Undercurrent

Saken om finansiering av nettjournalistikk som jeg har omtalt her før og fått god hjelp av dere til å lage, er nå publisert i Journalisten (papirutgaven har illustrasjoner. Se også sidesak). Det frister definitivt til gjentakelse å forhåndsannonsere ideer på denne måten. Åpenhet har grenser; man ville ikke gjort det samme i en sak hvor det var avgjørende å holde kortene tett til brystet, men til slike drøftende artikler har det klare fordeler å få flere innspill i løpet av arbeidsprosessen.

Dette er temaet for en artikkel jeg skriver for Journalisten. Tanken er å sette søkelyset på forretningsmodellene i nettmediene. For de aller flestes del kommer inntektene hovedsakelig fra annonser i dag (annonser av ulike typer, selvsagt). Men de svake tallene som flere av de store aktørene presenterte i vår, til tross for sterk norsk økonomi og fortsatt vekst i annonsemarkedet på nett, vakte oppsikt. Har modellen med annonsefinansiering strukturelle svakheter? Hvordan skal da relativt store, slagkraftige nettredaksjoner kunne finansieres? Hvordan vil det gå med den ressurskrevende journalistikken, som gravesaker og utenriksdekning?

Jeg har en del ideer jeg forfølger, men er veldig interessert i konkrete innspill fra leserne her på bloggen. Hva bør jeg fokusere på?

Her er noen av sporene jeg følger:

Filantropi: Selv om de norske tradisjonene for filantropi er svake, er det fristende å se nærmere på et par amerikanske initiativer. Pro Publica er en hel redaksjon med undersøkende journalister, helfinansiert av en stiftelse. Materialet de lager stilles kostnadsfritt til rådighet for store redaksjoner og publiseres på Pro Publicas nettsted (se tidligere omtale). SpotUs, som er under etablering, har en helt annen tilnærming: her “pitcher” journalister en sak med budsjettramme, og ber enkeltpersoner (feks. i et lokalsamfunn) om donasjoner. Når budsjettet er fylt opp, går journalisten i gang. En redaksjon kvalitetssikrer materialet og velger publiseringskanal.

Nå er ikke disse initiativene rettet eksklusivt mot nettjournalistikk, men jeg synes de er helt relevante. Et premiss for saken, og bekymringene for forretningsmodellen, er selvsagt at mye av journalistikken vil flyttes til nettet etter hvert som papiraviser og tradisjonell kringkasting får problemer. Norge har ikke blitt rammet så hardt av denne utviklingen ennå, men det er vel liten tvil om at den kommer.

Pressestøtte: Den direkte pressestøtten i Norge går utelukkende til papiravisene. Burde det vurderes om også nettmedier skal kunne søke om støtte? I så fall, hvordan kan det organiseres?

Organisering: Hva skjer med nettmedienes organisering? Vil de satse mer på frilansere og løsmedarbeidere, for å være mest mulig fleksible? Gir dette store muligheter for frilansere? Vil mediene satse enda mer på brukerskapt innhold?

Så vil jeg naturligvis komme inn på innovasjon innenfor annonsemodellen. Bransjefolk sier jo at nettmediet ennå er ungt og at markedet skal fortsette å vokse. Men vil de redaksjonelle mediene få sin del av veksten? Mye av nettannonsene selges ikke rundt redaksjonelt, journalistisk innhold i det hele tatt.

En modell jeg er sikker på at ikke er verdt å vurdere, er den klassiske abonnementsmodellen som bare Wall Street Journal har lyktes med på nettet. Det er vel ingen som tror på denne modellen i dag (enkelte hadde et visst håp en gang for mange år siden. Den saken viser for øvrig at bransjen har jaktet på alternativer til annonsefinansieringen tidligere også!). Derimot kan brukerbetaling for spesielle tjenester ha noe for seg. Mobiltjenester er det også grunn til å vente seg en del av, etter hvert som den mobile nettbruken griper om seg.

OPPDATERING 16. september: Her er sluttresultatet, med tilhørende sidesak.

For Journalisten, et forsøk på å identifisere noen retninger nettjournalistikken og nettmediene kan gå i de neste årene (jeg legger ut teksten med lenker her senere). En slik framtidsvinklet artikkel er både lett og vanskelig. Lett: Kildene kan kan resonnere fritt og det er “lov” med en fri form. Vanskelig: Ã… frigjøre seg helt fra dagens tankesett, og å finne fellesnevnere i de ideene som presenteres. Er ikke helt sikker på om det siste lyktes helt, men døm selv. En sidesak til hovedartikkelen er kalt Historie 2.0 og tar for seg Spiegel-prosjektet einestages.

