Undercurrent

Bergens Tidendes faktasjekk.no er åpenbart inspirert av amerikanske PolitiFact.com. Det prosjektet er anslått til å ha kostet fra 600.000 til 1 million dollar. Tall på hvor mye kvalitetsjournalistikk faktisk koster er spesielt interessant i disse tider. Så hvor mye regner BT med å investere i valgkamp-faktasjekkingen?

Når alle snakker i munnen på hverandre og de skravlende klasser eser ut, blir det vanskeligere, og dermed desto mer attraktivt, å nå målet — å bli en snakkis! Fortvil ikke. Det finnes en idiotsikker metode. Av alle yrkesgrupper er det debatt- og kulturredaktører som har oppfunnet den. Slik gjør du: Du er skribent og har gjort det du mener er en sensasjonell oppdagelse, men dessverre har du ikke dekning i kilder og fakta for hypotesene. Reportasjesjefene vil ikke publisere den slags. Det er tid for plan B. Du pakker det du har av opplysninger inn i en passe harmdirrende kronikk eller kommentarartikkel. Det skader absolutt ikke om du dekorerer pakken med litt klassisk antisemittisk konspirasjonsteori. Det gjør teksten bare mer kontroversiell og debattskapende! Så kontakter du debatt- eller kulturredaktøren. Sjansen er nå god for at vedkommende værer en snakkis, og vil droppe brysomme spørsmål om kildegrunnlag, -fortolkning og dokumentasjon. Som Aftonbladets redaktør så vakkert sier det (min utheving):

Aftonbladet tar inte ställning till sanningshalten i sakuppgifterna. Artikeln är en opinionsartikel som återger den palestinska familjens vittnesmål och Donald Boströms ostridiga foto av en pojkes döda kropp som blivit uppsprättad.

Aftonbladet er en kjempestor avis. Anna Veeder er, ifølge Newsmills presentasjon av henne, “ekonomiansvarig på ett israeliskt hitechföretag samt frilansskribent med hjärtat (och en hel del av fritiden) i den israeliska fredsrörelsen.” Men det er Veeder i sin Newsmill-artikkel, ikke Aftonbladet, som har gjort elementært fotarbeid:

…jag ringde ju helt enkelt upp några från olika organisationer som jag ansåg vara relevanta och talade med dem. Efter publiceringen i Newsmill fick jag också ett officiellt svar från advokaten Limor Yehuda på ACRI (www.acri.org.il) som precis som de andra förklarade att hon aldrig stött på den här anklagelsen (att israeliska soldater skulle ha fångat in palestinier och dödat dem i syfte att handla med deras organ). Hon hade överhuvudtaget inte stött på anklagelser om organstöld för något syfte.

Andre trinn i debattskapingssnakkismetoden er at det velter inn kritikk, gjerne fra angrepne eller berørte parter, ofte kritikk av det overdrevne eller lite smarte slaget. Da kan debattredaktøren enkelt iscenesette seg selv som pressefrihetens forsvarer og “stå oppreist i stormen”. Også dette skjer nå i Aftonbladet-saken.

Jeg vet jo hva den opplagte innvendingen er: Skulle man sende artikler som Boströms i retur og forlange forbedringer, nye fakta, fjerning av konspirasjonssløret, hva ville da skje? Jo, sikkert mye mindre oppmerksomhet, ingen nasjonal snakkis, ingen global storm.

Har de rett, og jeg feil?

—

Noen oppdateringer (25. august):

Palestinerens familie: Sa ikke til utenlandske journalister at organer var stjålet.

Anna Veeder til Aftonbladet: “Ta ansvar för artikeln och gör själva den utredning som ni kräver ska ske”.

Cordelia Edvardson: Trykkefriheten misbrukes: “…då man framställer lösa rykten och anklagelser för de vidrigaste brott som – visserligen obevisade – sanningar. Det är vad Aftonbladets kultursida har ägnat sig åt. Därför kan tidningen inte ta skydd bakom tryckfrihetslagen.”

