Skjermbilde, Informations forside.

På slutten av 1980-tallet var Information avisen hvis du søkte alternativer til den ensformige norske pressen. Information hadde så mye av det norske aviser manglet: Perspektiver som evnet å pirre den intellektuelle nysgjerrigheten; reportasjer fra journalister som både behersket og tøyde sjangerens regler; kommentarer der man tok seg plass til å belegge argumenter med fakta; en seriøs dekning av europeiske forhold; til og med vakkert designede avissider.

Utover 90-tallet forsvant Information litt ut av syne. Avisen har alltid slitt med økonomien, kanskje det påvirket kvaliteten. Men mer sannsynlig skal the world wide web ha skylden — eksplosjonen i informasjons- og kunnskapstilfang utsatte alle aviser for en til da ukjent konkurranse, og samtidig var det de færreste etablerte aviser som klarte å omstille seg hurtig til den nye virkeligheten. De fleste listet seg nervøst rundt utfordringen. Mens noen klarte å tilkjempe seg en åpen holdning, var andre direkte fiendtlige mot verdensveven og alt den førte med seg.

Jeg husker ikke om Information utmerket seg i negativ eller positiv retning på nettet i årene etter 1994, men i dag er det i hvert fall ingen tvil. Information er tilbake blant de mest innovative og spennende nordiske avishusene.

De siste ukene har en diskret lenke oppe under logoen — Information.dk – nu med Wikipedia — gitt de første signaler om hva som er under utvikling. Nyheten er definitivt undersolgt. Relaterte Wikipedia-artikler som hentes inn på emnesider — det er fint, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det er selve konseptet som åpner det pirrende perspektivet. Information tar i bruk prinsippene bak den semantiske weben og åpne, sammenknyttede data (linked open data). Med sitt eget arkiv som utgangspunkt har Information generert 40.000 emnesider, som så knyttes sammen med relevante data- og tekstkilder fra nettet:

Og netop det – at binde data på tværs af websites sammen – er den grundlæggende idé med det semantiske web. Ved på den måde at gøre internettet til én stor database, bliver det muligt at bruge data fra andre kilder sammen med Informations historier.

I første omgang er det mest data og tekst fra Wikipedia og Geonames. Det er bare begynnelsen. Etter hvert som flere dataeiere gjør sine data tilgjengelig, kan redaksjonen øse av stadig flere kilder og gjøre emnesidene mer og mer informative og attraktive. Koblingen til viderebruk av offentlig sektors data er åpenbar, men også medier og andre private aktører kan velge å gi andre tilgang til sine egne datakilder. Som Informations Nikolai Thyssen nevner: New York Times er allerede i gang.

Information har også planer om å gi andre tilgang til data via et programmeringsgrensesnitt (API). Også her er de mye større New York Times og Guardian tidlig ute. Ideen er den samme: Ved å dele data og innhold med andre, øker man sin egen attraktivitet. En skal heller ikke glemme betydningen av å bygge teknologisk kompetanse internt, noe ingen mediehus har råd til å neglisjere.

Utviklingen av emnesider henger sammen med en gryende debatt om journalistikkens retning. Nettmediene er fortsatt dominert av løsrevne nyheter. Kanskje leserne vel så ofte har behov for kontekst og sammenheng som for aller siste vri i saken? Ideen ville tidligere blitt møtt med hånlatter i journalistkretser, hvorpå opphavspersonen ville blitt grillet over sterk varme. Men tidene skifter. Matt Thompson møtte stor interesse da han foreslo akkurat dette for et par måneder siden. Thompson skiller mellom episodisk kunnskap og systemkunnskap. Ofte vil det være systemkunnskapen, en konsis sammenfatning av det viktigste i temaet, folk har mest bruk for. Til nå har ikke mediene vært flinke nok til å forstå dette. Men nå:

For the first time, we have a medium perfectly equipped to capture and deliver both episodic and systemic information. How will these two modes of information interact on the Web? What sort of design and storytelling structures must we invent to impart context? Fundamentally, in a medium that’s not constrained by time, what is the future of the Timeless Web?

Det er denne framtiden Information er med på å bygge med sitt nye konsept. Se etter den røde prikken.

Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet

Produksjonen gjorde det motsatte: Forsøkte å innbille oss at dette ikke var fiksjon:

Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.

Jeg selv og de jeg så serien sammen med hadde nøyaktig det samme inntrykket og reaksjonen da det ble kjent at trekantdramaet – med mer – var oppdiktet: Vi følte oss snytt, lurt og holdt for narr.

