Archive for the ‘Journalistikk’ Category

Klima- og energijournalistikk

Saturday, December 13th, 2014

2°C_02_2014_forside_500

De siste tre årene har jeg brukt gradvis mer av tiden min på journalistikk om klima- og energispørsmål. I høst redigerte jeg den tredje utgaven av magasinet 2°C, der det meste av innholdet kommer fra forskere ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Magasinet er tilgjengelig som pdf og i papirformat ved henvendelse til Norsk Klimastiftelse. Forsidebildet er tatt av fotograf Bård Ek.

Norsk Klimastiftelse er også utgiver av nettmagasinet Energi og Klima, som ble relansert i helt nytt design i begynnelsen av desember. Der publiserer vi daglig nyheter, kommentarer og blogginnlegg om aktuelle klima- og energispørsmål.

Journalistikk med lang holdbarhet

Thursday, May 1st, 2014

(Først publisert i Vox Publica 30. april 2014).

Levende temasider et nytt skritt på veien mot en genuin nettjournalistikk.

Vox Publica har over 1400 artikler i arkivet. Vi er overbevist om at mange av dem inneholder kunnskap som har lang levetid. De kan med andre ord komme til nytte for stadig nye lesere.

I en nettpublikasjon er alt som ligger i arkivet i prinsippet akkurat like tilgjengelig som de dagsaktuelle artiklene. I likhet med alle andre har vi gjort lite ut av mulighetene dette skaper. Til nå. For her kommer Vox Publicas nye levende temasider, der relevant materiale fra eksterne data- og innholdskilder knyttes automatisk til våre egne artikler.

Vi har nå over 800 slike temasider – om personer, institusjoner, land, begreper med mer. Et lite utvalg gode eksempler: ytringsfrihet, Camilla Collett, Kina.

Temaside om Kina.

Temaside om Kina.

Kildene vi bruker i dag er: Digitalt Museum/Norvegiana, Store norske leksikon, Wikipedia, Virksomme ord. Vi ser for oss å utvide med flere kilder etter hvert.

Et API må til

Teknisk fungerer løsningen slik: Innholdet blir hentet via programmeringsgrensesnittet (søke-API) til de respektive tilbyderne. Navnet på temaet for hver side blir brukt som søkestreng, og API-ene returnerer resultatene i XML- eller JSON-format. De relevante delene av søkeresultatet blir hentet ut og formatert. I de tilfellene hvor et API ikke returnerer noen relevante resultater, vises ikke noe fra denne kilden.

Vi er altså avhengig av at innholdskildene tilbyr et API (for å bedre tilgangen til Virksomme ord, en database over politiske taler i Norge, har vi nylig selv dokumentert basens API).

Selve temaene er ganske enkelt “tags” eller stikkord som vi tilordner hver artikkel. Her har vi for øvrig en jobb å gjøre med å “tagge” eldre artikler i arkivet. Publiseringsverktøyet WordPress innførte støtte for stikkord først noen år etter vår lansering i 2006.

(more…)

Få grafikkjobben gjort med Datawrapper

Sunday, March 2nd, 2014

Presentasjonen av tallmateriale på nett har lenge vært lite tilfredsstillende, både sett fra en journalists og en brukers synsvinkel. Kort sagt: I nettjournalistikkens to første tiår har regelen vært at tall og data enten bare ramses opp i teksten, eller de presenteres som bildefiler. Ingen av disse variantene kommer i nærheten av potensialet som ligger i interaktiv visualisering.

Én løsning på dette er å lage originale, gjennomarbeidede og vakre interaktive løsninger for datapresentasjon. Jeg skal være den første til å applaudere medier og publisister som investerer det som trengs til et slikt løft (se: New York Times), men de færreste redaksjoner er i dag villige eller i stand til å sette av så store ressurser.

Det har med andre ord lenge vært et gap mellom “ingen interaktiv grafikk” og “ambisiøs, dyr interaktiv grafikk”, og det er her Datawrapper kommer inn. Verktøyet er gratis og forkorter veien fra tallmaterialet til ferdig interaktiv grafikk til noen få arbeidssteg:

(more…)

Dokumenter ditt skup

Sunday, January 22nd, 2012

Opplysninger merket med gult dokumentert med kildemateriale.

ProPublica er en stødig leverandør av praktisk innovasjon for journalister. Det siste påfunnet fra journalistikk-produsentens nerdeavdeling er “Explore sources”, et verktøy som gjør det mulig å vise i detalj kildematerialet som ligger til grunn for faktapåstander i artikler. Her kan du se det i praksis — aktiver kildedokumentasjonen ved å velge “ON” i begynnelsen av artikkelen.

