Opplysninger merket med gult dokumentert med kildemateriale.

ProPublica er en stødig leverandør av praktisk innovasjon for journalister. Det siste påfunnet fra journalistikk-produsentens nerdeavdeling er “Explore sources”, et verktøy som gjør det mulig å vise i detalj kildematerialet som ligger til grunn for faktapåstander i artikler. Her kan du se det i praksis — aktiver kildedokumentasjonen ved å velge “ON” i begynnelsen av artikkelen.

Vi skal ikke akkurat vente at journalister flest vil ta slike verktøy med det første. Dette er primært noe for mer ambisiøse prosjekter, ikke minst innen såkalt gravejournalistikk/undersøkende journalistikk, og analytisk journalistikk.

De første som burde hive seg over dette i Norge, er Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Brennpunkt presenterer som regel sine saker som avsløringer av kritikkverdige forhold. Det følger logisk at programmene ofte er kontroversielle. Det oppstår gjerne diskusjoner om kildegrunnlaget og fortolkningen av det. Programmene ville stå sterkere hvis redaksjonen samtidig med TV-programmet presenterte en transkripsjon med kildemateriale dokumentert som hos ProPublica. Trolig ville vissheten om at kildene skal legges ut for granskning føre til kvalitetsheving på den journalistiske researchen.

Et neste skritt som ville gjort mye for kunnskap om journalistikk og kompetanseheving: Alle vinnere av Skup-priser dokumenterer sitt kildegrunnlag på like grundig vis.

Forhåpentlig kan nyvinninger som Explore Sources være skritt på veien mot en god dokumentasjonspraksis i journalistikken.

Ai Weiwei, 2009 (?). Copyright: Gao Yuan.

Å grave seg ned i Ai Weiweis virke er som å dra på en ferd i ukjent terreng, der hver ny oppdagelse produserer nye spørsmål (det er også grunnen til at jeg pepret denne saken med så mange lenker, det reflekterer min egen arbeidsprosess enda mer enn vanlig). Enhver konklusjon må bli midlertidig og usikker, likevel våger jeg påstanden om at vi her har med et geni å gjøre — en mann som er i stand til å absorbere, forstå og prege sin samtid som få andre. At det er fra Kina en slik person trer fram på den globale scenen er ikke overraskende; det sier seg selv at landets ufattelige endringsprosesser må produsere stor kunst og kultur. Desto mer deprimerende er det å observere hvordan de kinesiske myndighetene behandler sine beste.

Jeg håper at jeg i juli 2021 slipper å se en film om at Arbeiderpartiet planla Utøya-massakren, selv om den skulle være utstyrt med aldri så mange redaksjonelle advarsler. Det er på et slikt nivå NRK plasserer seg når de sender dette rælet. Hvis de ønsket å sette et søkelys på konspirasjonstenkningen, kunne de ikke valgt å sende en seriøs dokumentar om konspirasjonsteorier? Hadde de ikke budsjetter til å kjøpe ordentlig journalistikk? Står det så dårlig til med statskringkasteren?

På NRKs nettsider, der “Loose Change” er tilgjengelig i noen dager til, presenteres programmet som “amerikansk dokumentar” på lik linje med andre dokumentarproduksjoner om 11. september 2001. Det er ingenting her som markerer at dette er et problematisk program, snarere må publikum anta at det er et “bidrag til økt kunnskap”, som de øvrige NRK-programmene:

Skjermbilde nrk.no 11.09.2011

NRKs erstatning for en seriøs behandling av konspirasjonstenkningen er altså å gi “Loose Change” en prominent plassering og gi det hedersbetegnelsen dokumentar. Da hjelper det fint lite med den underlige advarselen NRK har utstyrt programmet med, der det heter at “Loose Change er en film basert på konspirasjonsteorier og ikke fakta”. En dokumentar som ikke er basert på fakta, altså?

NRK er ikke alene om å ha vist denne produksjonen. For noen år siden fant TV 2 grunn til å sende den ikke bare en, men to ganger — og også der uten noen som helst slags eksplisitt redaksjonell begrunnelse, ei heller med noen problematisering i for- eller etterkant. NRKs presentasjon er likevel hakket verre, siden redaksjonen plasserer programmet i et eksklusivt selskap av dokumentarer knyttet til markeringen av tiårsjubileet.

NRK og TV 2 burde se det som en viktig oppgave å problematisere konspirasjonstenkning, og gjøre det fra ulike vinkler og i ulike sjangrer. Isteden driver de markedsføring. Er det fordi det selger? Konspirasjonstenkning er også blitt et populærkulturelt fenomen. Se bare på hvordan nrk.no så ut mot slutten av tiårsdagen for terrorangrepene:

Konspirasjoner som popkultur - i nyhetene.

