Opplysninger merket med gult dokumentert med kildemateriale.

ProPublica er en stødig leverandør av praktisk innovasjon for journalister. Det siste påfunnet fra journalistikk-produsentens nerdeavdeling er “Explore sources”, et verktøy som gjør det mulig å vise i detalj kildematerialet som ligger til grunn for faktapåstander i artikler. Her kan du se det i praksis — aktiver kildedokumentasjonen ved å velge “ON” i begynnelsen av artikkelen.

Vi skal ikke akkurat vente at journalister flest vil ta slike verktøy med det første. Dette er primært noe for mer ambisiøse prosjekter, ikke minst innen såkalt gravejournalistikk/undersøkende journalistikk, og analytisk journalistikk.

De første som burde hive seg over dette i Norge, er Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Brennpunkt presenterer som regel sine saker som avsløringer av kritikkverdige forhold. Det følger logisk at programmene ofte er kontroversielle. Det oppstår gjerne diskusjoner om kildegrunnlaget og fortolkningen av det. Programmene ville stå sterkere hvis redaksjonen samtidig med TV-programmet presenterte en transkripsjon med kildemateriale dokumentert som hos ProPublica. Trolig ville vissheten om at kildene skal legges ut for granskning føre til kvalitetsheving på den journalistiske researchen.

Et neste skritt som ville gjort mye for kunnskap om journalistikk og kompetanseheving: Alle vinnere av Skup-priser dokumenterer sitt kildegrunnlag på like grundig vis.

Forhåpentlig kan nyvinninger som Explore Sources være skritt på veien mot en god dokumentasjonspraksis i journalistikken.

I nyhetsbloggen slik disse mediene har formet den, synliggjøres mye av den journalistiske kompetansen som før har ligget skjult i nyhetsvurderings- og redigeringsarbeidet forut for publisering. Typisk er at bloggene, som Guardians om kampene i Libya, siterer fortløpende fra en rekke kilder. Det kan være viktige uttalelser, faktabiter, Twitter-meldinger, videoer som dukker opp på YouTube, og altså ikke bare mediets egenproduserte saker. Ofte dreier det seg om å vurdere kildenes troverdighet, noe få er bedre til enn erfarne journalister (flere aktuelle eksempler: Telegraph, New York Times).

En god nyhetsblogg blir dermed en stor hjelp for leserne til å orientere seg i et nyhetsbilde som er på sitt mest forvirrende akkurat mens en sak utvikler seg. For meg er nyhetsbloggene derfor som regel første stopp under saker som opprøret i Libya og Syria, men også en stor sak som Murdoch-avisenes avlyttingsskandale.

Hvorfor har så ingen norske nettmedier utnyttet denne sjangeren? Det er noen tilløp, som Dagbladets nyhetsstudio, og enkelte har forsøkt seg med Cover it live-verktøyet under store saker (VG under Mumbai-terroren, E24 nå under børsurolighetene). Men nyhetsbloggen lar vente på seg; kan en grunn være at selve blogg-sjangeren er blitt litt uglesett av norske journalister? Redaksjonelt drevne blogger er blitt forsøkt i norske medier, men sjelden helhjertet og med utholdenhet. Samtidig er de norske bloggerne med suksess pur unge, blonde og uten journalistiske ambisjoner. Mange får vel assosiasjoner til fargen rosa når de hører “blogg”. Glem dette, det er på tide å gi sjangeren en ny sjanse: Prøv nyhetsbloggen, men gjør det skikkelig.

Ideelt sett bør en ha med nøyaktig spørsmålsformulering, inkludert svaralternativene, opplysninger om hvordan intervjuene er foretatt (hjembesøk, telefon, postenquete eller Internett-skjema), tidspunkt for gjennomføringen, type utvalg og antall intervjuer, og gjerne en angivelse av feilmarginer.