Roland P. Martinsson: Kan Linderborg bli sittende som kulturredaktør? (via document.no.)

Mange bekymrer seg for hvordan det skal gå med “kvalitetsjournalistikken”. De burde lese Thomas Friedmans kommentar om “grønne skudd” på Vestbredden. Dette er fortolkende journalistikk på sitt beste: I løpet av en kort tekst klarer Friedman å oppsummere og sette inn i en forståelig sammenheng en overraskende positiv utvikling som har pågått over tid, og som man ved å følge fragmenterte nyhetsmeldinger antakelig har gått glipp av. Hadde du for eksempel fått med deg via norske medier at Israel har fjernet to tredeler av veisperringene på Vestbredden, og at en ny nasjonal palestinsk sikkerhetsstyrke er en viktig årsak til forbedringene?:

The key to this rebirth was the recruitment, training and deployment of four battalions of new Palestinian National Security Forces – a move spearheaded by President Mahmoud Abbas and Prime Minister Salam Fayyad of the Palestinian Authority. Trained in Jordan in a program paid for by the U.S., three of these battalions have fanned out since May 2008 and brought order to the major Palestinian towns: Nablus, Jericho, Hebron, Ramallah, Jenin and Bethlehem. These N.S.F. troops, who replaced either Israeli soldiers or Palestinian gangs, have been warmly received by the locals. Recently, N.S.F. forces wiped out a Hamas cell in Qalqilya, and took losses themselves. The death of the Hamas fighters drew nary a peep, but a memorial service for the N.S.F. soldiers killed drew thousands of people. For the first time, I’ve heard top Israeli military officers say these new Palestinian troops are professional and for real.

Jeg hadde det ikke, og en rask og overfladisk sjekk litt bakover i tid er interessant: Fragmenter av bildet Friedman skisserer har selvsagt vært meldt, men (med nødvendig forbehold) ikke helheten.

Journalisten skriver (via WSJ) om nystartede True/Slant, som er en slags redaksjonell overbygning for et større antall individuelle journalister og skribenter. I konseptet inngår blant annet deling av annonseinntekter. Definitivt en interessant modell som jeg vel egentlig har gått og ventet på at noen ville prøve ut. Spørsmålet blir om summen av alle delene blir attraktiv nok for mange nok (eller de “riktige”) til at annonseinntektene blir substansielle. Står det en redaksjon bak som inviterer skribentene slik at man i hvert fall tenker helhet i selve utvalget av “humankapitalen”?

Et annet modellforsøk som har holdt på lenger og fått resultater er Pulitzer Center. Her dreier det seg om en ny måte å finansiere og organisere kostnadskrevende utenriksjournalistikk på, igjen med frilanseren som utøver:

The center is one of the leading proponents for the journalist-as-entrepreneur model. Free-lancers commissioned by the center receive only a travel stipend; but the center then works with the journalists to find multiple platforms and venues for their work.

Pulitzer-senteret ser faktisk det enkelte prosjektet som en kampanje, hvor det dreier seg om å skape oppmerksomhet om et viktig, men neglisjert tema. Frilanseren som får gjennom sitt prosjekt forfølger det intensivt også etter publisering, forteller lederen for senteret:

The heart of our work is travel support to journalists, getting them out in the field, but we differ from other funding sources in that we seek out journalists who embrace our model and are willing to work closely with Pulitzer to maximize the impact of their work. The commissions we make come with a host of requirements – all the information you see on our “project pages,” multiple print and photo/video blogs from the field, the creation of audio slide shows to complement the work, entries on Wikipedia, at least one article for our partners at Global Post. For many of our journalists, the blogs and audio slideshows they create for us are their first experience with either – and almost without exception they’ve found it rewarding and highly useful in terms of promoting the work.

Også verdt å notere: 180 amerikanske stiftelser har gitt til sammen 128 millioner dollar i støtte til journalistiske prosjekter siden 2005. Se database og verktøykasse.