Les heller Bomann-Larsens utmerkede “Folket”.

Dramatisk økt innovasjonstakt i mediene er journalistikkens beste sjanse. Politikerne kan bidra.

Helt siden internetts kommersielle gjennombrudd på 1990-tallet har spådommene om papiravisens død hatt grobunn. Avisjournalister, -redaktører og -eiere har fått god øvelse i å avvise slike profetier. Det siste året har avisdøden imidlertid rykket ubehagelig mye nærmere. I USA har store aviser gått inn, overalt i den internasjonale medieverdenen kuttes det hardt i stillinger og budsjetter, også i Norge.

Finanskrisen har gitt bransjen en ekstra hard og rask nedtur, men mediekrisen er strukturell. Tross nasjonale variasjoner er det tydelige fellestrekk. De tradisjonelle mediene mister kontroll over distribusjonen. Avisene rammes særlig hardt, men kommersielt TV merker det også. Publikum bruker mer tid på nett, der konkurransen om oppmerksomheten er mye hardere. Annonse- og opplagsinntekter faller, og mange frykter at det aldri vil bli mulig å erstatte dem med ny omsetning fra nettutgaver og -tjenester. Vinnerne er teknologiselskaper uten redaksjonell kjerne, framfor alle søkegiganten Google.

I en slik situasjon er det kanskje forståelig at en dyster, oppgitt stemning siger inn i redaksjonslokalene. Man aner allerede tendenser til å konstruere en tapt gullalder for den fjerde statsmakt – en tid da avisene var stappfulle av undersøkende journalistikk, redaksjonene hadde uuttømmelige budsjetter, journalistene kunne bruke lang tid på hver sak og demokratiet var sikret.

Vi som har opplevd både den analoge og digitale epoken vet at en slik gullalder aldri har eksistert. Får en slik tenkning ordentlig feste, er det et alvorlig sykdomstegn, i verste fall et dødsbudskap for de redaksjonelle mediene.

Mediekrisen kan i prinsippet møtes på to måter – defensivt eller offensivt. Den defensive strategien er tilbakeskuende og konservativ. Den nedarvede forretningsmodellen skal reddes, koste hva det koste vil. Taktikken vil være preget av lobbyinnsats for mer offentlig støtte og strengere regulering av nye konkurrenter. Rettsapparatet vil bli tatt flittig i bruk for å kjempe mot de samme konkurrentene, kanskje også mot publikum hvis det ikke bruker medieinnholdet på den måten mediene vil. Man vil bygge luftslott: Publikum skal overtales eller trues til å betale for nettabonnement etter papiravismodellen.

En offensiv, framtidsorientert strategi vil derimot være preget av en sterkt økt innovasjonstakt i mediebransjen med hyppig lansering av nye produkter og tjenester. Det vil bli arbeidet på nye måter; ikke minst må det mye omtalte samarbeidet med publikum utvikles videre. Det vil komme en stadig knoppskyting av redaksjonelle nett-tjenester utviklet av helt nye aktører. Denne strategien må være ledsaget av en reformert politikk for mediestøtte og nytenkning om hvordan journalistikken kan finansieres.

Forskjellen på de to strategiene kan best beskrives ved å sammenligne mediene med IT-bransjen. Oppfinnelsen av world wide web ledet til en eksplosjon av nye, innovative produkter og tjenester – blant annet nettopp Google. Snart 20 år etter det kommersielle nettets gjennombrudd, er optimismen og innovasjonstakten stadig enorm. Det går ikke en dag uten at en kan lese om nye, smarte tjenester, ikke minst på medienes kjerneområde produksjon og distribusjon av aktuell informasjon. Dessverre er det altfor lite av denne nyskapingen som skjer i regi av eller samarbeid med medieselskapene (Twitter er det seneste eksemplet i en lang rekke). Én grunn til det er inngrodd nettskepsis blant journalister og redaktører.

Dette er i rask endring i deler av bransjen, og det finnes etter hvert flere gode norske eksempler på innovative tjenester. Sammenlignet med andre land har Norge et bra utgangspunkt, men utviklingen må akselerere. Istedenfor å klage på Google, burde medieeiere og -ledere heller reise på (i det minste mental) pilgrimsferd til “The Googleplex” i Mountain View, California.