Jeg vil hevde at uten denne informasjonen er det umulig for publikum å vurdere om redaksjonens tolkning av undersøkelsen er rimelig. Derfor burde dette være et absolutt minimumskrav til dokumentasjon når en omtaler en undersøkelse. Plassmangel er ikke lenger et tema: I nettutgaven har i dag enhver redaksjon nok plass til å publisere denne informasjonen. Tidspress er heller ingen overbevisende innvending. Informasjonen kan raskt tastes inn i en egen modul i publiseringsverktøyet. Redaksjonen kan benytte anledningen til å lage en egen temaside der all omtale av undersøkelser samles — også dette en smal sak å få til med fornuftig tagging av materialet.

Det er imidlertid ingen grunn til å stoppe der. Hvorfor ikke la leserne få tilgang til hele materialet? Når redaksjoner selv får utført undersøkelser, enten ved egne krefter eller ved å betale et eksternt firma, er ikke rettigheter noe problem. Redaksjonen kan da legge ut hele datasettet, så kan leserne etterprøve konklusjoner og kanskje finne nye, interessante poenger. Når det er andre aktører som har rettighetene, kan redaksjonen likevel øve press — forskere burde være lydhøre overfor argumenter om at offentligheten skal kunne etterprøve om metode og konklusjoner holder mål. Slik kan også mediene bli pådrivere for økt åpenhet om forskningsdata, noe det er stort behov for.

Jeg har gjort et par forsøk med å legge ut hele datamaterialet fra undersøkelser. Et eksempel: resultatene av spørsmål om datajournalistikk besvart av redaktører i vinter (se tilhørende artikkel). Det tok riktignok noe tid å bearbeide materialet før publisering, men dette arbeidet kan lett effektiviseres og dels automatiseres.

Krav til bedre dokumentasjon i medier kan utvides til flere områder enn intervjuundersøkelser. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg irriterer meg i hvert fall jevnlig over radio- og TV-kanaler som slår sine “eksklusive” nyhetssaker stort opp, basert på et eget materiale som selvsagt er umulig å gjøre rede for i et kort innslag. Dette kunne de bøte på ved å publisere kildematerialet på nettsidene, men det skjer altfor sjelden. Dermed forlanger en at publikum bare skal godta slutninger en selv har trukket av et materiale — en holdning som hører hjemme i en ganske annerledes mediehverdag.

Bør krav til dokumentasjon inn i Vær varsom-plakaten? Det vil nok bli for detaljert å ta inn spesifikke krav til ulike typer kildemateriale, som intervjuundersøkelser, men en generell formulering om at kildemateriale som er viktig for forståelsen av nyheten bør publiseres, er definitivt noe å tenke på. I dag er det som står om kildemateriale og publisering dominert av hensynet til kildevern. Formuleringene bærer også preg av at det er personlige intervjuer man har tenkt mest på, men i dag er skriftlige kilder som undersøkelser og datamateriale svært sentrale, og det er lett å spå at slike kilder bare vil øke i betydning.

Et alternativ til revisjon av Vær varsom-plakaten — eller en forløper — kan være at noen medier går sammen om å utvikle en felles dokumentasjonspraksis. Dette ville være til stor hjelp for et mediepublikum som i dag må navigere i uoversiktlige farvann. Mediene snakker gjerne om hvilke fortrinn profesjonell redigering og en etisk kodeks gir dem overfor brukerstyrte medier. Selvpålagte dokumentasjonskrav ville gi disse salgsargumentene en tiltrengt oppdatering.

Postdirektiv-saken egner seg i teorien fremragende for innovativ nettpresentasjon. Her er noe av det som kan lages: En grundig forklaring av sakens bakgrunn, supplert med sammendrag av de viktigste dokumentene, som direktivets tekst, forhistorie, rapporter som er produsert om det; en tidslinje der saken følges kronologisk; en tilknyttet forklaring av EØS-avtalens virkemåte, særlig ved reservasjon/veto.

