norske bildene er at mange av dem har veldig få detaljer om tid og ikke minst sted. Det er sikkert noen bergensere som kan plotte motivene nøyaktig inn på kartet. Bildene er publisert med en Creative Commons-lisens.