Hvordan kan så en offensiv, innovasjonsorientert strategi se ut i praksis? Mediene må ta ansvar for egen situasjon, men mange andre aktører må også med hvis journalistikken skal sikres en levedyktig framtid. Her er noen forslag til elementer i en innovasjonsstrategi for medier:

Nyskaping i mediene: Hvert mediekonsern og -virksomhet må selv øke innovasjonstakten. På bransjenivå kan mediene bidra gjennom sterkere samarbeid om kunnskapsbygging og erfaringsdeling. Hva med å starte en egen tankesmie? På journalistutdanningene må studentene forberedes på at mange av dem må skape sin arbeidsplass selv.

Nye filantroper: Fritt Ord gjør en viktig innsats for norsk mediemangfold, men langt flere stiftelser bør engasjere seg for å sikre et mediemangfold. Ikke minst vil dette bli viktig på lokalt og regionalt nivå.

Mediestøtten: Trond Giskes varslede mediestøttekommisjon er en unik sjanse. Hittil har pressestøtten vært et defensivt virkemiddel mot avisdød. På nettet er det mye billigere å starte opp nye medietilbud, så i en ny ordning bør en egen pott settes av til nyskaping. Etablerte medier kan her få støtte til å utvikle og lansere nye produkter og tjenester, mens gründere kan få støtte til oppstartsprosjekter.

Offentlige data: Noe av den mest lovende nyskapende journalistikken og medietjenestene lages i dag ved kreativ sammenstilling av data fra offentlige institusjoner. Slike data er råstoff for innovasjon, men fortsatt er lite av materialet tilgjengelig. Konsekvent frigivelse av offentlige data vil være et kraftfullt mediepolitisk tiltak.

NRKs nettrolle: NRKs rolle i en stadig mer nettdominert offentlighet er dårlig definert. NRK bør med sin spesielle finansiering ha et særskilt ansvar for å dyrke fram en levedyktig nettoffentlighet. NRK må få konkurrere med kommersielle aktører, men dette kan ikke være allmennkringkasterens eneste rolle på nettet.

Det er journalistikken som er viktig, ikke papiravisene, heter det gjerne litt kjekt når nettoptimister kommenterer mediekrisen. I prinsippet har de rett. Fortsatt er forståelsen av journalistikk for sterkt knyttet til bestemte publiseringsplattformer som papiravisen. På den annen side: Et mangfold av redaksjonelt produserte nettmedier vil ikke oppstå av seg selv. Nettopp derfor er tiden inne for en nyskapingsoffensiv i mediene.

Men nå — nå har de funnet ut hvordan de skal gjøre det. De skal få politikerne til å vedta noen nye lover! Det skal innføres en “Leistungsschutzrecht” for mediehus, og denne loven skal brukes til å fotfølge (hold deg fast) de som siterer fra medienes nettpubliserte tekster. Det skal så kreves inn gebyrer for sitering som skal fordeles etter en slags musikkbransjens Tono-modell. Det er sant! Hubert Burda, sjef for Burda-konsernet som gir ut nyhetsmagasinet Focus og mye annet, skrev det denne uken. Burda er også president for avisutgiverforeningen. Og politikere hører på dette, CDU har tatt det inn som valgløfte.

Det norske tilløpet til klipp- og limdebatt blir jo bare blåbær i sammenligning.

Men mediesjefene er nok ikke så naive at de tror en slik sitatavgiftmodell alene er redningen. Det er Google de er ute etter. Burda krever i innlegget sitt intet mindre enn “retten til en andel av søkemotorenes inntekter, i forhold til rettferdige og overprøvbare betingelser”. Akkurat hvordan dette skal foregå er temmelig tåkete. Selvsagt, fordi hele konseptet er absurd og umulig å få tak på med normal logikk. Anja Seeliger gjør et godt forsøk. Hun peker på at mediekonsernene vil ha et “transparent” internett, noe som kan oversettes med “mer kontroll, mer overvåkning.” Denne skal staten stå for, og slik produsere Burdas “overprøvbare betingelser”.

Ikke nok med det, mediesjefene har også hoppet på ideen om en bredbåndsavgift, som jeg selv har skrevet en del om (pdf) de siste månedene. Den er opprinnelig tenkt som en løsning på problemet med ulovlig deling av musikk-, film- og andre filer. I de tyske nyhetsmedienes tankegang er tydeligvis sitering og indeksering en annen form for pirateri, og dermed må også de ha rett på inntekter fra en påtvunget bredbåndsavgift.