Noe av dette kan automatiseres ved å “semantisere” nettmediets arkiv og publiseringssystem. Her er det mye å lære av Information.dk og av temasidene Spiegel, New York Times og Guardian, blant andre, har utviklet. Nøkkelen ligger i å forsyne artiklene med metadata som kan brukes til å generere stadig nye intelligente sammenkoblinger av arkivstoffet; videre i å utnytte den enorme mengden relevant informasjon produsert av eksterne aktører. Se hvordan Information og Spiegel bruker Wikipedia-stoff, og tenk så på hva man kan få til ved generell anvendelse av dette prinsippet.

De eneste av de norske nettmediene jeg har sett som i det hele tatt har begynt å bevege seg i denne retningen, er dagbladet.no med sin tagging av artikler. Her er postdirektiv-siden. Men ærlig talt, dette er ikke særlig gjennomarbeidet. Faktisk var de manuelle “alt om”-sakene vi laget på Nettavisen-desken på 90-tallet mer informative. Ethvert standard bloggverktøy i dag, som WordPress, har mulighet for tagging av innhold. Da burde nettmediene kunne stille med bedre løsninger.

Kritikken kan tas som utgangspunkt for en diskusjon om kontekstualisering av nyheter. Journalister er ekstremt fokusert på øyeblikkets nyhetsformidling, og glemmer at brukere og lesere kan ha vel så stor nytte av en forklaring av sakens kjerne (se prosjektet Explainer) eller å kunne studere supplerende informasjon. En begynnelse på det siste er oversikten over stortingsrepresentantenes aktiviteter som er å se på Edda- og Polaris-medienes nettsteder.

Sjekk selv. Her er noen utvalgte saker om postdirektivet:
Aftenposten
NRK
VG
ABC
Nettavisen

Omtrent slik framstilte norske medier Ronald Reagan. I løpet av de 21 årene siden han gikk av har historikere, statsvitere og journalister fra amerikansk høyre- og venstreside engasjert seg i en kontinuerlig debatt om arven etter Reagan. Noen mener at den surrete B-skuespilleren er en av de mest innflytelsesrike presidentene USA har hatt. Likevel, mitt bilde av Reagan er fortsatt det samme — det som ble preget av 80-tallets norske dekning. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg påstår at mange andre har det på samme måten. Vi lider alle under Reagan-syndromet.

Sarah Palin er vår tids Reagan for norske journalister. Hva kan passe bedre enn at Reagan er en av Palins helter? Nord-Korea-tabben var den perfekte bekreftelsen på det man har visst helt siden hun dukket opp som McCains visepresidentkandidat: Palin er kunnskapsløs, eller dum, som det også kalles. Hvis det i det hele tatt er noe nytt siden Reagan, så er det de sosiale mediene. Der kan medienes glade Palin-er-teit-budskap spres hurtig og effektivt.

Et godt råd mot Reagan-syndromet er å puste dypt og telle til ti når den neste Palin-fristelsen kommer. En god journalist vil lete etter sprekkene i de etablerte sannhetene. Hva er verdien av enda en tullesak om Palins geografikunnskaper? Denne journalisten vil droppe retweetingen, droppe klipp-og-lim-saken. Isteden vil hun for eksempel merke seg sånt som at New York Times (et toneangivende medium også for norske journalister) like før Nord-Korea-tabben for første gang viet Palin og hennes målbevisste forberedelse av et presidentkandidatur en omfattende, seriøs behandling i artikkelen “Inside Sarah Palin’s Inner Circle”. En tekst på nærmere 50.000 tegn, altså må det være mer å berette om Palin enn forsnakkelser.

Eller, hvis den nysgjerrige journalisten er opptatt av medier og kommunikasjon, kan hun se nærmere på Palins opptreden i sosiale medier, som for øvrig gis stor plass i New York Times. Palin gjør det opplagte: Hun omgår de mediene hun misliker, og som misliker henne, ved å henvende seg direkte til sitt publikum via Twitter og Facebook. Eller journalisten kan lese Palins bøker og se at “America by heart” inneholder veikartet for hvordan Palin vil utfordre Obama i 2012.

