Undercurrent

Noen annen konklusjon er ikke mulig etter “Harry & Charles”. Alt ved produksjonen la opp til at vi skal tro på at den som dramatisering trygt basert på historiske kilder. Så er de sentrale hendelsene oppdiktet. Tor Bomann-Larsen tar det nødvendige oppgjøret:

Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet

Produksjonen gjorde det motsatte: Forsøkte å innbille oss at dette ikke var fiksjon:

Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.

Jeg selv og de jeg så serien sammen med hadde nøyaktig det samme inntrykket og reaksjonen da det ble kjent at trekantdramaet – med mer – var oppdiktet: Vi følte oss snytt, lurt og holdt for narr.

Les heller Bomann-Larsens utmerkede “Folket”.

Aviser som er med i Yahoos annonsenettverk selger nettannonser som varmt hvetebrød, melder AdAge — sånn omtrent. En av de sjeldne gode nyhetene fra mediene på den andre siden av dammen. Noe av det mest interessante for meg er bruken av atferdsdata:

One is a new ad system from Yahoo, currently installed at about 100 newspapers, that allows them to sell graphical ads on their sites that are aimed at specific audiences, like car buyers or sports enthusiasts. The system puts users into those groups based on the pages they visit online, a technique known as behavioral targeting.

Slik målgruppe-finsikting er kontroversielt. Jeg husker fra tidligere at det ikke er så mye i bruk i Norge, men at det er aktører som tilbyr det. Noen der ute som kan oppklare dette, og si om Yahoo-konseptet er noe for det norske markedet?

De siste månedene har diverse mediesjefer og -moguler raslet stadig mer høylytt med opphavsrettssablene. Helt klart en internasjonal trend, og nå har den også nådd Norge. DN-Djuve hevder at siteringspraksisen til E24 er tyveri, og avisen hans følger så klart opp med en skråsikker jussprofessor (de vokser som kjent på trær).

Før dette bærer helt galt av gårde, kan vi være enige om dette: At det er fint å ta et oppgjør med klipp- og lim-journalistikken, men at en innskjerpet håndheving av opphavsrett med påfølgende jakt på kolleger og brukere aldri i livet er det som vil redde papiraviser og kvalitetsjournalistikk (de neste til å fanges i søkelyset blir vel siterende bloggere?). Det er neppe heller i journalisters interesse å uthule sitatretten, enn si begynne å rote med retten til å lenke, slik det utrolig nok også trues med i DN-saken.

Siden den ny-populære kritikken av Google uunngåelig nok er nevnt i artikkelen også, tar jeg med at søkemotorens Marissa Meyer i går talte under det amerikanske senatets høring om journalistikkens framtid (de også!). Og se om ikke Marissa sa noe klokt:

The Web by definition changes and updates constantly throughout the day. Because of its ability to operate in real-time, it offers an opportunity for news publishers to publish on changing and evolving stories as they happen. Web addresses (known as URLs — uniform resource locators such as http://www.google.com) were designed to refer to unique pieces of content, and those URLs were intended to persist over time. Today, in online news, publishers frequently publish several articles on the same topic, sometimes with identical or closely related content, each at their own URL. The result is parallel Web pages that compete against each other in terms of authority, and in terms of placement in links and search results. Consider instead how the authoritativeness of news articles might grow if an evolving story were published under a permanent, single URL as a living, changing, updating entity. We see this practice today in Wikipedia’s entries and in the topic pages at NYTimes.com. The result is a single authoritative page with a consistent reference point that gains clout and a following of users over time.

Svenske Medievärlden utvikler nye nettsider i full eksemplarisk åpenhet i en egen utviklingsblogg. Leserne tas med på råd, og det virker som rådene tas på alvor.

Medievärlden er søstertidningen til Dagens Medier, så mens det legges ned i Norge, satses det i Sverige (eierne er de samme — avisutgiverforeningen). Martin Jönsson kårer Medievärlden til årets medietidning i en imponerende lang 2008-liste. Der går det også fram, dessverre dessverre, at Martins blogg vil forsvinne med det første. Kanskje det blir for mye å gjøre i ny stilling til at den kan opprettholdes? (tips: bisonblog).

OPPDATERING 29. desember: I et intervju forklarer Jönsson hvorfor han stopper med mediebloggingen.

Det er slett ikke uvanlig at bransje- og fagforeninger har akutt behov for å bli beskyttet mot seg selv. Så jeg står i fare for å begå brudd på en viktig presseetisk norm (“3.9: Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”) når jeg nå omtaler en tildragelse i det merkelige landet Danmark. Der kjemper Danske Dagblades Forening fortsatt innbitt mot det de insisterer på å kalle “dybe links”, altså det alle andre i hele verden kaller “links”, “linker”, “lenker”, “hyperlenker” eller “pekere”. Peter Svarre, en blogger og derfor uhelbredelig avhengig av nettopp “links”, utstøter et primalskrik: AAAARRRRGH!. Men dette hjelper nok lite mot avisenes forening: “DDF’s holdning til gentagen og systematisk brug af dybe link til dagbladenes indhold i kommercielt øjemed er uændret,” sier dens sjefjurist. Og holdningen, den ble som vi vet hugget i stein i 2002.

OPPDATERING: Søren Storm Hansen er dypt illojal. Det er håp for Danmark likevel!

(Note: Saken er ikke helt ny, men går nå sin globale seiersgang takket være en utmerket sammenfatning på Global Voices.)

NRK skal lage turportal sammen med Turistforeningen. Det sammenlignes med Yr, men er det en god parallell? Yr utnytter data som en offentlig etat stiller gratis til rådighet. Turistforeningen er derimot en medlemsorganisasjon med et visst kommersielt preg. Partene sier ikke om det skal selges annonser på portalen, men potensialet vil være stort. Vil innhold, data osv bli gjort tilgjengelig for andre, slik som med Yr?