PS: Her finner du allmennkringkastingsplakaten (pdf-format).

Foto: Riksarkivet/Landslaget for reiseliv i Norge. (No known copyright restrictions).

Riksarkivet er blitt den tredje norske institusjonen til å legge ut fotohistorisk materiale på Flickr Commons. Dette prosjektet vokser støtt og stadig; nye arkiver, biblioteker og museer kommer til, og de som har vært med lengre legger ut nye bilder. For to år siden skrev jeg en artikkel i forbindelse med at Bergen Offentlige Bibliotek ble den første norske deltakeren i prosjektet.

I nyhetsbloggen slik disse mediene har formet den, synliggjøres mye av den journalistiske kompetansen som før har ligget skjult i nyhetsvurderings- og redigeringsarbeidet forut for publisering. Typisk er at bloggene, som Guardians om kampene i Libya, siterer fortløpende fra en rekke kilder. Det kan være viktige uttalelser, faktabiter, Twitter-meldinger, videoer som dukker opp på YouTube, og altså ikke bare mediets egenproduserte saker. Ofte dreier det seg om å vurdere kildenes troverdighet, noe få er bedre til enn erfarne journalister (flere aktuelle eksempler: Telegraph, New York Times).

En god nyhetsblogg blir dermed en stor hjelp for leserne til å orientere seg i et nyhetsbilde som er på sitt mest forvirrende akkurat mens en sak utvikler seg. For meg er nyhetsbloggene derfor som regel første stopp under saker som opprøret i Libya og Syria, men også en stor sak som Murdoch-avisenes avlyttingsskandale.

Hvorfor har så ingen norske nettmedier utnyttet denne sjangeren? Det er noen tilløp, som Dagbladets nyhetsstudio, og enkelte har forsøkt seg med Cover it live-verktøyet under store saker (VG under Mumbai-terroren, E24 nå under børsurolighetene). Men nyhetsbloggen lar vente på seg; kan en grunn være at selve blogg-sjangeren er blitt litt uglesett av norske journalister? Redaksjonelt drevne blogger er blitt forsøkt i norske medier, men sjelden helhjertet og med utholdenhet. Samtidig er de norske bloggerne med suksess pur unge, blonde og uten journalistiske ambisjoner. Mange får vel assosiasjoner til fargen rosa når de hører “blogg”. Glem dette, det er på tide å gi sjangeren en ny sjanse: Prøv nyhetsbloggen, men gjør det skikkelig.

Ideelt sett bør en ha med nøyaktig spørsmålsformulering, inkludert svaralternativene, opplysninger om hvordan intervjuene er foretatt (hjembesøk, telefon, postenquete eller Internett-skjema), tidspunkt for gjennomføringen, type utvalg og antall intervjuer, og gjerne en angivelse av feilmarginer.

Jeg vil hevde at uten denne informasjonen er det umulig for publikum å vurdere om redaksjonens tolkning av undersøkelsen er rimelig. Derfor burde dette være et absolutt minimumskrav til dokumentasjon når en omtaler en undersøkelse. Plassmangel er ikke lenger et tema: I nettutgaven har i dag enhver redaksjon nok plass til å publisere denne informasjonen. Tidspress er heller ingen overbevisende innvending. Informasjonen kan raskt tastes inn i en egen modul i publiseringsverktøyet. Redaksjonen kan benytte anledningen til å lage en egen temaside der all omtale av undersøkelser samles — også dette en smal sak å få til med fornuftig tagging av materialet.

Det er imidlertid ingen grunn til å stoppe der. Hvorfor ikke la leserne få tilgang til hele materialet? Når redaksjoner selv får utført undersøkelser, enten ved egne krefter eller ved å betale et eksternt firma, er ikke rettigheter noe problem. Redaksjonen kan da legge ut hele datasettet, så kan leserne etterprøve konklusjoner og kanskje finne nye, interessante poenger. Når det er andre aktører som har rettighetene, kan redaksjonen likevel øve press — forskere burde være lydhøre overfor argumenter om at offentligheten skal kunne etterprøve om metode og konklusjoner holder mål. Slik kan også mediene bli pådrivere for økt åpenhet om forskningsdata, noe det er stort behov for.

Jeg har gjort et par forsøk med å legge ut hele datamaterialet fra undersøkelser. Et eksempel: resultatene av spørsmål om datajournalistikk besvart av redaktører i vinter (se tilhørende artikkel). Det tok riktignok noe tid å bearbeide materialet før publisering, men dette arbeidet kan lett effektiviseres og dels automatiseres.

