Utvikling der, nedlegging her (og der)

Svenske Medievärlden utvikler nye nettsider i full eksemplarisk åpenhet i en egen utviklingsblogg. Leserne tas med på råd, og det virker som rådene tas på alvor.

Medievärlden er søstertidningen til Dagens Medier, så mens det legges ned i Norge, satses det i Sverige (eierne er de samme — avisutgiverforeningen). Martin Jönsson kårer Medievärlden til årets medietidning i en imponerende lang 2008-liste. Der går det også fram, dessverre dessverre, at Martins blogg vil forsvinne med det første. Kanskje det blir for mye å gjøre i ny stilling til at den kan opprettholdes? (tips: bisonblog).

OPPDATERING 29. desember: I et intervju forklarer Jönsson hvorfor han stopper med mediebloggingen.

“Dybe links”

Det er slett ikke uvanlig at bransje- og fagforeninger har akutt behov for å bli beskyttet mot seg selv. Så jeg står i fare for å begå brudd på en viktig presseetisk norm (“3.9: Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”) når jeg nå omtaler en tildragelse i det merkelige landet Danmark. Der kjemper Danske Dagblades Forening fortsatt innbitt mot det de insisterer på å kalle “dybe links”, altså det alle andre i hele verden kaller “links”, “linker”, “lenker”, “hyperlenker” eller “pekere”. Peter Svarre, en blogger og derfor uhelbredelig avhengig av nettopp “links”, utstøter et primalskrik: AAAARRRRGH!. Men dette hjelper nok lite mot avisenes forening: “DDF’s holdning til gentagen og systematisk brug af dybe link til dagbladenes indhold i kommercielt øjemed er uændret,” sier dens sjefjurist. Og holdningen, den ble som vi vet hugget i stein i 2002.

OPPDATERING: Søren Storm Hansen er dypt illojal. Det er håp for Danmark likevel!

(Note: Saken er ikke helt ny, men går nå sin globale seiersgang takket være en utmerket sammenfatning på Global Voices.)

Langtur for NRK

NRK skal lage turportal sammen med Turistforeningen. Det sammenlignes med Yr, men er det en god parallell? Yr utnytter data som en offentlig etat stiller gratis til rådighet. Turistforeningen er derimot en medlemsorganisasjon med et visst kommersielt preg. Partene sier ikke om det skal selges annonser på portalen, men potensialet vil være stort. Vil innhold, data osv bli gjort tilgjengelig for andre, slik som med Yr?

Hvis tilbudet blir kommersielt, er det slikt NRK skal drive med på nett? Turportalen aktualiserer igjen hvor ad hoc-preget rammene for NRKs nettvirksomhet er. Jeg er absolutt for vide rammer (kopier for all del ikke Tyskland), men de må defineres klart.

Grublerier og forslag

Det tenkes og snakkes om forretningsmodeller for journalistikk som aldri før, virker det som. Papiravisens død rykker nærmere, mener noen. Torsdag samles bransjefolk i New York for å debattere just disse temaene. Spot.us tar opp en tråd nevnt her før, om filantropi som supplement (noe mer enn supplement verken vil eller bør det bli).

En konstruktiv og optimistisk tone slås an av Joakim Jardenberg i Mindpark. Dette er knapt noen forretningsmodell-revolusjon, heller en sterk oppfordring om hva mediehus uansett bør gjøre. Nemlig fem ting, ifølge Joakim: Creative Commons-lisens på alt eget innhold, RSS-feed på alt innhold, alle egne bilder tilgjengelig på Flickr, alle egne videoer på YouTube, og skaffe eget API slik at man gjør seg selv “programmerbar”. Tanken er selvsagt å legge til rette for gjen- og viderebruk av eget innhold. Noe av dette vil være tungt å svelge for medier som så vidt har begynt å lenke ut til eksterne sider. På den annen side, det gjøres jo en hel del tilretteleggingsarbeid i Norge i dag. Det jeg savner litt på listen, er prosjekter der mediene allierer seg med publikum i konkrete saker, ikke bare gjør alt tilgjengelig og så sier “værsågod, bruk det”. Lofotpostens samarbeid med brukerne om gamle Lofotbilder er et godt eksempel.

Det skulle vært interessant å se effekten for det mediehuset som fulgte Joakims råd umiddelbart.

Morgenbladet har åpnet arkivet

Det opplyser redaktøren i siste lederartikkel. Nå kan man søke i artikkelarkivet på avisens nettsted. Det er en etterlengtet og god nyhet. Så håper jeg det også jobbes med søkefunksjonaliteten etter hvert; nå mangler for eksempel mulighet til å avgrense tidsperiode.