Seeliger fanger selvsagt opp ironien i medienes ukritiske behandling av sine egne utspill. Det er på nettsteder uavhengige av de store mediene at kritikken mot disse initiativene fremføres, mens mediene selv er heiagjeng:

Die Zeitungen werden schamlos für Lobbyarbeit in eigener Sache benutzt und sprechen schon damit jeder Form von Qualitätsjournalismus Hohn.

I min naivitet trodde jeg at jeg var ferdig med dette temaet da jeg skrev om de bisarre angrepene mot lenking – såkalt dyplenking — for syv år siden. Og så var det bare en sped begynnelse. For den tyske mediebransjen kan jo få gjennom dette, og deretter blir det vel eksportprodukt.

Uansett, det er bra at kommisjonen endelig kommer, men mandatet blir enda viktigere. Undercurrent utsetter ferien i åndeløs spenning og resirkulerer i mellomtiden vårt eget forslag.

Hvis de største pessimistene får rett og det går lang tid før en god forretningsmodell for digital journalistikk får etablert seg — da kan vi stå overfor NRK-scenariet. Hvis, altså; jeg tror ikke det vil gå slik, men la oss godta premisset for eksemplets skyld. Premiss nr. 2 er at lisensavgiften beholdes som finansieringsmodell for NRK i overskuelig framtid. I dette scenariet er det snart bare NRK som har ressurser til å drive arbeids- og kostnadskrevende journalistikk. Det er bare NRK som har råd til å drive redaksjonelt utviklingsarbeid på nett. Dermed tar NRK.no i løpet av få år over som det største norske redaksjonelle nettstedet. Mer og mer av NRKs allmennkringkastingstilbud distribueres via websidene. Etter hvert som både nasjonale og lokale aviser forsvinner eller blir skygger av seg selv, blir NRK den suverent viktigste nyhetsformidleren i store deler av landet.

Hvis det skulle gå slik, eller noe i nærheten av dette, blir det enda mer nødvendig å finne svar på allerede relevante spørsmål til utviklingen av konseptet for allmennkringkasting (allmennmedievirksomhet):

• NRKs rolle i forhold til andre offentlig finansierte kulturinstitusjoner. NRK.no vil bli et helt sentralt distribusjonsknutepunkt som det kan stilles spesifiserte krav til.
• NRKs kommersielle grenser. Hva slags nett-tjenester med kommersielle elementer skal NRK kunne tilby, om noen i det hele tatt?
• Testing av nye tilbud: Hva med en (helst ubyråkratisk) test av om nye NRK.no-prosjekter allmennmedie-verdi?
• Lisenspotten: Må absolutt alt gå til NRK? Kan noe av den fordeles på andre aktører for å sikre et mer differensiert journalistisk tilbud — unngå et for mektig NRK?

Hvis scenariet høres fjernt ut, kan man jo ta en titt på hva som har skjedd med National Public Radio i USA de siste årene:

NPR’s listenership has nearly doubled since 1999, even as newspaper circulation dropped off a cliff. Its programming now reaches 26.4 million listeners weekly — far more than USA Today’s 2.3 million daily circ or Fox News’ 2.8 million prime-time audience. When newspapers were closing bureaus, NPR was opening them, and now runs 38 around the world, better than CNN. It has 860 member stations — “boots on the ground in every town” that no newspaper or TV network can claim. It has moved boldly into new media as well: 14 million monthly podcast downloads, 8 million Web visitors, NPR Mobile, an open platform, a social network, even crowdsourcing. And although the nonprofit has been hit by the downturn like everyone else, its multiple revenue streams look far healthier long term than the ad-driven model of commercial media.

Amerikanere betaler ikke lisens, selvsagt, men det er likevel paralleller til NRK-scenariet her. NPRs “lisens” er frivillige donasjoner. Mange små, men også noen gigantiske, som gaven på 200 millioner dollar fra.. en McDonald’s-arving!

One is a new ad system from Yahoo, currently installed at about 100 newspapers, that allows them to sell graphical ads on their sites that are aimed at specific audiences, like car buyers or sports enthusiasts. The system puts users into those groups based on the pages they visit online, a technique known as behavioral targeting.

Slik målgruppe-finsikting er kontroversielt. Jeg husker fra tidligere at det ikke er så mye i bruk i Norge, men at det er aktører som tilbyr det. Noen der ute som kan oppklare dette, og si om Yahoo-konseptet er noe for det norske markedet?

