Det er for tidlig å si hvor viktig Barack Obamas kommentar om “bitre” småbymennesker i Pennsylvania vil bli i 2008-valgkampen. Men historien om hvordan sitatet kom ut i offentligheten vil bli sett som et sentralt eksempel på hvordan blogging eller borgerjournalistikk eller personlig publisering forandrer medielandskapet, det er jeg sikker på. Som i andre milepæl-saker for bloggere (Trent Lott-skandalen, særlig) dreier det seg her om hvordan en ikke-journalists innsats påvirker en sak av stor samfunnsmessig interesse. Men det nye i denne saken er at etiske dilemmaer — av både personlig og profesjonell art — settes på spissen.
I norske medier har sakens tilblivelse til nå bare blitt omtalt i knappe vendinger: Obama-sitatet ble “offentliggjort av nettstedet Huffington Post,” lyder en typisk formulering. Men det er bare litt av historien. Artikkelen der sitatet første gang sto ble skrevet av 61 år gamle Mayhill Fowler, en borgerjournalist-blogger-politisk interessert kvinne som i en tid har vært en av skribentene i prosjektet Off The Bus. Det ble startet for snart et år siden av journalistikkprofessor Jay Rosen og Arianna Huffington. Her skulle skriveføre mennesker som ikke var en del av det etablerte, akkrediterte mediemiljøet (on the bus) få en plattform for sine rapporter og meningsytringer.
Fowler har skrevet en hel del om valgkampen siden hun ble med i fjor. Hun har reist rundt på valgkampmøter, finansiert ut av egen lomme. Fowler har gjort noe helt uhørt for en “ordentlig” journalist: donert penger til Obamas valgkamp mens hun har skrevet om ham.
Fowlers artikkel gikk ikke akkurat godt hjem hos en del Obama-tilhengere. Hun har blitt kritisert både for å være en slags Hillary-spion og for å ha sneket seg inn på arrangementet der Obama lot de uheldige ordene falle. For å kunne bedømme Fowlers handlinger her, er det viktig å se nøye på detaljene. Dette var et fundraising-møte i San Francisco der Obama-tilhengere fikk høre kandidaten holde en tale. Mediene var ikke invitert. Det var Fowler, som sier hun ikke fikk noen beskjed på forhånd om at det ikke var lov å skrive om hva som skjedde på møtet. Hun har dessuten vært på lignende arrangementer før og skrevet om dem etterpå uten å få negative reaksjoner. Enda en viktig detalj: det var mange av tilhørerne som tok opp talen med videokamera og lydutstyr. Obama stirret så å si inn i en skog av kameralinser. Dette var ikke akkurat en intim middagstale hjemme i privatsfæren. Han har vel hørt om YouTube?
Off The Bus har retningslinjer for bidragsyterne. Ã…pen støtte til en av kandidatene er akseptert. Men som Jay Rosen selv skriver om hendelsen, bloggeres eller borgerjournalisters roller er ennå ukjent farvann. Fowler har pendlet i dette farvannet mellom tilhenger og kommentator eller reporter i månedsvis mens hun har fulgt valgkampen. Det er dilemmaer her. At hun var klar over det, viser hennes nølen før skrev. Hun ruget på avgjørelsen i fire dager og forsto på forhånd at artikkelen kunne skade Obama: “I thought I wouldn’t put it out there, this really might damage his campaign,” sier hun til New York Times. Til slutt, oppmuntret av Off The Bus, skrev hun likevel.
Var det galt av henne å skrive eller av Off The Bus å publisere? Ut fra informasjonen som er tilgjengelig, synes jeg ikke det. Måten artikkelen ble til på brøt ikke med retningslinjene som var kjent på forhånd. Det virker ikke som Fowler lurte seg inn på arrangementet på uærlig vis. Hun var ikke noen offisiell Obama-medarbeider og slik bundet av lojalitet. Om hun skulle skrive eller ikke, var i denne situasjonen faktisk mest opp til henne selv — hvordan hun forstår sin rolle og hva hun selv kan leve med. Hvis ikke dette hadde skjedd med henne, hadde noen andre havnet i et tilsvarende dilemma. Siden alle har muligheten til å publisere nå, måtte det før eller siden dukke opp en skriveglad person som sto i nettopp denne mellomposisjonen. For en Obama-aktivist eksisterer ikke dilemmaet. Hun ville aldri skrevet noe hun trodde kunne svekke Obama. For en journalist i en avis er også saken klar. Hun skal ikke foreta den typen vurderinger i det hele tatt, men bare skrive om det som skjer. Mellom disse ytterpunktene befinner bloggerne og borgerjournalistene seg. Pressetikk er ikke lenger bare for pressen.
Det går fram av Fowlers artikkel at hun var genuint skuffet over Obama. Det var faktisk en god grunn til å skrive. Som en annen av bidragsyterne på Off The Bus sier: “She is that rare Barack Obama admirer who can admit he’s not perfect.” Obama har profilert seg som kandidaten som skal bringe amerikanerne sammen igjen, en brobygger. Da må han regne med at folk som virkelig tror på budskapet blir skuffet når de hører ham si noe de mener bryter med det. I dag må han regne med at de skriver om det også, helt offentlig.