Vi skal ikke akkurat vente at journalister flest vil ta slike verktøy med det første. Dette er primært noe for mer ambisiøse prosjekter, ikke minst innen såkalt gravejournalistikk/undersøkende journalistikk, og analytisk journalistikk.

De første som burde hive seg over dette i Norge, er Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Brennpunkt presenterer som regel sine saker som avsløringer av kritikkverdige forhold. Det følger logisk at programmene ofte er kontroversielle. Det oppstår gjerne diskusjoner om kildegrunnlaget og fortolkningen av det. Programmene ville stå sterkere hvis redaksjonen samtidig med TV-programmet presenterte en transkripsjon med kildemateriale dokumentert som hos ProPublica. Trolig ville vissheten om at kildene skal legges ut for granskning føre til kvalitetsheving på den journalistiske researchen.

Et neste skritt som ville gjort mye for kunnskap om journalistikk og kompetanseheving: Alle vinnere av Skup-priser dokumenterer sitt kildegrunnlag på like grundig vis.

Forhåpentlig kan nyvinninger som Explore Sources være skritt på veien mot en god dokumentasjonspraksis i journalistikken.

Nyhetsbloggen: kraftfullt verktøy for nettmedier

Tuesday, August 23rd, 2011

Hendelsene i Tripoli de siste par dagene har igjen demonstrert verdien av en nettsjanger som har blitt utviklet og perfeksjonert de siste årene: Den hyppig oppdaterte nyhetsbloggen, fokusert på en stor nyhet under utvikling (breaking news). Medier som The Guardian og New York Times har gått foran, og nyhetsbloggen er nå en selvsagt del av dekningen av enhver virkelig stor sak i disse redaksjonene. Det er en logisk utvikling: Bloggen er en genuin nettsjanger som etter hvert har fått mange undersjangre, og profesjonelle journalister har forstått potensialet.

I nyhetsbloggen slik disse mediene har formet den, synliggjøres mye av den journalistiske kompetansen som før har ligget skjult i nyhetsvurderings- og redigeringsarbeidet forut for publisering. Typisk er at bloggene, som Guardians om kampene i Libya, siterer fortløpende fra en rekke kilder. Det kan være viktige uttalelser, faktabiter, Twitter-meldinger, videoer som dukker opp på YouTube, og altså ikke bare mediets egenproduserte saker. Ofte dreier det seg om å vurdere kildenes troverdighet, noe få er bedre til enn erfarne journalister (flere aktuelle eksempler: Telegraph, New York Times).

En god nyhetsblogg blir dermed en stor hjelp for leserne til å orientere seg i et nyhetsbilde som er på sitt mest forvirrende akkurat mens en sak utvikler seg. For meg er nyhetsbloggene derfor som regel første stopp under saker som opprøret i Libya og Syria, men også en stor sak som Murdoch-avisenes avlyttingsskandale.

Hvorfor har så ingen norske nettmedier utnyttet denne sjangeren? Det er noen tilløp, som Dagbladets nyhetsstudio, og enkelte har forsøkt seg med Cover it live-verktøyet under store saker (VG under Mumbai-terroren, E24 nå under børsurolighetene). Men nyhetsbloggen lar vente på seg; kan en grunn være at selve blogg-sjangeren er blitt litt uglesett av norske journalister? Redaksjonelt drevne blogger er blitt forsøkt i norske medier, men sjelden helhjertet og med utholdenhet. Samtidig er de norske bloggerne med suksess pur unge, blonde og uten journalistiske ambisjoner. Mange får vel assosiasjoner til fargen rosa når de hører “blogg”. Glem dette, det er på tide å gi sjangeren en ny sjanse: Prøv nyhetsbloggen, men gjør det skikkelig.

Dokumentasjonskrav til medier

Friday, August 19th, 2011

I Mål og mening drøfter Ottar Hellevik en rekke eksempler på feilslutninger og -tolkninger som kan oppstå når medier formidler resultater fra meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser. Dette er en øyeåpnende og underholdende bok som burde havne på journalistskolenes pensum, men den burde også inspirere til endret praksis i mediene. I dag er det tilfeldig hvordan intervjuundersøkelser omtales. Noen medier er ganske flinke, men det er ingen enhetlig praksis. Helleviks forslag lyder (s. 192-193):

Ideelt sett bør en ha med nøyaktig spørsmålsformulering, inkludert svaralternativene, opplysninger om hvordan intervjuene er foretatt (hjembesøk, telefon, postenquete eller Internett-skjema), tidspunkt for gjennomføringen, type utvalg og antall intervjuer, og gjerne en angivelse av feilmarginer.