Det kan være at Sarah Palin først og fremst er en farlig dyktig demagog. Det kan være at hun vil lede republikanerne i en mer ekstrem retning ved å utnytte energien i Tea Party-bevegelsen. Det kan være at hun om 20 år vil bli husket som en viktig amerikansk politiker. Ingenting av dette vil vi oppdage hvis hun bare blir vår nye, dumme Reagan. La oss slippe det.

–
PS: Les gjerne også Jan Arild Snoen: “Den dumme republikaneren”.

I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for ambassadesaken. Det er for tidlig å si hva denne saken ender med, men foreløpig er det ikke avdekket ulovlig overvåkning. Det ambassaden har gjort kan være innenfor det den har rett til under folkeretten.

Jeg sier ikke at det ikke er noe i disse sakene. De kan få konsekvenser som er viktige nok i form av f.eks. bedre kontroll med hemmelige tjenester og overvåkningsorganer. Men står mediedekningens omfang i forhold til disse sakenes alvorlighetsgrad? Det ser ikke sånn ut for meg. Det bør bli en debatt om dette når ambassadestøvet har lagt seg.

Det er ikke noe nytt at overvåkning og etterretning får bred plass i norske nyhetsmedier. For 14 år siden (!) skrev jeg en mediekommentar i Morgenbladet der jeg hevdet at nyheter om De Hemmelige Tjenestene var norsk journalistikks ypperste sjanger — forstått som den sjangeren som gir redaksjoner og journalister mest prestisje. Mye synes jeg faktisk stemmer fortsatt:

For på et stoffområde der alt i utgangspunktet er hemmelig vil enhver nyhetssak måtte få karakter av en avsløring, med potensielle politiske konsekvenser. Og tilhørende stigning i prestisje i mediemiljøet for journalist, redaktør og avis/radio-/tv-kanal.

Noen av sakene er nye, men ikke alle (Treholt). Språkbruken og omfanget er minst like stort. Jeg trodde den gang at mediene overvurderte publikums interesse for overvåkningssaker. Tok jeg feil på det punktet?

1) Var lekkasjene en god/dårlig ting – hvorfor?
Lekkasjen bidrar til at vi nå kan danne oss et mer fullstendig og detaljert bilde av krigshandlingene i Afghanistan enn vi kunne før, og det er absolutt en god ting. Disse rapportene om enkelthendelser inneholder de militæres egne beskrivelser, altså en annen type informasjon enn journalister kan gi oss. Det kan for eksempel gi folk en bedre forståelse av utfordringene de militære styrkene i Afghanistan står overfor. Samtidig kan man se mønstre i dette enorme materialet som også gir nye erkjennelser om krigføringen. Disse positive sidene ved lekkasjen forutsetter imidlertid at dokumentene ikke setter soldatene — og afghanske informanter — i ytterligere fare. WikiLeaks og mediene som har publisert materiale fra lekkasjen sier at de har fjernet informasjon som kan sette liv i fare. Forsvaret sier derimot at dokumentene kan gjøre skade. Her står foreløpig ord mot ord, og det er vanskelig å bedømme hvem som vil få rett.

2) Er Wikileaks en nødvendig informasjonskanal for å forstå moderne krigføring?
Ikke WikiLeaks i seg selv, men det den representerer. Lekkasjen viser med all tydelighet militærets nye utfordring. De er avhengig av en hurtig digital informasjonsflyt for å operere effektivt, men dermed oppstår også nye sikkerhetsproblemer. Det har allerede vært episoder der soldater har mistet minnepinner med sensitiv informasjon, og nå er altså en stor database på avveie. WikiLeaks sier også at det kommer enda mer. Men dette gjelder ikke bare det militære — egentlig står alle sektorer og bransjer overfor den samme utfordringen. WikiLeaks har jo også hatt lekkasjer om korrupsjon, om finanssektoren, politiske partier osv.

