Undercurrent

Bergens Tidendes faktasjekk.no er åpenbart inspirert av amerikanske PolitiFact.com. Det prosjektet er anslått til å ha kostet fra 600.000 til 1 million dollar. Tall på hvor mye kvalitetsjournalistikk faktisk koster er spesielt interessant i disse tider. Så hvor mye regner BT med å investere i valgkamp-faktasjekkingen?

Som så mange andre er også jeg en tilhenger av Bergens Tidendes initiativ om å faktasjekke valgkamppåstander. Den positive responsen prosjektet har fått viser at det ennå er stort potensial for innovasjon i nettjournalistikken (og at det er ingenting som tilsier at nyskapingen må skje i Oslo — selvsagt, men folk i Bergen liker å høre dette!). De av BTs faktasjekkartikler jeg har lest, virker grundige, ryddige og rettferdige i “dommen”.

Samtidig har Tord Nedrelid et godt poeng når han i dag trekker fram det underliggende premisset for BTs faktasjekk: Hva sier det om faktasjekk-nivået blant politiske journalister? Jeg vil tilføye: Og hva med nivået generelt?

Et poeng som har vært fraværende i omtale av prosjektet er hvor flaut det må være for politiske journalister. Med sin blotte eksistens understreker det at journalister som normalt dekker politikk ikke overholder et av grunnprinsippene i journalistikken og kildekritikken: Ã… sjekke kildenes påstander.

Når alle snakker i munnen på hverandre og de skravlende klasser eser ut, blir det vanskeligere, og dermed desto mer attraktivt, å nå målet — å bli en snakkis! Fortvil ikke. Det finnes en idiotsikker metode. Av alle yrkesgrupper er det debatt- og kulturredaktører som har oppfunnet den. Slik gjør du: Du er skribent og har gjort det du mener er en sensasjonell oppdagelse, men dessverre har du ikke dekning i kilder og fakta for hypotesene. Reportasjesjefene vil ikke publisere den slags. Det er tid for plan B. Du pakker det du har av opplysninger inn i en passe harmdirrende kronikk eller kommentarartikkel. Det skader absolutt ikke om du dekorerer pakken med litt klassisk antisemittisk konspirasjonsteori. Det gjør teksten bare mer kontroversiell og debattskapende! Så kontakter du debatt- eller kulturredaktøren. Sjansen er nå god for at vedkommende værer en snakkis, og vil droppe brysomme spørsmål om kildegrunnlag, -fortolkning og dokumentasjon. Som Aftonbladets redaktør så vakkert sier det (min utheving):

Aftonbladet tar inte ställning till sanningshalten i sakuppgifterna. Artikeln är en opinionsartikel som återger den palestinska familjens vittnesmål och Donald Boströms ostridiga foto av en pojkes döda kropp som blivit uppsprättad.

Aftonbladet er en kjempestor avis. Anna Veeder er, ifølge Newsmills presentasjon av henne, “ekonomiansvarig på ett israeliskt hitechföretag samt frilansskribent med hjärtat (och en hel del av fritiden) i den israeliska fredsrörelsen.” Men det er Veeder i sin Newsmill-artikkel, ikke Aftonbladet, som har gjort elementært fotarbeid:

…jag ringde ju helt enkelt upp några från olika organisationer som jag ansåg vara relevanta och talade med dem. Efter publiceringen i Newsmill fick jag också ett officiellt svar från advokaten Limor Yehuda på ACRI (www.acri.org.il) som precis som de andra förklarade att hon aldrig stött på den här anklagelsen (att israeliska soldater skulle ha fångat in palestinier och dödat dem i syfte att handla med deras organ). Hon hade överhuvudtaget inte stött på anklagelser om organstöld för något syfte.

Andre trinn i debattskapingssnakkismetoden er at det velter inn kritikk, gjerne fra angrepne eller berørte parter, ofte kritikk av det overdrevne eller lite smarte slaget. Da kan debattredaktøren enkelt iscenesette seg selv som pressefrihetens forsvarer og “stå oppreist i stormen”. Også dette skjer nå i Aftonbladet-saken.