Jeg vil hevde at uten denne informasjonen er det umulig for publikum å vurdere om redaksjonens tolkning av undersøkelsen er rimelig. Derfor burde dette være et absolutt minimumskrav til dokumentasjon når en omtaler en undersøkelse. Plassmangel er ikke lenger et tema: I nettutgaven har i dag enhver redaksjon nok plass til å publisere denne informasjonen. Tidspress er heller ingen overbevisende innvending. Informasjonen kan raskt tastes inn i en egen modul i publiseringsverktøyet. Redaksjonen kan benytte anledningen til å lage en egen temaside der all omtale av undersøkelser samles — også dette en smal sak å få til med fornuftig tagging av materialet.

Det er imidlertid ingen grunn til å stoppe der. Hvorfor ikke la leserne få tilgang til hele materialet? Når redaksjoner selv får utført undersøkelser, enten ved egne krefter eller ved å betale et eksternt firma, er ikke rettigheter noe problem. Redaksjonen kan da legge ut hele datasettet, så kan leserne etterprøve konklusjoner og kanskje finne nye, interessante poenger. Når det er andre aktører som har rettighetene, kan redaksjonen likevel øve press — forskere burde være lydhøre overfor argumenter om at offentligheten skal kunne etterprøve om metode og konklusjoner holder mål. Slik kan også mediene bli pådrivere for økt åpenhet om forskningsdata, noe det er stort behov for.

Jeg har gjort et par forsøk med å legge ut hele datamaterialet fra undersøkelser. Et eksempel: resultatene av spørsmål om datajournalistikk besvart av redaktører i vinter (se tilhørende artikkel). Det tok riktignok noe tid å bearbeide materialet før publisering, men dette arbeidet kan lett effektiviseres og dels automatiseres.

Krav til bedre dokumentasjon i medier kan utvides til flere områder enn intervjuundersøkelser. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg irriterer meg i hvert fall jevnlig over radio- og TV-kanaler som slår sine “eksklusive” nyhetssaker stort opp, basert på et eget materiale som selvsagt er umulig å gjøre rede for i et kort innslag. Dette kunne de bøte på ved å publisere kildematerialet på nettsidene, men det skjer altfor sjelden. Dermed forlanger en at publikum bare skal godta slutninger en selv har trukket av et materiale — en holdning som hører hjemme i en ganske annerledes mediehverdag.

Bør krav til dokumentasjon inn i Vær varsom-plakaten? Det vil nok bli for detaljert å ta inn spesifikke krav til ulike typer kildemateriale, som intervjuundersøkelser, men en generell formulering om at kildemateriale som er viktig for forståelsen av nyheten bør publiseres, er definitivt noe å tenke på. I dag er det som står om kildemateriale og publisering dominert av hensynet til kildevern. Formuleringene bærer også preg av at det er personlige intervjuer man har tenkt mest på, men i dag er skriftlige kilder som undersøkelser og datamateriale svært sentrale, og det er lett å spå at slike kilder bare vil øke i betydning.

Et alternativ til revisjon av Vær varsom-plakaten — eller en forløper — kan være at noen medier går sammen om å utvikle en felles dokumentasjonspraksis. Dette ville være til stor hjelp for et mediepublikum som i dag må navigere i uoversiktlige farvann. Mediene snakker gjerne om hvilke fortrinn profesjonell redigering og en etisk kodeks gir dem overfor brukerstyrte medier. Selvpålagte dokumentasjonskrav ville gi disse salgsargumentene en tiltrengt oppdatering.

Sarah Palin og norske mediers Reagan-syndrom

Saturday, November 27th, 2010

Fra 1981 til 1989 ble USA styrt av en avdanket B-filmskuespiller. Hans intellektuelle nivå var som man måtte forvente. Presidenten visste sjelden hvor han var når han steg ned fra Air Force One i utlandet. Men han var bestevenn med kameraene. Dette var hans fremste kvalitet; han var TV-presidenten framfor noen, og dette gjorde ham immun mot kritikk.

Omtrent slik framstilte norske medier Ronald Reagan. I løpet av de 21 årene siden han gikk av har historikere, statsvitere og journalister fra amerikansk høyre- og venstreside engasjert seg i en kontinuerlig debatt om arven etter Reagan. Noen mener at den surrete B-skuespilleren er en av de mest innflytelsesrike presidentene USA har hatt. Likevel, mitt bilde av Reagan er fortsatt det samme — det som ble preget av 80-tallets norske dekning. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg påstår at mange andre har det på samme måten. Vi lider alle under Reagan-syndromet.