3) Hvilke konsekvenser kan lekkasjene få?
Når det gjelder de militære styrkene i Afghanistan og andre steder, vil det sikkert føre til en innstramming i sikkerhetsrutiner for å forebygge flere lekkasjer. På et mer overordnet plan kan det imidlertid på sikt tvinge seg fram en erkjennelse om at det er bedre å være mer åpen i utgangspunktet — altså at mer informasjon gjøres tilgjengelig på et tidlig tidspunkt. De færreste, om noen, andre institusjoner og sektorer har samme behov for sikkerhet som Forsvaret, så de fleste kan gå lenger i å frigi informasjon. Men forhåpentlig kan vi også få en god debatt om hvor langt åpenhet som prinsipp rekker. Tatt ut i det ekstreme skaper fenomener som WikiLeaks et dilemma: Kan det tenkes at mer åpenhet ikke alltid er av det gode? Skal for eksempel politikere kunne ta gode beslutninger, må de også få ro til å kvalitetssikre og vurdere informasjon. Hva mister vi hvis alt er tilgjengelig, alltid?

4) Kan man stole på Wikileaks?
WikiLeaks er bare en gruppe enkeltpersoner fra ulike land. Ingen stat, ingen “respektabel” institusjon står bak dem. Organisasjonen er bevisst satt opp slik for å forhindre at materialet de publiserer kan bli slettet, og for at de skal kunne unnvike søksmål. Det er et stort paradoks: WikiLeaks vil offentliggjøre all den hemmeligstemplede informasjonen de kommer over, men er selv veldig lukket. De vil stille alle til ansvar for sine handlinger, men ingen kan stille dem til ansvar for noe. På dette grunnlaget ber de altså om at vi skal ha full tillit til dem. Men hva står de egentlig for? Det er en spenning i WikiLeaks. De sier at de er en nøytral plattform for å publisere lekket informasjon. Men grunnlegger og redaktør Julian Assange kommer også med sterke politiske uttalelser, som at han vil ha slutt på krigen i Afghanistan. Da minner de mer om en aktivistorganisasjon. Det skal bli spennende å se om WikiLeaks kan utvikle seg videre til å bli mer åpne om seg selv og til å definere seg selv tydeligere.

5) Er militærets informasjonskontroll i krig et demokratisk problem?
Militæret har ansvar for egne og andres liv i krig, og da må de også kontrollere informasjon. Demokratiske problemer oppstår hvis det ikke er gode rutiner for å gi ansvarlige politikere og offentligheten den informasjonen de har krav på for å kunne kontrollere og vurdere krigføringen. Kontroll på informasjonsflyt er alltid et konfliktfylt tema i kriger, og praksis i moderne tid har variert mellom ganske stor åpenhet (Vietnam) og streng kontroll (Golfkrigen i 1991). Det nye nå er altså at krigens råmateriale i form av ufiltrerte rapporter fra styrker i felten er nådd ut til offentligheten. (se sammenligning av Golfkrigen og mediene i 1991 med dekningen i 2003).

6) Er dette starten på en helt ny type journalistikk?
Det forandrer i hvert fall journalistikken. WikiLeaks har med sitt samarbeid med etablerte medier (Guardian, New York Times, Spiegel) i denne saken gått nye veier. Før har de stort sett nøyd seg med å kontrollere og publisere kildematerialet på egen hånd. Nå lot de de tre redaksjonene få noen uker til å gå gjennom materialet før publisering. Dermed sikret de større mediegjennomslag for saken, men også at redaksjonene brakte inn sin ekspertise. Dette samarbeidet har gitt imponerende resultater. Særlig The Guardian har vist vei til en ny type journalistikk med sin analyse og visualisering av mønstre i det store materialet — et godt eksempel på det som kalles datadrevet journalistikk. Blant annet har de fått fram økningen i bruken av veibomber på en slående måte. Guardian har også lenge gjort noe av det samme som WikiLeaks, ved at de ofte publiserer råmateriale (dataene) bak artiklene sine i sin helhet. Slik kan spesielt interesserte lesere arbeide videre med materialet og kanskje finne mønstre som journalistene ikke har sett.

