I nyhetsbloggen slik disse mediene har formet den, synliggjøres mye av den journalistiske kompetansen som før har ligget skjult i nyhetsvurderings- og redigeringsarbeidet forut for publisering. Typisk er at bloggene, som Guardians om kampene i Libya, siterer fortløpende fra en rekke kilder. Det kan være viktige uttalelser, faktabiter, Twitter-meldinger, videoer som dukker opp på YouTube, og altså ikke bare mediets egenproduserte saker. Ofte dreier det seg om å vurdere kildenes troverdighet, noe få er bedre til enn erfarne journalister (flere aktuelle eksempler: Telegraph, New York Times).

En god nyhetsblogg blir dermed en stor hjelp for leserne til å orientere seg i et nyhetsbilde som er på sitt mest forvirrende akkurat mens en sak utvikler seg. For meg er nyhetsbloggene derfor som regel første stopp under saker som opprøret i Libya og Syria, men også en stor sak som Murdoch-avisenes avlyttingsskandale.

Hvorfor har så ingen norske nettmedier utnyttet denne sjangeren? Det er noen tilløp, som Dagbladets nyhetsstudio, og enkelte har forsøkt seg med Cover it live-verktøyet under store saker (VG under Mumbai-terroren, E24 nå under børsurolighetene). Men nyhetsbloggen lar vente på seg; kan en grunn være at selve blogg-sjangeren er blitt litt uglesett av norske journalister? Redaksjonelt drevne blogger er blitt forsøkt i norske medier, men sjelden helhjertet og med utholdenhet. Samtidig er de norske bloggerne med suksess pur unge, blonde og uten journalistiske ambisjoner. Mange får vel assosiasjoner til fargen rosa når de hører “blogg”. Glem dette, det er på tide å gi sjangeren en ny sjanse: Prøv nyhetsbloggen, men gjør det skikkelig.

Et mindre hyggelig aspekt ved å “redde” disse gamle blogginnleggene er lenkeråten. Dette er virkelig et stort problem. Inntrykket er at store, ressurssterke medieorganisasjoner ikke er noe flinkere enn små aktører til å sørge for at URLer opprettholdes (eller videresendes) ved skifte av publiseringsverktøy osv. Litt sjekking av lenkene i de gamle innleggene gjør at man blir glad når en lenke faktisk virker! (godt eksempel på det siste – New York Times er et av få medier som konsekvent har tatt ansvar for at URLer beholdes).

Det er ikke akkurat noen løsning å slutte å lenke til kildene. Men hvis lenkemålet har informasjon som det er virkelig viktig at ikke forsvinner, må man ta konsekvensen av lenkeråten — altså skaffe seg en forsikring. For eksempel enten lagre den opprinnelige siden på en tjeneste som WebCite, eller ta kopi av siden.

En av Sveriges mest kjente bloggere kombinerer aktivistrollen med journalistisk graving.

Han livnærer seg som informasjonskonsulent i Brussel og kaller seg “informasjonshåndverker”. Han er aktiv i det nyliberale nettverket Frihetsfronten. Samtidig er Henrik Alexandersson en av de mest leste og kjente svenske bloggerne, og var sentral i to store saker i fjor som nå regnes som gjennombrudd for politisk blogging. Da Aftonbladets Stora Bloggpriset 2008 ble delt ut 2. februar, var Alexandersson nominert i kategorien for politikk og samfunn.

I perioden fra slutten av mai til slutten av juni i fjor skrev svenske bloggere over 7.000 innlegg om den nye overvåkningsloven (FRA-loven). Alexandersson bidro sterkt, men denne “bloggbävningen” — “bloggskjelvet” — kunne ikke forhindre at loven ble vedtatt. I fjor sommer snappet Alexandersson også opp et forslag fremsatt i EU-parlamentet som i praksis kunne føre til krav om registrering av bloggere. Resultatet kunne bli at blogging under psevdonym ble forbudt – et alvorlig slag mot ytringsfriheten, mente Alexandersson. Han innledet en kampanje på bloggen sin, og da saken kom opp til videre behandling i september var de kontroversielle bloggforslagene strøket.

I høst ga Alexandersson ut pamfletten “Bloggen som politiskt vapen”, der han kommer med en oppskrift på vellykket politisk blogging: Vær tidlig ute, få med deg mange og vær iherdig. På sitt beste er politisk blogging et stort gruppearbeid der deltakerne graver fram stadig nye fakta om en sak, mener han.

I dette intervjuet forteller Alexandersson om noen av sine erfaringer som bloggende opinionspåvirker.