Før dette bærer helt galt av gårde, kan vi være enige om dette: At det er fint å ta et oppgjør med klipp- og lim-journalistikken, men at en innskjerpet håndheving av opphavsrett med påfølgende jakt på kolleger og brukere aldri i livet er det som vil redde papiraviser og kvalitetsjournalistikk (de neste til å fanges i søkelyset blir vel siterende bloggere?). Det er neppe heller i journalisters interesse å uthule sitatretten, enn si begynne å rote med retten til å lenke, slik det utrolig nok også trues med i DN-saken.

Siden den ny-populære kritikken av Google uunngåelig nok er nevnt i artikkelen også, tar jeg med at søkemotorens Marissa Meyer i går talte under det amerikanske senatets høring om journalistikkens framtid (de også!). Og se om ikke Marissa sa noe klokt:

The Web by definition changes and updates constantly throughout the day. Because of its ability to operate in real-time, it offers an opportunity for news publishers to publish on changing and evolving stories as they happen. Web addresses (known as URLs — uniform resource locators such as http://www.google.com) were designed to refer to unique pieces of content, and those URLs were intended to persist over time. Today, in online news, publishers frequently publish several articles on the same topic, sometimes with identical or closely related content, each at their own URL. The result is parallel Web pages that compete against each other in terms of authority, and in terms of placement in links and search results. Consider instead how the authoritativeness of news articles might grow if an evolving story were published under a permanent, single URL as a living, changing, updating entity. We see this practice today in Wikipedia’s entries and in the topic pages at NYTimes.com. The result is a single authoritative page with a consistent reference point that gains clout and a following of users over time.

Det andre hovedproblemet med reklamefinansierte aviser er at de i liten grad tar hensyn til publikums kvalitetsønsker. Litt populistisk kan det hevdes at det eneste som har betydning for nettavisene er hvor mange lesere de tiltrekker seg, ikke hvor godt fornøyd leserne er med innholdet – de mottar den samme prisen fra publikum uansett: Null. Siden annonseinntektene pr. leser heller ikke avhenger av hvor godt publikum liker innholdet, har derfor nettavisene små incentiver til å investere mye i kvalitetsjournalistikk. Det er følgelig ikke overraskende at norske nettaviser typisk er veldig raske til å komme med nyheter for å tiltrekke seg lesere, men at artiklene gjennomgående er overfladiske og grunne.

Her rulles altså det tyngste skytset ut, men hvem er det Fehr, Østbye og Kind slåss mot? Uttalelser av dette kaliberet skulle tyde på at støtten til papiravisene er i umiddelbar fare, kanskje etter gjentatte angrep og en opphetet debatt i lengre tid. Men noen slik debatt har vi slett ikke hatt. Det er også lite som tyder på at de som forsøker å utvikle nettjournalistikken er særlig opptatt av pressestøtten (jeg forsøkte meg riktignok med noen tanker her for en stund siden, men se hvor mange reaksjoner jeg fikk).

Jeg har ikke sett noen empiriske studier som gir støtte til forskernes og Fehrs kvalitetsvurderinger. Er det ikke på tide å studere nettjournalistikken framfor å slynge ut enkle påstander? En kan også henge seg opp i deler av “bevisførselen” i kronikken. Tidligere het det seg at den store faren med nettaviser var fragmentering av offentligheten. Vi ville få et “Daily Me” for hver leser istedenfor de store, samlende massemediene vi hadde før. Limet i samfunnet ville løses opp. Nå er det altså det motsatte som er problemet: at alle er opptatt av det samme. Og hva med debatten om nisjer og den lange halen?

Hvis dette er opptakten etter at et par lokalaviser har gått inn, hvordan blir da tonen i debatten om papir mot nett når det virkelig går på stumpene for papiravisene? Men må vi ha en slik debatt i det hele tatt? Den kan unngås ved å debattere journalistikken framfor distribusjonsformen, mener jeg fortsatt.

La oss se.

(Forresten – ja, jeg har sett på kalenderen, men tror etter en helhetsvurdering at kronikken ikke er ment som en spøk.)

OPPDATERING 7. april: Nok et sammenstøt mellom papir- og nettsivilisasjonene:

En statsviter utløser Twitter-feide (ABC Nyheter).

Dessuten: dette minner også sterkt om en viss BT-kronikks etterspill, som Eirik Newth reflekterer videre over i Bok og Bibliotek og Vox Publica (samme artikkel, parallellpublisert).