7) Er WikiLeaks’ suksess et uttrykk for manglende tillit til vanlige medier?
Ikke nødvendigvis, men WikiLeaks har en spesiell appell for en varsler, en som vil ha ut kontroversiell informasjon. De lover å legge ut materialet i sin helhet etter at de har kontrollert det. Hvis varsleren sender materialet til en nyhetsredaksjon, kan hun frykte at den bare vil publisere bruddstykker, eller kanskje avslå publisering. WikiLeaks har også til nå demonstrert at de har gode rutiner for å anonymisere kildene sine, og ingen har klart å stenge serverne deres.

Skjermbilde, Informations forside.

På slutten av 1980-tallet var Information avisen hvis du søkte alternativer til den ensformige norske pressen. Information hadde så mye av det norske aviser manglet: Perspektiver som evnet å pirre den intellektuelle nysgjerrigheten; reportasjer fra journalister som både behersket og tøyde sjangerens regler; kommentarer der man tok seg plass til å belegge argumenter med fakta; en seriøs dekning av europeiske forhold; til og med vakkert designede avissider.

Utover 90-tallet forsvant Information litt ut av syne. Avisen har alltid slitt med økonomien, kanskje det påvirket kvaliteten. Men mer sannsynlig skal the world wide web ha skylden — eksplosjonen i informasjons- og kunnskapstilfang utsatte alle aviser for en til da ukjent konkurranse, og samtidig var det de færreste etablerte aviser som klarte å omstille seg hurtig til den nye virkeligheten. De fleste listet seg nervøst rundt utfordringen. Mens noen klarte å tilkjempe seg en åpen holdning, var andre direkte fiendtlige mot verdensveven og alt den førte med seg.

Jeg husker ikke om Information utmerket seg i negativ eller positiv retning på nettet i årene etter 1994, men i dag er det i hvert fall ingen tvil. Information er tilbake blant de mest innovative og spennende nordiske avishusene.

De siste ukene har en diskret lenke oppe under logoen — Information.dk – nu med Wikipedia — gitt de første signaler om hva som er under utvikling. Nyheten er definitivt undersolgt. Relaterte Wikipedia-artikler som hentes inn på emnesider — det er fint, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det er selve konseptet som åpner det pirrende perspektivet. Information tar i bruk prinsippene bak den semantiske weben og åpne, sammenknyttede data (linked open data). Med sitt eget arkiv som utgangspunkt har Information generert 40.000 emnesider, som så knyttes sammen med relevante data- og tekstkilder fra nettet:

Og netop det – at binde data på tværs af websites sammen – er den grundlæggende idé med det semantiske web. Ved på den måde at gøre internettet til én stor database, bliver det muligt at bruge data fra andre kilder sammen med Informations historier.

I første omgang er det mest data og tekst fra Wikipedia og Geonames. Det er bare begynnelsen. Etter hvert som flere dataeiere gjør sine data tilgjengelig, kan redaksjonen øse av stadig flere kilder og gjøre emnesidene mer og mer informative og attraktive. Koblingen til viderebruk av offentlig sektors data er åpenbar, men også medier og andre private aktører kan velge å gi andre tilgang til sine egne datakilder. Som Informations Nikolai Thyssen nevner: New York Times er allerede i gang.

Information har også planer om å gi andre tilgang til data via et programmeringsgrensesnitt (API). Også her er de mye større New York Times og Guardian tidlig ute. Ideen er den samme: Ved å dele data og innhold med andre, øker man sin egen attraktivitet. En skal heller ikke glemme betydningen av å bygge teknologisk kompetanse internt, noe ingen mediehus har råd til å neglisjere.

