Her er Dagbladet-effekten…

…eller Twingly-effekten — som kan oppstå når du blogger om en toppsak på Dagbladet.no, i dette tilfelle dopingavsløringen av Riccardo Ricco på torsdag denne uken (grafen viser antall brukere målt av Ratix). Et innlegg om Tour de France-dekningen viste seg plutselig veldig relevant. Dermed ble noen hundre nettbrukere kjent med denne bloggen for første gang. Velkommen, folkens, det skal bli spennende å se om noen av dere blir faste gjester. Uansett, Twingly-konseptet venter på nysgjerrige medieforskere.

oovstat0708.jpg

OPPDATERING 28. juli: Oj, oj. Her må man tydeligvis passe seg, så man ikke blir klikkhore (eller klikkjunkie?). En stri strøm av Dagbladet-brukere via Twingly-lenker er tydeligvis sterkt vanedannende. Til spørsmålet Eirik stiller i kommentaren i Journalisten-saken: nei, jeg har ikke endret mitt utvalg av saker og temaer som følge av Twingly, men det hender helt klart at jeg ser etter om Dagbladet dekker en aktuell sak som jeg uansett skriver om. Hvis deres sak er relevant, lenker jeg til den. Den sterkt uønskede effekten Pyglossia skriver om — at Dagblad-brukere på svipptur sprer vond lukt — har jeg ikke merket noe til.

Smale temablogger er framtiden!

En blogg om drivstofføkonomisk bilkjøring, såkalt ecomodding, har tatt av siden starten i desember. Etter tre måneder hadde ecomodder.com 45.000 daglige lesere, ifølge edmunds.com. Ecomodderne er opptatt av å presse flest mulig kilometer ut av de stadig dyrere bensindråpene, ved å eksperimentere med kjøreteknikker, modifisere bilene og så videre. Det er ingen nyhet for lesere av Undercurrent at jeg alltid har etterlyst norske blogger av denne typen — slike såkalte smale blogger som treffer tidsånden kan raskt bygge et hyperlojalt og kunnskapsrikt publikum. Noen eksempler er jo kommet i Norge, særlig innen uteliv/mote, og lola er enda et motekonsept. Men det bør gå an å takle et langt større mangfold av temaer. Send meg gjerne tips om lovende norske temablogger. (tips: FP Passport).

Blogglønn

Det er dagens nyord — som får det til å rykke i høyrefoten til VamPus. Men dette er nok heller et slags sleivspark mot statsstøtteordninger for kunstnere, som enkelte oppfatter som altfor gunstige, enn en seriøs søknad.

Uansett — et ganske fint ord, det er det faktisk! Rytme og rim.

Historien bak Obama-kommentaren

Det er for tidlig å si hvor viktig Barack Obamas kommentar om “bitre” småbymennesker i Pennsylvania vil bli i 2008-valgkampen. Men historien om hvordan sitatet kom ut i offentligheten vil bli sett som et sentralt eksempel på hvordan blogging eller borgerjournalistikk eller personlig publisering forandrer medielandskapet, det er jeg sikker på. Som i andre milepæl-saker for bloggere (Trent Lott-skandalen, særlig) dreier det seg her om hvordan en ikke-journalists innsats påvirker en sak av stor samfunnsmessig interesse. Men det nye i denne saken er at etiske dilemmaer — av både personlig og profesjonell art — settes på spissen.

I norske medier har sakens tilblivelse til nå bare blitt omtalt i knappe vendinger: Obama-sitatet ble “offentliggjort av nettstedet Huffington Post,” lyder en typisk formulering. Men det er bare litt av historien. Artikkelen der sitatet første gang sto ble skrevet av 61 år gamle Mayhill Fowler, en borgerjournalist-blogger-politisk interessert kvinne som i en tid har vært en av skribentene i prosjektet Off The Bus. Det ble startet for snart et år siden av journalistikkprofessor Jay Rosen og Arianna Huffington. Her skulle skriveføre mennesker som ikke var en del av det etablerte, akkrediterte mediemiljøet (on the bus) få en plattform for sine rapporter og meningsytringer.

Fowler har skrevet en hel del om valgkampen siden hun ble med i fjor. Hun har reist rundt på valgkampmøter, finansiert ut av egen lomme. Fowler har gjort noe helt uhørt for en “ordentlig” journalist: donert penger til Obamas valgkamp mens hun har skrevet om ham.