Hvis tilbudet blir kommersielt, er det slikt NRK skal drive med på nett? Turportalen aktualiserer igjen hvor ad hoc-preget rammene for NRKs nettvirksomhet er. Jeg er absolutt for vide rammer (kopier for all del ikke Tyskland), men de må defineres klart.

Det tenkes og snakkes om forretningsmodeller for journalistikk som aldri før, virker det som. Papiravisens død rykker nærmere, mener noen. Torsdag samles bransjefolk i New York for å debattere just disse temaene. Spot.us tar opp en tråd nevnt her før, om filantropi som supplement (noe mer enn supplement verken vil eller bør det bli).

En konstruktiv og optimistisk tone slås an av Joakim Jardenberg i Mindpark. Dette er knapt noen forretningsmodell-revolusjon, heller en sterk oppfordring om hva mediehus uansett bør gjøre. Nemlig fem ting, ifølge Joakim: Creative Commons-lisens på alt eget innhold, RSS-feed på alt innhold, alle egne bilder tilgjengelig på Flickr, alle egne videoer på YouTube, og skaffe eget API slik at man gjør seg selv “programmerbar”. Tanken er selvsagt å legge til rette for gjen- og viderebruk av eget innhold. Noe av dette vil være tungt å svelge for medier som så vidt har begynt å lenke ut til eksterne sider. På den annen side, det gjøres jo en hel del tilretteleggingsarbeid i Norge i dag. Det jeg savner litt på listen, er prosjekter der mediene allierer seg med publikum i konkrete saker, ikke bare gjør alt tilgjengelig og så sier “værsågod, bruk det”. Lofotpostens samarbeid med brukerne om gamle Lofotbilder er et godt eksempel.

Det skulle vært interessant å se effekten for det mediehuset som fulgte Joakims råd umiddelbart.

Jon Michelet er en gammel favoritt. Jeg pleide å lese alle hans krimbøker i Thygesen-serien; stemningen i “Hvit som snø” fra et grått og dystert vinter-Oslo sitter som støpt i minnet. Derfor er det dobbelt gledelig å oppdage — via Eirik — at Michelet prøver ut nye publiseringsformer. Han har publisert to bøker på eget nettsted, og forteller:

Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.

Det siste var overraskende. Jeg ville trodd at en populær forfatter som Michelet fikk massevis av respons og reaksjoner “i alle kanalar”, men det er tydeligvis ikke tilfelle. Forfatteryrket er ensomt selv om bøkene selger godt.

OPPDATERING 27. mai: Michelets fotballkompis Dag Solstad stiller seg “helt likegyldig til ytringsfriheten” og sier til Klassekampen:

Blogg-samfunnet reduserer trykkefriheten. Og nå har det spredt seg også til papiravisen Dagbladet. Jeg så et angrep på Jonas Gahr Støre og meg i lørdagens avis, som hadde hele bloggsamfunnets språkdrakt, sier Solstad, med henvisning til humorspalten “Pressens farlige utvalg» som hver lørdag trykkes på side tre.

MER: Solstad, som aldri har lest en blogg og aldri kommer til å gjøre det, men har “hørt om det” og baserer sin kritikk på det grunnlaget, burde la seg intervjue av Michelet om ytringsfrihet, “trykkefrihet” og internett. På jonmichelet.com.

Digitaliseringen av musikkdistribusjon har brakt mye fint med seg, men på et par punkter har det skjedd noe merkelig: lydkvaliteten er svekket (komprimerte filer) og innpakningen har mildt sagt ikke den samme estetiske appellen (les den analoge æraens store, flotte LP-omslag mot et filnavn som slutter på .mp3). Dette, det første punktet i hvert fall, gjør nå Peter Gabriel og høyttalerprodusenten Bowers&Wilkins noe med. Sammen har de laget Music Club, et konsept der et lite utvalg artister (12 i året) spiller inn ny musikk i Peter Gabriels superstudio i England. Abonnenter (det koster 34 pund i året, altså ca 3 pund per “plate”) får laste ned resultatet i høyeste ukomprimerte kvalitet og uten kopisperrer eller annen DRM-elendighet, ifølge Spiegel Online. En bredbåndsforbindelse fikser jo greit filer på feks. 300 MB, som dette blir. B&W betaler innspillingskostnadene og artistene får en andel av salget pluss originalopptakene til odel og eie.

Nok et eksempel på at framtiden vil by på mange ulike varianter av forretningsmodeller for digitaliserte kulturytringer.

Svenske TV4 har i dag startet en web-basert nyhetskanal der innholdet er fritt tilgjengelig. Dermed har de kommet Sveriges Television i forkjøpet, skriver Martin Jönsson. For TV4-kanalen er fritt tilgjengelig, her er ingen abonnementsløsning som den TV 2 har satset på med sin nyhetskanal (dessverre bruker TV4 i likhet med NRK og andre Windows Media Player, som fungerer meget dårlig i Firefox). Jeg lurer på om noen er villig til å vedde på hvor lenge TV 2 Nyhetskanalen fortsetter å være abonnementsbasert på web. For den som orienterer seg i nyhetene hovedsakelig via web og liker web-TV er nemlig TV 2 helt usynlig og NRK dermed helt enerådende på norske nyheter.

VG lover 3 millioner til de som kommer opp med ideer til nye nett-tjenester. Noe uvanlig at et medieselskap agerer som såkorn- eller ventureinvestor på denne måten, men slett ikke dumt. Slik kan man presentere seg som på parti med nyskaperne der ute, og samtidig sikre seg en andel av den neste store tingen. Kanskje. Blir spennende å følge. Det er allerede kommet inn forslag.