Hvilken rolle spiller en god “infrastruktur” for utviklingen av blogging? Jeg tenker på bloggportaler som Knuff, og trackback-systemer som Twinglys system for å koble sammen nettavisenes artikler med bloggerne som skriver om dem. Gjerne også sosiale nettverkstjenester som Facebook og mikroblogging, der Twitter nå om dagen får mange nye brukere.

“Når det gjelder helt nye besøkende vil jeg si at Twingly-lenkene er veldig viktige. Når det gjelder å finne interessant materiale når man allerede er inne i bloggosfæren, så er lenkene bloggere imellom viktigst. Men så er det naturligvis veldig bra at bloggportalene finnes. Jeg vet ikke i hvor stor grad folk bruker dem for å finne blogger, men det er bra at de får en oppfatning av hva som finnes i emnekategorier. Lenkene bloggere imellom er viktigst, på andre plass kommer bloggportalene og Twingly.”

Norge er i ferd med å få en bedre infrastruktur gjennom portaler som Bloggurat og Twingly-lenkene. Nettavisen har nettopp lansert Blogglisten og lenker også til bloggere i artikler. Er det grunn til å tro at vi vil oppleve en lignende utvikling som i Sverige?

“Det skulle jeg tro. Portaler, Twingly og sånt er teknikk som er anvendbar over alt. Når det gjelder lenker mellom bloggene er det viktig at den som blogger lenker til interessante artikler på andre steder. Det gir ikke bare besøk, det skaper også et gruppearbeid hvor folk legger mange ulike puslespillbiter i samarbeid. Veldig mye informasjon er subjektiv, så man bør jo lese ulike bloggere og sammenligne hva bloggerne og mediene skriver, og kanskje forsøke å skaffe flere uavhengige kilder. I Sverige plukker bloggerne opp mye materiale fra utenlandske medier som svenske medier ikke rapporterer om.”

Har “bloggbävningen” forandret synet på blogging om politikk generelt?

“Det synes jeg, for nå ser folk at bloggerne kan påvirke. Det hadde ikke blitt den samme dramatikken om FRA hvis det ikke hadde vært for bloggerne. Et annet eksempel jeg synes er morsomt, er da det ble lagt fram en rapport i EU-parlamentet i fjor sommer om å regulere bloggene. Der lyktes vi i å stoppe det forslaget. Det tror jeg var veldig viktig for bloggernes selvbilde, at vi lyktes å forandre en beslutning, ikke bare i Sverige, men også på Europa-nivå.”

Du mener at det først og fremst var bloggernes fortjeneste?

“Ja, det var jeg som fant historien, og alle bloggere som teller sluttet seg til, og så kom mediene etter noen dager. Det ble en enorm storm. Det var rett etter FRA-debatten, bloggerne og mediene gikk fortsatt på høyt turtall, og så dukket dette her opp.”

Hva med bloggernes uavhengighet? I Norge virker det som mange av de som blogger om politikk selv er politikere og har politiske verv relativt høyt oppe i partiene. Hvordan er det i Sverige, for eksempel i debatten om FRA-loven?

“Når det gjelder FRA var de fleste uavhengige, men det fantes også en svært sterk gruppe fra Piratpartiet blant dem som blogget. Jeg tilhører ikke dem, jeg er en uavhengig libertarianer som ikke tilhører noe parti. Det var også viktig at det for eksempel innen de borgerlige partiene fantes partimedlemmer som blogget og var kritiske mot FRA. Det ga en bilde av bred motstand også internt i de borgerlige partiene. Det fantes et par sosialdemokratiske bloggere, men ellers var det ganske stille fra Socialdemokraternas side i bloggosfæren. Veldig mange av de sosialdemokratiske bloggene skrives nærmest på kommando. For noen måneder siden kikket jeg på besøksstatistikken på en samlingsportal for de organiserte sosialdemokratiske partibloggene. Da viste det seg at jeg alene har like mye besøk som nesten 500 sosialdemokratiske blogger. Når folk går til blogger vil de ikke ha forutsigbar partiinformasjon, de vil ha uavhengig analyse og kritiske synspunkter.”

Økt politisk deltakelse, at flere får si sin mening og kanskje bli hørt, trekkes gjerne fram som noe svært positivt med blogging og andre brukerstyrte medier. Men ser du også noe negativt? Hva med faren for at blogger utnyttes til negative kampanjer mot politiske motstandere, for eksempel ved anonym ryktespredning?

“Det kan naturligvis hende, men når noen bloggere er åpenbart partiske eller farer med usannheter, så oppdager mange andre bloggere det. Det finnes en veldig sterk selvkontroll i bloggosfæren. De fleste bloggere har åpne kommentarer, og har man feil får man en på trynet, rett og slett. Eller om man forsøker å føre folk bak lyset. Både leserne og andre bloggere følger veldig godt med.”