Det finnes også større forbedringspotensial. “Åpent arkiv” er jo en sannhet med visse modifikasjoner; så vidt jeg kan se går arkivet tilbake til ca. 1993, da Truls Lie overtok den på det tidspunkt skinndøde avisen og sørget for nytt liv. Forhåpentligvis blir neste mål å gjøre tilgjengelig resten av avishistorien helt tilbake til starten i 1819?

Nettjournalistikk og inntekter: publisert

Saken om finansiering av nettjournalistikk som jeg har omtalt her før og fått god hjelp av dere til å lage, er nå publisert i Journalisten (papirutgaven har illustrasjoner. Se også sidesak). Det frister definitivt til gjentakelse å forhåndsannonsere ideer på denne måten. Åpenhet har grenser; man ville ikke gjort det samme i en sak hvor det var avgjørende å holde kortene tett til brystet, men til slike drøftende artikler har det klare fordeler å få flere innspill i løpet av arbeidsprosessen.

Hvordan finansiere nettjournalistikken?

Dette er temaet for en artikkel jeg skriver for Journalisten. Tanken er å sette søkelyset på forretningsmodellene i nettmediene. For de aller flestes del kommer inntektene hovedsakelig fra annonser i dag (annonser av ulike typer, selvsagt). Men de svake tallene som flere av de store aktørene presenterte i vår, til tross for sterk norsk økonomi og fortsatt vekst i annonsemarkedet på nett, vakte oppsikt. Har modellen med annonsefinansiering strukturelle svakheter? Hvordan skal da relativt store, slagkraftige nettredaksjoner kunne finansieres? Hvordan vil det gå med den ressurskrevende journalistikken, som gravesaker og utenriksdekning?

Jeg har en del ideer jeg forfølger, men er veldig interessert i konkrete innspill fra leserne her på bloggen. Hva bør jeg fokusere på?

Her er noen av sporene jeg følger:

Filantropi: Selv om de norske tradisjonene for filantropi er svake, er det fristende å se nærmere på et par amerikanske initiativer. Pro Publica er en hel redaksjon med undersøkende journalister, helfinansiert av en stiftelse. Materialet de lager stilles kostnadsfritt til rådighet for store redaksjoner og publiseres på Pro Publicas nettsted (se tidligere omtale). SpotUs, som er under etablering, har en helt annen tilnærming: her “pitcher” journalister en sak med budsjettramme, og ber enkeltpersoner (feks. i et lokalsamfunn) om donasjoner. Når budsjettet er fylt opp, går journalisten i gang. En redaksjon kvalitetssikrer materialet og velger publiseringskanal.

Nå er ikke disse initiativene rettet eksklusivt mot nettjournalistikk, men jeg synes de er helt relevante. Et premiss for saken, og bekymringene for forretningsmodellen, er selvsagt at mye av journalistikken vil flyttes til nettet etter hvert som papiraviser og tradisjonell kringkasting får problemer. Norge har ikke blitt rammet så hardt av denne utviklingen ennå, men det er vel liten tvil om at den kommer.

Pressestøtte: Den direkte pressestøtten i Norge går utelukkende til papiravisene. Burde det vurderes om også nettmedier skal kunne søke om støtte? I så fall, hvordan kan det organiseres?

Organisering: Hva skjer med nettmedienes organisering? Vil de satse mer på frilansere og løsmedarbeidere, for å være mest mulig fleksible? Gir dette store muligheter for frilansere? Vil mediene satse enda mer på brukerskapt innhold?

Så vil jeg naturligvis komme inn på innovasjon innenfor annonsemodellen. Bransjefolk sier jo at nettmediet ennå er ungt og at markedet skal fortsette å vokse. Men vil de redaksjonelle mediene få sin del av veksten? Mye av nettannonsene selges ikke rundt redaksjonelt, journalistisk innhold i det hele tatt.

En modell jeg er sikker på at ikke er verdt å vurdere, er den klassiske abonnementsmodellen som bare Wall Street Journal har lyktes med på nettet. Det er vel ingen som tror på denne modellen i dag (enkelte hadde et visst håp en gang for mange år siden. Den saken viser for øvrig at bransjen har jaktet på alternativer til annonsefinansieringen tidligere også!). Derimot kan brukerbetaling for spesielle tjenester ha noe for seg. Mobiltjenester er det også grunn til å vente seg en del av, etter hvert som den mobile nettbruken griper om seg.