Utviklingen av emnesider henger sammen med en gryende debatt om journalistikkens retning. Nettmediene er fortsatt dominert av løsrevne nyheter. Kanskje leserne vel så ofte har behov for kontekst og sammenheng som for aller siste vri i saken? Ideen ville tidligere blitt møtt med hånlatter i journalistkretser, hvorpå opphavspersonen ville blitt grillet over sterk varme. Men tidene skifter. Matt Thompson møtte stor interesse da han foreslo akkurat dette for et par måneder siden. Thompson skiller mellom episodisk kunnskap og systemkunnskap. Ofte vil det være systemkunnskapen, en konsis sammenfatning av det viktigste i temaet, folk har mest bruk for. Til nå har ikke mediene vært flinke nok til å forstå dette. Men nå:

For the first time, we have a medium perfectly equipped to capture and deliver both episodic and systemic information. How will these two modes of information interact on the Web? What sort of design and storytelling structures must we invent to impart context? Fundamentally, in a medium that’s not constrained by time, what is the future of the Timeless Web?

Det er denne framtiden Information er med på å bygge med sitt nye konsept. Se etter den røde prikken.

Slipp fakta fri

Skal vi få faktabasert journalistikk på et nivå dagens samfunn behøver, må allmennheten få tilgang til offentlig sektors data. Snarest.

Professor Hans Rosling gikk lei av å undervise studenter som manglet oversikt over de mest elementære fakta. Angivelig flinke kandidater avslørte gapende hull i kunnskapen om hvordan folkehelse og økonomi hadde utviklet seg internasjonalt. Den svenske helseforskerens svar ble å utvikle programvaren Gapminder, som gjør det mulig å visualisere statistikk og data på fascinerende måter. Kampen mot foreldede forestillinger og seiglivede myter, og for et verdensbilde basert på fakta, ble Roslings prosjekt.

Vi liker å kalle vår tids samfunn kunnskapsbasert, men først nå begynner verktøyene for effektiv og oppdatert formidling av data og statistikk å bli stilt til rådighet for flere enn eksperter. Stadig bedre programvare for visualisering og presentasjon blir tilgjengelig.

Når faktamateriale lagret i databaser kan presenteres med egnede verktøy for bearbeiding og visualisering, åpnes hittil uante journalistiske muligheter for analytisk og samtidig engasjerende faktaframstilling.

Ikke bare det: Journalistene kan også gjøre de samme verktøyene og dataene tilgjengelig for publikum, slik at den enkelte borger selv kan orientere seg i materialet ut fra egne behov. Slik begynner endelig nettjournalistikken å nærme seg sitt virkelige potensial.

Denne nye «datajournalistikken» er inne i sin pionerfase. Norske medier kan allerede vise til prosjekter med ulikt ambisjonsnivå. NRK Brennpunkt har laget «Maktbasen» ved hjelp av blant annet data om folkevalgtes engasjement i næringsvirksomhet. Aftenposten presenterte nylig Pensjonsfondets investeringer av statens petroleumsformue i en oversiktlig kartløsning med samtlige aksjeposter plassert i tabeller leserne lett kunne bla videre i. Og Edda Media og Drammens Tidende har laget «Buskerudbenken», som presenterer data om fylkets representanter på Stortinget.

Verktøyene er altså ikke problemet. Det er faktakildene som nå er et knapphetsgode. Skal det bli virkelig fart på utviklingen av datajournalistikk, må offentlig sektor gjøre sine data tilgjengelig for viderebruk. Og det må gjøres på riktig måte.

Virksomhetene i vår store offentlige sektor, fra fagdirektorater til kommunale etater, fra skoler til statsbedrifter, samler inn og forvalter enorme mengder data. Datakildene spenner fra de komplekse og samfunnskritiske, som Statens kartverks geodatabaser, til noe så banalt som lister med plasseringen av returpunkter for søppel.