Fowlers artikkel gikk ikke akkurat godt hjem hos en del Obama-tilhengere. Hun har blitt kritisert både for å være en slags Hillary-spion og for å ha sneket seg inn på arrangementet der Obama lot de uheldige ordene falle. For å kunne bedømme Fowlers handlinger her, er det viktig å se nøye på detaljene. Dette var et fundraising-møte i San Francisco der Obama-tilhengere fikk høre kandidaten holde en tale. Mediene var ikke invitert. Det var Fowler, som sier hun ikke fikk noen beskjed på forhånd om at det ikke var lov å skrive om hva som skjedde på møtet. Hun har dessuten vært på lignende arrangementer før og skrevet om dem etterpå uten å få negative reaksjoner. Enda en viktig detalj: det var mange av tilhørerne som tok opp talen med videokamera og lydutstyr. Obama stirret så å si inn i en skog av kameralinser. Dette var ikke akkurat en intim middagstale hjemme i privatsfæren. Han har vel hørt om YouTube?

Off The Bus har retningslinjer for bidragsyterne. Ã…pen støtte til en av kandidatene er akseptert. Men som Jay Rosen selv skriver om hendelsen, bloggeres eller borgerjournalisters roller er ennå ukjent farvann. Fowler har pendlet i dette farvannet mellom tilhenger og kommentator eller reporter i månedsvis mens hun har fulgt valgkampen. Det er dilemmaer her. At hun var klar over det, viser hennes nølen før skrev. Hun ruget på avgjørelsen i fire dager og forsto på forhånd at artikkelen kunne skade Obama: “I thought I wouldn’t put it out there, this really might damage his campaign,” sier hun til New York Times. Til slutt, oppmuntret av Off The Bus, skrev hun likevel.

Var det galt av henne å skrive eller av Off The Bus å publisere? Ut fra informasjonen som er tilgjengelig, synes jeg ikke det. Måten artikkelen ble til på brøt ikke med retningslinjene som var kjent på forhånd. Det virker ikke som Fowler lurte seg inn på arrangementet på uærlig vis. Hun var ikke noen offisiell Obama-medarbeider og slik bundet av lojalitet. Om hun skulle skrive eller ikke, var i denne situasjonen faktisk mest opp til henne selv — hvordan hun forstår sin rolle og hva hun selv kan leve med. Hvis ikke dette hadde skjedd med henne, hadde noen andre havnet i et tilsvarende dilemma. Siden alle har muligheten til å publisere nå, måtte det før eller siden dukke opp en skriveglad person som sto i nettopp denne mellomposisjonen. For en Obama-aktivist eksisterer ikke dilemmaet. Hun ville aldri skrevet noe hun trodde kunne svekke Obama. For en journalist i en avis er også saken klar. Hun skal ikke foreta den typen vurderinger i det hele tatt, men bare skrive om det som skjer. Mellom disse ytterpunktene befinner bloggerne og borgerjournalistene seg. Pressetikk er ikke lenger bare for pressen.

Det går fram av Fowlers artikkel at hun var genuint skuffet over Obama. Det var faktisk en god grunn til å skrive. Som en annen av bidragsyterne på Off The Bus sier: “She is that rare Barack Obama admirer who can admit he’s not perfect.” Obama har profilert seg som kandidaten som skal bringe amerikanerne sammen igjen, en brobygger. Da må han regne med at folk som virkelig tror på budskapet blir skuffet når de hører ham si noe de mener bryter med det. I dag må han regne med at de skriver om det også, helt offentlig.

Gufs fra framtiden

En nyskapning i den norske bloggsfæren som det skal bli spennende å følge: Eirik Newths nye framtidsblogg kalt 2050. Et ambisiøst og lovende temavalg. Det faller lett å trekke linjene til de mange bloggene på høyt faglig nivå som New York Times har startet den siste tiden, særlig slike som Freakonomics og Dot Earth. Den første av disse er skrevet av forfatterne bak bestselgerboken av samme navn, som først bygget opp bloggen rundt boken for deretter å bli “kjøpt opp” av New York Times. Dette virker som en logisk modell å se på også for norske nettaviser. Det har vært og er tilløp i den retning, et eksempel er Sprøytvarsleren, en nettside som var populær for noen år siden og gjenoppsto på VGs bloggplattform nylig.

En ettertanke: hadde det ikke vært fint med en blogg kalt “1950”? Eller for den del en blogg om 1800-tallet, nå som forskere har funnet et lydopptak fra 1860.