Jeg vet jo hva den opplagte innvendingen er: Skulle man sende artikler som Boströms i retur og forlange forbedringer, nye fakta, fjerning av konspirasjonssløret, hva ville da skje? Jo, sikkert mye mindre oppmerksomhet, ingen nasjonal snakkis, ingen global storm.

Har de rett, og jeg feil?

—

Noen oppdateringer (25. august):

Palestinerens familie: Sa ikke til utenlandske journalister at organer var stjålet.

Anna Veeder til Aftonbladet: “Ta ansvar för artikeln och gör själva den utredning som ni kräver ska ske”.

Cordelia Edvardson: Trykkefriheten misbrukes: “…då man framställer lösa rykten och anklagelser för de vidrigaste brott som – visserligen obevisade – sanningar. Det är vad Aftonbladets kultursida har ägnat sig åt. Därför kan tidningen inte ta skydd bakom tryckfrihetslagen.”

Roland P. Martinsson: Kan Linderborg bli sittende som kulturredaktør? (via document.no.)

Mange bekymrer seg for hvordan det skal gå med “kvalitetsjournalistikken”. De burde lese Thomas Friedmans kommentar om “grønne skudd” på Vestbredden. Dette er fortolkende journalistikk på sitt beste: I løpet av en kort tekst klarer Friedman å oppsummere og sette inn i en forståelig sammenheng en overraskende positiv utvikling som har pågått over tid, og som man ved å følge fragmenterte nyhetsmeldinger antakelig har gått glipp av. Hadde du for eksempel fått med deg via norske medier at Israel har fjernet to tredeler av veisperringene på Vestbredden, og at en ny nasjonal palestinsk sikkerhetsstyrke er en viktig årsak til forbedringene?:

The key to this rebirth was the recruitment, training and deployment of four battalions of new Palestinian National Security Forces – a move spearheaded by President Mahmoud Abbas and Prime Minister Salam Fayyad of the Palestinian Authority. Trained in Jordan in a program paid for by the U.S., three of these battalions have fanned out since May 2008 and brought order to the major Palestinian towns: Nablus, Jericho, Hebron, Ramallah, Jenin and Bethlehem. These N.S.F. troops, who replaced either Israeli soldiers or Palestinian gangs, have been warmly received by the locals. Recently, N.S.F. forces wiped out a Hamas cell in Qalqilya, and took losses themselves. The death of the Hamas fighters drew nary a peep, but a memorial service for the N.S.F. soldiers killed drew thousands of people. For the first time, I’ve heard top Israeli military officers say these new Palestinian troops are professional and for real.

Jeg hadde det ikke, og en rask og overfladisk sjekk litt bakover i tid er interessant: Fragmenter av bildet Friedman skisserer har selvsagt vært meldt, men (med nødvendig forbehold) ikke helheten.

Journalisten skriver (via WSJ) om nystartede True/Slant, som er en slags redaksjonell overbygning for et større antall individuelle journalister og skribenter. I konseptet inngår blant annet deling av annonseinntekter. Definitivt en interessant modell som jeg vel egentlig har gått og ventet på at noen ville prøve ut. Spørsmålet blir om summen av alle delene blir attraktiv nok for mange nok (eller de “riktige”) til at annonseinntektene blir substansielle. Står det en redaksjon bak som inviterer skribentene slik at man i hvert fall tenker helhet i selve utvalget av “humankapitalen”?

Et annet modellforsøk som har holdt på lenger og fått resultater er Pulitzer Center. Her dreier det seg om en ny måte å finansiere og organisere kostnadskrevende utenriksjournalistikk på, igjen med frilanseren som utøver:

The center is one of the leading proponents for the journalist-as-entrepreneur model. Free-lancers commissioned by the center receive only a travel stipend; but the center then works with the journalists to find multiple platforms and venues for their work.

Pulitzer-senteret ser faktisk det enkelte prosjektet som en kampanje, hvor det dreier seg om å skape oppmerksomhet om et viktig, men neglisjert tema. Frilanseren som får gjennom sitt prosjekt forfølger det intensivt også etter publisering, forteller lederen for senteret:

The heart of our work is travel support to journalists, getting them out in the field, but we differ from other funding sources in that we seek out journalists who embrace our model and are willing to work closely with Pulitzer to maximize the impact of their work. The commissions we make come with a host of requirements – all the information you see on our “project pages,” multiple print and photo/video blogs from the field, the creation of audio slide shows to complement the work, entries on Wikipedia, at least one article for our partners at Global Post. For many of our journalists, the blogs and audio slideshows they create for us are their first experience with either – and almost without exception they’ve found it rewarding and highly useful in terms of promoting the work.