Nylig presenterte Bergens Tidende en kartløsning som hjalp folk til å finne nærmeste søppelkasse for glass, metall og papp. Renovasjonsselskapet hadde gjort listen med adresser til returpunktene – datakilden – tilgjengelig. Det var nok til at avisen kunne gjøre en kompetent formidlingsjobb til beste for byens innbyggere.

Regjeringene i Storbritannia og USA har kommet lengst i arbeidet med å frigi offentlige data. I begge land har den øverste politiske ledelsen gjort økt åpenhet i offentlig forvaltning til et prestisjeprosjekt. Dette gjør de i visshet om at åpne data har gunstige effekter for flere enn medier og journalister.

To andre motiver er vel så viktige: En mest mulig åpen offentlig sektor styrker tilliten til det demokratiske systemet og øker interessen for å delta i samfunnslivet. Åpne data fungerer dessuten som råstoff for innovasjon i næringslivet. En fersk rapport laget for den danske IT- og Telestyrelsen konkluderte med at frigivelse av data vil utløse verdiskaping for minst 600 millioner kroner i Danmark.

I dag eksisterer det ingen felles praksis for frigivelse av offentlig sektors data for viderebruk. Prinsippene bak håndteringen av disse dataene bør være enklest mulig: Dataene er fellesskapets eiendom og skal derfor som hovedregel gjøres tilgjengelig vederlagsfritt for viderebruk (visse typer sensitive data skal ikke frigis, slik som persondata og data som er viktig for rikets sikkerhet). Det skal legges aktivt til rette for viderebruk ved å publisere data i egnede formater.

Som eksemplet med BTs kart over returpunkter viste: Det sentrale er at det offentlige frigir dataene, ikke at det offentlige selv lager presentasjonen. Sannsynligheten for å få fram den nyttige, opplysende formidlingen av dataene øker dramatisk når datakildene frigis. Da kan vi høste av den kreativiteten og kompetansen som finnes i samfunnet som helhet. 18-åringen som programmerer mobilapplikasjoner på fritiden; redaksjoner med spisskompetanse på kildevurdering; frivillige organisasjoner med en agenda og et nettverk av bidragsytere – for å ta noen eksempler.

Vi kommer ikke videre uten innsats fra alle parter. Politikerne må definere prinsippene som skal styre frigivelse av data og bruke pisk og gulrot for at de etterleves. De offentlige virksomhetene må opplyse om hvilke datakilder de har og frigi dem, gjerne etter dialog med brukerne om hvilke datasett det haster mest med. Og endelig må mediene og allmennheten vise at vi faktisk er i stand til å få så mye mening ut av datakildene som entusiaster som meg tror er mulig.

Som Hans Rosling oppdaget: Grobunnen er god for uvitenhet og intellektuell latskap også i et såkalt kunnskapssamfunn. Journalister og medier har et spesielt ansvar for at det faktabaserte verdensbildet ikke fortrenges av alminnelig dumhet og falske profeter. Kombinasjonen av åpne datakilder og kraftfulle verktøy har servert journalistikken en sjelden mulighet til å vise at Rosling har rett: Formidling av fakta og kunnskap kan være like engasjerende som den mest spennende OL-øvelse.

Spørsmålene vi ser på er:

• hvilke datakilder finnes faktisk i de ulike virksomhetene, og i hvilken grad og på hvilke måter gjøres disse dataene tilgjengelig?
• hvilke planer har offentlige virksomheter på dette feltet framover?
• hva er de viktigste hindrene mot at offentlige virksomheter opplyser om og frigir data de disponerer?

Vi har også en prosjektblogg kalt Fakta først, der vi også tar opp debatter og ideer rundt hvordan data kan brukes. Bidrag ønskes – også til selve kartleggingsarbeidet!

Det er ingenting som kan passe bedre enn at det samtidig blir bevegelse i kartdatadebatten.