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

I tillegg samarbeidet Mandag Morgen og Twingly om et lite eksperiment; en visualisering av relasjonene mellom bloggere i den aktuelle debatten om regjeringens lovforslag om vern mot religionskritikk. I den klikkbare utgaven av kartet ser man hvilke blogger som lenker til hverandre i denne saken (en liten metodebemerkning: det var ikke helt enkelt å avgrense søket til å fange opp alle blogginnlegg om denne saken. Vi valgte begrepene “religionskritikk” og “ytringsfrihet”, og tror dette fanger opp mye. Likevel kan selvsagt noen innlegg falle utenfor, og vi kan også ha fått med noen innlegg som egentlig dreier seg om noe annet enn den aktuelle saken. Likevel håper vi kartet kan si noe om hvordan blogg-offentligheten fungerer).

OPPDATERING: Journalisten har publisert et intervju jeg gjorde med Daniel Alsén i Politikerbloggen.se.

Vill man göra det lätt för sig skulle man därför kunna säga att det är en liten, liten skandal ett ingen bloggare nomineras till Journalistpriset. Vill man komplicera verkligheten ännu lite mer kan man diskutera om inte de enda rättmätiga pristagarna faktiskt är läsarna, tittarna och lyssnarna. Att totalt förändra själva grundförutsättningarna för en hel medieindustri är ju faktiskt inte så illa jobbat. Ett sådant pris skulle också ge en fingervisning om exakt hur mycket vi journalister har att fundera över.

Att skriva om sitt liv i en blogg är dessutom inget som endast går ut över en själv. Ens närmaste krets av människor påverkas också, både av medieexponeringen och själva blogginläggen. Det är väldigt svårt att skriva om händelser i sitt liv utan att nämna personer i sin omgivning. Och även om familj och vänner självklart kan anonymiseras i inläggen, är det ändå många som vet eller kan lista ut vem det är man skriver om. De ständiga moralfrågorna man som bloggare brottas med kring publicering och respekt för sin omgivning är oerhört påfrestande, och det är enkelt att stöta sig med sin närmaste vänkrets och familj – utan att det ens var meningen.

“* Journalistisk granskning och dokumentation

* Debatt och argumentation

* Ren aktivism, från rumsren sådan med upprop och t-shirtförsäljning, till mindre rumsren sådan, med mejlbombnings-uppmaningar och annat.

* Ett kreativt utnyttjande av teknikens möjligheter på nätet”

Kombinert med utholdenhet og en økende mengde innlegg (bloggskjelvet), skapes altså et interessant supplement til medienes opinionsdanning. Martin Källström fra Twingly til Svenska Dagbladet:

Bloggarna har dykt upp som ett element som driver sina egna frågor. Det finns inte längre någon redaktör som väljer vilka frågor som ska få utrymme i media, utan när det finns en stor opinion kring en fråga så kommer det att ta utrymme av egen kraft.

Se Twinglys slideshow om rapporten:

Det kunne vært moro å vite hvordan Bildt får tid til dette (jeg tror ikke det er noen ghostwriter; stilen er for konsistent til det). Kjeder seg fort på møter, multitasker med litt blogging innimellom? Skriver på flyet og i taxi, legger det ut når han igjen er online? (OPPDATERING: Se lenken i kommentaren nedenfor!)

Det som mangler før Bildt får en bloggerpris her, er dialogen. Jeg har ennå ikke sett eksempler på at han svarer kommentatorene på bloggen. Dette er naturligvis en svakhet. Det virker som motstanderne dominerer blant kommentatorene. Finnes det assistenter i bakgrunnen som modererer og fjerner eventuelle overtramp?

Et artig supplement er Alla dessa bilder, en bildeblogg med ganske få bilder, dessverre, og mange av dem avslører en noe traurig hverdag av konferanselokaler og taxiturer…

OPPDATERING 22. september om disputten med Rapport: Redaktøren ber om unnskyldning. Isobel Hadley-Kamptz skriver på Newsmill at Bildt vant som blogger, ikke som utenriksminister. 1-0 til Bildt i moderne mediekunnskap, konkluderer Martin Jönsson.

Bildt er for øvrig en virkelig internett-foregangsmann blant politikere. På 90-tallet skrev han ukentlige epost-brev, og la virkelig arbeid i dem. Han kan skrive og kom sjelden med lettgjennomskuelig propaganda. Nå skal jeg jammen se om bloggen hans holder samme høye nivå. Abonnement herved opprettet.

(kilde: Dagens Medier).