Også verdt å notere: 180 amerikanske stiftelser har gitt til sammen 128 millioner dollar i støtte til journalistiske prosjekter siden 2005. Se database og verktøykasse.

Jeg har levert artikkelen om finansiering av kvalitetsjournalistikk på nettet, og regner med den kommer i neste utgave av Journalisten (vil selvsagt lenke til den når den blir tilgjengelig). OPPDATERING 16. sept: Saken er nå tilgjengelig (se også en sidesak om nettannonsemarkedet). Takk igjen til alle som kom med gode forslag og innspill.

Man får ikke med alt i en sånn artikkel, selv om den er langt over snittlengden for artikler i norske medier. Et av initiativene det ikke ble plass til, er den nye amerikanske tjenesten spot.us, som jeg nevnte i det første blogginnlegget. Første gang jeg skrev om det var det ikke så mye mer enn en ide, men i mellomtiden har det skjedd ting. Konseptet er altså å finansiere konkrete journalistiske prosjekter med små donasjoner fra enkeltpersoner. Tre prøveprosjekter er allerede finansiert, ett av dem også publisert. Den tredje saken er nå fullfinansiert med 350 dollar (jeg må si at det høres veldig lite ut, når journalisten vil levere en artikkel på 1500 ord og multimediaelementer i tillegg — håper honoraret går opp etter hvert, alternativt at journalisten kan selge materialet flere ganger).

Verktøyene for å få dette til er i stor grad her i dag: det må være enkelt å donere penger, produksjonsmidlene må være gratis eller rimelige. Men kan dette ta av og bli virkelig interessant? Ville du vært villig til å betale litt for å få et tema i ditt lokalsamfunn belyst av en uavhengig journalist?

“Crowdfunding” er vel for øvrig det riktige buzzordet for sånt som dette… “Folkefinansiering?”

Her er primus motor David Cohns siste oppdatering, levert i går per lysbildepresentasjon:

| View | Upload your own

I den aktuelle toppnyheten på VG.no gjør redaksjonen og journalist Inger-Marit Sæby noe som varmer et netthjerte: de lenker til hovedkilden for nyheten om at “Murmansk”-vraket skal heves. Lenke til NRK-saken og kreditering i ingress — eksemplarisk. Leseren får dobbelt opp: både denne viktige nyheten og ekstraservicen det er å kunne gå rett til originalkilden. Rart å fremheve dette? Er det ikke en selvfølge? Jo, det burde være det, men gudene skal vite at det har tatt tid før journalister har akseptert å lenke ut til andre nettsteder. Mange stritter imot ennå. For bloggere må dette fortone seg direkte mystisk.

Mens de norske mediekommentatorene har stagnert de siste årene, holder Martin Jönsson i Svenska Dagbladet et jevnt høyt nivå. Her om dagen tok han for seg kulturjournalistikken, en respons på at Expressen hadde invitert bloggere som gjesteskribenter på kultursidene (et av oppslagene i pdf-format). Det tok folk med klippekort på disse sidene ille opp, men som Jönsson påpeker:

Alltför många kulturredaktioner refererar och recenserar fortfarande lydigt nyutkomna papperstidskrifter, böcker och CD-utgåvor, men har dörren stängd för nya sajter, bloggar och mp3-släpp. Nätet tar allt större del av vår medievardag (lika mycket som alla tidningar, tidskrifter och böcker tillsammans, enligt senaste Mediebarometern från Göteborgs Universitet); då förtjänar det också en tyngre viktning inom den pappersbundna kulturjournalistiken.

Bergens Tidendes nettavis går gjennom sine regler for nettdebatter og leserkommentarer, og gjør noe fornuftig: Redaksjonen spør leserne om hvor de mener grensene skal trekkes. Mange har svart, og antakelig har bt.no-redaksjonen fått en del nyttige innspill her.

Saken er også kommentert av avisens leserombud.