Krav til bedre dokumentasjon i medier kan utvides til flere områder enn intervjuundersøkelser. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg irriterer meg i hvert fall jevnlig over radio- og TV-kanaler som slår sine “eksklusive” nyhetssaker stort opp, basert på et eget materiale som selvsagt er umulig å gjøre rede for i et kort innslag. Dette kunne de bøte på ved å publisere kildematerialet på nettsidene, men det skjer altfor sjelden. Dermed forlanger en at publikum bare skal godta slutninger en selv har trukket av et materiale — en holdning som hører hjemme i en ganske annerledes mediehverdag.

Bør krav til dokumentasjon inn i Vær varsom-plakaten? Det vil nok bli for detaljert å ta inn spesifikke krav til ulike typer kildemateriale, som intervjuundersøkelser, men en generell formulering om at kildemateriale som er viktig for forståelsen av nyheten bør publiseres, er definitivt noe å tenke på. I dag er det som står om kildemateriale og publisering dominert av hensynet til kildevern. Formuleringene bærer også preg av at det er personlige intervjuer man har tenkt mest på, men i dag er skriftlige kilder som undersøkelser og datamateriale svært sentrale, og det er lett å spå at slike kilder bare vil øke i betydning.

Et alternativ til revisjon av Vær varsom-plakaten — eller en forløper — kan være at noen medier går sammen om å utvikle en felles dokumentasjonspraksis. Dette ville være til stor hjelp for et mediepublikum som i dag må navigere i uoversiktlige farvann. Mediene snakker gjerne om hvilke fortrinn profesjonell redigering og en etisk kodeks gir dem overfor brukerstyrte medier. Selvpålagte dokumentasjonskrav ville gi disse salgsargumentene en tiltrengt oppdatering.

Postdirektiv-saken egner seg i teorien fremragende for innovativ nettpresentasjon. Her er noe av det som kan lages: En grundig forklaring av sakens bakgrunn, supplert med sammendrag av de viktigste dokumentene, som direktivets tekst, forhistorie, rapporter som er produsert om det; en tidslinje der saken følges kronologisk; en tilknyttet forklaring av EØS-avtalens virkemåte, særlig ved reservasjon/veto.

Noe av dette kan automatiseres ved å “semantisere” nettmediets arkiv og publiseringssystem. Her er det mye å lære av Information.dk og av temasidene Spiegel, New York Times og Guardian, blant andre, har utviklet. Nøkkelen ligger i å forsyne artiklene med metadata som kan brukes til å generere stadig nye intelligente sammenkoblinger av arkivstoffet; videre i å utnytte den enorme mengden relevant informasjon produsert av eksterne aktører. Se hvordan Information og Spiegel bruker Wikipedia-stoff, og tenk så på hva man kan få til ved generell anvendelse av dette prinsippet.

De eneste av de norske nettmediene jeg har sett som i det hele tatt har begynt å bevege seg i denne retningen, er dagbladet.no med sin tagging av artikler. Her er postdirektiv-siden. Men ærlig talt, dette er ikke særlig gjennomarbeidet. Faktisk var de manuelle “alt om”-sakene vi laget på Nettavisen-desken på 90-tallet mer informative. Ethvert standard bloggverktøy i dag, som WordPress, har mulighet for tagging av innhold. Da burde nettmediene kunne stille med bedre løsninger.

Kritikken kan tas som utgangspunkt for en diskusjon om kontekstualisering av nyheter. Journalister er ekstremt fokusert på øyeblikkets nyhetsformidling, og glemmer at brukere og lesere kan ha vel så stor nytte av en forklaring av sakens kjerne (se prosjektet Explainer) eller å kunne studere supplerende informasjon. En begynnelse på det siste er oversikten over stortingsrepresentantenes aktiviteter som er å se på Edda- og Polaris-medienes nettsteder.

Sjekk selv. Her er noen utvalgte saker om postdirektivet:
Aftenposten
NRK
VG
ABC
Nettavisen

Ved å hente ut data fra Wikipedias API har Zeit Online laget denne fine saken, som fortløpende viser redigeringene av den tyskspråklige utgaven av nettleksikonet. Det hadde vært moro å få til det samme for de norske utgavene.

Gi meg gjerne tips om annen kreativ bruk av Wikipedia-APIet.

(PS Bloggen er ikke nedlagt, men det er mye å gjøre på andre fronter. Mange av disse kan nå overvåkes i bloggens høyrespalte. Håper likevel å skrive noe oftere her framover).