Sarah Palin er vår tids Reagan for norske journalister. Hva kan passe bedre enn at Reagan er en av Palins helter? Nord-Korea-tabben var den perfekte bekreftelsen på det man har visst helt siden hun dukket opp som McCains visepresidentkandidat: Palin er kunnskapsløs, eller dum, som det også kalles. Hvis det i det hele tatt er noe nytt siden Reagan, så er det de sosiale mediene. Der kan medienes glade Palin-er-teit-budskap spres hurtig og effektivt.

Et godt råd mot Reagan-syndromet er å puste dypt og telle til ti når den neste Palin-fristelsen kommer. En god journalist vil lete etter sprekkene i de etablerte sannhetene. Hva er verdien av enda en tullesak om Palins geografikunnskaper? Denne journalisten vil droppe retweetingen, droppe klipp-og-lim-saken. Isteden vil hun for eksempel merke seg sånt som at New York Times (et toneangivende medium også for norske journalister) like før Nord-Korea-tabben for første gang viet Palin og hennes målbevisste forberedelse av et presidentkandidatur en omfattende, seriøs behandling i artikkelen “Inside Sarah Palin’s Inner Circle”. En tekst på nærmere 50.000 tegn, altså må det være mer å berette om Palin enn forsnakkelser.

Eller, hvis den nysgjerrige journalisten er opptatt av medier og kommunikasjon, kan hun se nærmere på Palins opptreden i sosiale medier, som for øvrig gis stor plass i New York Times. Palin gjør det opplagte: Hun omgår de mediene hun misliker, og som misliker henne, ved å henvende seg direkte til sitt publikum via Twitter og Facebook. Eller journalisten kan lese Palins bøker og se at “America by heart” inneholder veikartet for hvordan Palin vil utfordre Obama i 2012.

Det kan være at Sarah Palin først og fremst er en farlig dyktig demagog. Det kan være at hun vil lede republikanerne i en mer ekstrem retning ved å utnytte energien i Tea Party-bevegelsen. Det kan være at hun om 20 år vil bli husket som en viktig amerikansk politiker. Ingenting av dette vil vi oppdage hvis hun bare blir vår nye, dumme Reagan. La oss slippe det.


PS: Les gjerne også Jan Arild Snoen: “Den dumme republikaneren”.

Overvåkning — fortsatt den ypperste sjangeren?

Wednesday, November 17th, 2010

I desember i fjor henla Det nasjonale statsadvokatembetet saken mot Forsvarets sikkerhetstjeneste (Fost) (pdf). Etterforskning var blitt innledet etter store medieoppslag med bl.a. påstander om ulovlig overvåkning av Justisdepartementet og Slottet.

I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for ambassadesaken. Det er for tidlig å si hva denne saken ender med, men foreløpig er det ikke avdekket ulovlig overvåkning. Det ambassaden har gjort kan være innenfor det den har rett til under folkeretten.

Jeg sier ikke at det ikke er noe i disse sakene. De kan få konsekvenser som er viktige nok i form av f.eks. bedre kontroll med hemmelige tjenester og overvåkningsorganer. Men står mediedekningens omfang i forhold til disse sakenes alvorlighetsgrad? Det ser ikke sånn ut for meg. Det bør bli en debatt om dette når ambassadestøvet har lagt seg.

Det er ikke noe nytt at overvåkning og etterretning får bred plass i norske nyhetsmedier. For 14 år siden (!) skrev jeg en mediekommentar i Morgenbladet der jeg hevdet at nyheter om De Hemmelige Tjenestene var norsk journalistikks ypperste sjanger — forstått som den sjangeren som gir redaksjoner og journalister mest prestisje. Mye synes jeg faktisk stemmer fortsatt:

For på et stoffområde der alt i utgangspunktet er hemmelig vil enhver nyhetssak måtte få karakter av en avsløring, med potensielle politiske konsekvenser. Og tilhørende stigning i prestisje i mediemiljøet for journalist, redaktør og avis/radio-/tv-kanal.

Noen av sakene er nye, men ikke alle (Treholt). Språkbruken og omfanget er minst like stort. Jeg trodde den gang at mediene overvurderte publikums interesse for overvåkningssaker. Tok jeg feil på det punktet?

WikiLeaks og ekstrem transparens

Monday, August 2nd, 2010

WikiLeaks’ publisering av Afghanistan-dokumentene virvler opp en mengde prinsipielle spørsmål. Den plasserer klassiske kildevernspørsmål i nytt lys og setter globaliseringens dilemmaer på spissen — enda tydeligere enn før. Bergens Tidende spurte meg noen spørsmål om WikiLeaks og lekkasjen, her er svarene i full lengde (de ble kuttet noe til avisen), og med noen lenker lagt til:

(more…)