Svensk satsing på nettdebatt

To tidligere Expressen-journalister skal starte en “nyhetsdrevet sosial mediekanal”, leser jeg hos Martin Jönsson. Det dreier seg tydeligvis om en ambisiøs satsing, siden Bonnier og Proventus finansierer gildet. I lys av vår hjemlige metadebatt om nettdebatter er det unektelig interessant når Jönsson skriver:

I dag sker den viktigaste debatten på nätet inte på någon enskild sajt och de traditionella mediernas tal om interaktivitet och läsarmedverkan är till stora delar bara en läpparnas bekännelse. Maktplattformen DN Debatt är fortfarande – 2008! – inte öppet för kommentarer direkt och i övrigt är det framför allt via bloggar som debatten sker. Vill man följa aktualitetsdebatten är det till bloggportaler som Knuff och Bloggportalen man får gå, för att sedan leta sig vidare. Den största makten över debatten ligger därmed hos blogglänkningverktyget Twingly.

I en Mandag Morgen-sak (pdf) jeg skrev før i år siterte jeg tidligere Dagbladet.no-sjef Rune Røsten på dette: “Det er mulig å bygge opp et stort antall brukere på relativt kort tid. Det kan komme en “debatt.no” som vil være førende for politisk debatt. Men det vil kreve en del ressurser og tålmodighet.”

Eksemplet fra Sverige viser i hvert fall at det går an å tenke i de baner. (Svenskene viser i det hele tatt en større gründerånd på nettet, jfr. Blondinbella og de andre bloggerne som gjør bloggingen til levebrød). Jönsson igjen:

En redaktörsdriven, smart konstruerad sajt för aktualitetsdebatt låter därför som en bra idé, förutsatt att den bygger på total användarfrihet, så att debattinlägg kan delas och visas på egna bloggar, Facebooksidor och andra communities. Med en tung aktör i ryggen kan det också bli lättare att attrahera makthavare och opinionsbildare,. för att höja statusen på debatten.

Næring til økosystemet

Prøveperioden på Dagbladet.no er over, fra nå av er “tilbaketråkk” innført på alle artikler. Det vil si at Dagbladet lenker tilbake til deg når du lager en lenke til en av deres artikler. Her er det bare å gratulere og takke for hyggelige ord (og lenke!) i artikkelen, og ikke minst er det å håpe at andre norske nettmedier følger etter — enten ved å ta i bruk Twingly eller andre tilbaketråkk-metoder. Forhåpentlig kan dette bidra til ny dynamikk i den norske bloggsfæren, kanskje få flere til å sette i gang og skape mange nye, små offentligheter. Noen av disse uformelle fellesskapene av personlige publisister vil være lykkelige nok som små, men andre søker et større publikum, og da er det viktig at økosystemet av mikro-, mini- og massemedier fungerer.

Da de første nettavisene kom, falt det naturlig å ta med seg tankegodset over fra de gamle mediene. Hvert medieprodukt for seg, konkurranse om de samme leserne. Lenkeprinsippet har gjort de store mediene til noe mer enn bare selvstendige produkter — de er blitt distribusjonsknutepunkter, med så stor makt at de kan skape helt nye, store publikasjoner med et fingerknips (se hvordan VG og Aftenposten etablerte E24 eller Spiegel lagde einestages). Dette distribusjonsprinsippet fungerer også overfor mikro- og minipublikasjonene. Siden de små publikasjonene er noe av trafikkgrunnlaget for de store, er det både rett og rimelig og også i de stores egeninteresse å ta steget helt ut, slik Dagbladet.no nå har gjort. Slike grep er virkelig en viktig del av medienes samfunnsansvar. Yochai Benkler, som er blitt sitert noen ganger her og intervjuet, er en av dem som har skrevet best om hvordan den nettbaserte offentligheten struktureres. Mange flere kommer til orde enn før, men det betyr ikke at et ordnet ordskifte avløses av kakofoni. Den nye orden er bare annerledes:

The clustering of topically related sites, such as politically oriented sites, and of communities of interest, the emergence of high-visibility sites that the majority of sites link to, and the practices of mutual linking show quantitatively and qualitatively what Internet users likely experience intuitively. While there is enormous diversity on the Internet, there are also mechanisms and practices that generate a common set of themes, concerns, and public knowledge around which a public sphere can emerge. Any given site is likely to be within a very small number of clicks away from a site that is visible from a very large number of other sites, and these form a backbone of common materials, observations, and concerns. (The Wealth of Networks, side 256).

Tilbaketråkksystemer gjør antallet klikk som skiller de små fra de store enda færre.