Et apropos til noen av ideene i Journalisten-sakene er å finne hos Martin Jönsson i et debattinnlegg til et seminar i Stockholm her om dagen:

Det går heller inte för medier att förstå hur en 15-årig tjejs modedagbok eller en privat blogg som läses av högst 12 personer kan vara en konkurrent till en tidning eller tidskrift som kommit ut i 150 år. Clay Shirky, medieprofessorn som skrivit Here comes everybody, beskriver det bra i sin bok: vi förstår det inte ftersom det ju faktiskt inte är traditionellt content, lika lite som ett telefonsamtal är det. Det är inte till för oss, betyder inget för oss. Men det betyder otroligt mycket för dem som utnyttjar nätet som sitt uttrycksmedel, och som sin kommunikationsform. Enbart möjligheten att själv styra sin kommunikation – eller hur man tar till sig medieinnehåll – har ett stort värde för individen och får därför ett stort värde även ur ett demokratiskt persprektiv.

Nordiske Mediedager er i gang med sin årlige utporsjonering av resultater fra en spørreundersøkelse. I ukene før konferansen starter “selges” hver godbit “inn”, som det heter, til utvalgte medier. I dag er det VG som får fortelle om manglende allmennkunnskaper blant norske journalister og redaktører. Helt greit det, men hvert år dukker det samme problemet opp: Mediedagene-redaksjonen forutsetter at vi bare skal godta konklusjonene den trekker uten at vi får tilgang til kildematerialet. Dette er dårlig journalistikk. Der det er mulig, skal leseren selv kunne vurdere undersøkelsens kvalitet. Da er det essensielt å få se spørsmålsstilling, svaralternativer osv. Spør Frank Aarebrot — han ville helt sikkert vært enig.

Men selvsagt — det er flaut og pinlig at en tredel av journalistene som jobber med politikk og økonomi ikke vet hva KS er, og at fire av ti journalister ikke vet at NATO-innsatsen i Afghanistan er FN-hjemlet…

OPPDATERING: VG har lagt ut spørsmålene som quiz. Vi får anta det er nøyaktig samme spørsmålsstilling som i undersøkelsen.

OPPDATERING II: Spørsmålene er lagt ut også på Nettavisen. På et av spørsmålene er faktisk to svaralternativer korrekte, spørsmål 3. AFP er et nyhetsbyrå OG en tidligpensjonsordning.

OPPDATERING III: Dataene fra undersøkelsen kan lastes ned fra Mediedagenes sider.

Derfor er det en god ide at Schibsted nå kommer med sine Schibsted Journalism Awards. Der skal det kåres vinnere i kategoriene beste fortelling, nyskaping og avsløring blant kandidater hentet fra alle konsernets redaksjoner.

Hvorfor en god ide? Jo, det finnes noen mediepriser i dag, men listen har store huller. Skup-prisen er veldig orientert mot avsløringer, Den store journalistprisen får man for lang og tro tjeneste eller eksepsjonelle bragder. Vi mangler priser f.eks. for beste reportasje (i ulike medier), beste journalistiske nyskaping (f.eks. en ny tjeneste, et nytt konsept), beste kommentarartikkel. Særlig hadde det vært viktig å få fremhevet reportasjen, siden det er en sjanger som stadig står i fare for å bli utvannet eller bortprioritert. En pris ville fungert som et peilemerke for kvalitet. Et eksempel er Tyskland, hvor de har flere priser. En av de viktigste er Theodor-Wolff-Preis, der kategoriene som man ser er for beste lederartikkel/kommentar/essay, generelt (kan gå til arbeider i ulike sjangre), lokalt eller for livsverk. Hvis du kan tysk, les Astrid Geislers prisvinnende reportasje “Det glemte landet”, som handler om høyreekstreme miljøer i det nordøstlige hjørnet av Tyskland.

OPPDATERING: Edda Media har allerede egne priser. En journalistpris, en engasjementspris og en innovasjonspris. Tønsbergs Blad vant to av dem for 2007.

OPPDATERING 17. april: Juryleder for Den store journalistprisen åpner for å diskutere en endring. Til Journalisten, som har en grundig sak om journalistpriser, sier Sven Egil Omdal:

Det er godt mulig å tenke seg en norsk Pulitzer-variant, med priser for flere ulike kategorier. Og det er faktisk noe vi snart skal diskutere på et møte om Den Store Journalistprisen.

Nyheter fra Dagens Næringsliv blir heretter å finne på NRKs nettsider og tekst-tv. Der kom partene bloggeren i forkjøpet, her har man lenge brygget på nettopp dette: hva er det som gjør at NRK aldri har fått skikkelig taket på økonomi- og næringslivsstoff? Det er ganske oppsiktsvekkende at en av landets største redaksjoner ikke lykkes på et av de viktigste stoffområdene. En mulig forklaring er historiens bør: politikk og u-tenriks (legg inn litt offisiøs uttale her) har hatt prioritet nummer 1 så lenge bloggeren kan huske. Næringsliv, ikke minst børs, har hatt et litt suspekt preg. En hypotese: Var NRK bedre på økonomi i en epoke da politikk og økonomi var tettere sammenvevd? Da smelteverkene gikk fra krise til krise landet rundt, syntes NRK å være på høyden i sin fortløpende dekning av regjeringens redningsaksjoner. Det samme merkes i dag — når regjeringen kjøper seg inn i Aker eller skal hamstre aksjer i StatoilHydro, kvikner man til på Marienlyst. Mens DN har gått fra seier til seier i takt med nasjonal og global liberalisering.