OPPDATERING 16. september: Her er sluttresultatet, med tilhørende sidesak.

Veivalg for nettmediene

For Journalisten, et forsøk på å identifisere noen retninger nettjournalistikken og nettmediene kan gå i de neste årene (jeg legger ut teksten med lenker her senere). En slik framtidsvinklet artikkel er både lett og vanskelig. Lett: Kildene kan kan resonnere fritt og det er “lov” med en fri form. Vanskelig: Ã… frigjøre seg helt fra dagens tankesett, og å finne fellesnevnere i de ideene som presenteres. Er ikke helt sikker på om det siste lyktes helt, men døm selv. En sidesak til hovedartikkelen er kalt Historie 2.0 og tar for seg Spiegel-prosjektet einestages.

Et apropos til noen av ideene i Journalisten-sakene er å finne hos Martin Jönsson i et debattinnlegg til et seminar i Stockholm her om dagen:

Det går heller inte för medier att förstå hur en 15-årig tjejs modedagbok eller en privat blogg som läses av högst 12 personer kan vara en konkurrent till en tidning eller tidskrift som kommit ut i 150 år. Clay Shirky, medieprofessorn som skrivit Here comes everybody, beskriver det bra i sin bok: vi förstår det inte ftersom det ju faktiskt inte är traditionellt content, lika lite som ett telefonsamtal är det. Det är inte till för oss, betyder inget för oss. Men det betyder otroligt mycket för dem som utnyttjar nätet som sitt uttrycksmedel, och som sin kommunikationsform. Enbart möjligheten att själv styra sin kommunikation – eller hur man tar till sig medieinnehåll – har ett stort värde för individen och får därför ett stort värde även ur ett demokratiskt persprektiv.

Michelets oppdagelse

Jon Michelet er en gammel favoritt. Jeg pleide å lese alle hans krimbøker i Thygesen-serien; stemningen i “Hvit som snø” fra et grått og dystert vinter-Oslo sitter som støpt i minnet. Derfor er det dobbelt gledelig å oppdage — via Eirik — at Michelet prøver ut nye publiseringsformer. Han har publisert to bøker på eget nettsted, og forteller:

Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.

Det siste var overraskende. Jeg ville trodd at en populær forfatter som Michelet fikk massevis av respons og reaksjoner “i alle kanalar”, men det er tydeligvis ikke tilfelle. Forfatteryrket er ensomt selv om bøkene selger godt.

OPPDATERING 27. mai: Michelets fotballkompis Dag Solstad stiller seg “helt likegyldig til ytringsfriheten” og sier til Klassekampen:

Blogg-samfunnet reduserer trykkefriheten. Og nå har det spredt seg også til papiravisen Dagbladet. Jeg så et angrep på Jonas Gahr Støre og meg i lørdagens avis, som hadde hele bloggsamfunnets språkdrakt, sier Solstad, med henvisning til humorspalten “Pressens farlige utvalg» som hver lørdag trykkes på side tre.

MER: Solstad, som aldri har lest en blogg og aldri kommer til å gjøre det, men har “hørt om det” og baserer sin kritikk på det grunnlaget, burde la seg intervjue av Michelet om ytringsfrihet, “trykkefrihet” og internett. På jonmichelet.com.

Nedlasting for audiofile

Digitaliseringen av musikkdistribusjon har brakt mye fint med seg, men på et par punkter har det skjedd noe merkelig: lydkvaliteten er svekket (komprimerte filer) og innpakningen har mildt sagt ikke den samme estetiske appellen (les den analoge æraens store, flotte LP-omslag mot et filnavn som slutter på .mp3). Dette, det første punktet i hvert fall, gjør nå Peter Gabriel og høyttalerprodusenten Bowers&Wilkins noe med. Sammen har de laget Music Club, et konsept der et lite utvalg artister (12 i året) spiller inn ny musikk i Peter Gabriels superstudio i England. Abonnenter (det koster 34 pund i året, altså ca 3 pund per “plate”) får laste ned resultatet i høyeste ukomprimerte kvalitet og uten kopisperrer eller annen DRM-elendighet, ifølge Spiegel Online. En bredbåndsforbindelse fikser jo greit filer på feks. 300 MB, som dette blir. B&W betaler innspillingskostnadene og artistene får en andel av salget pluss originalopptakene til odel og eie.

Nok et eksempel på at framtiden vil by på mange ulike varianter av forretningsmodeller for digitaliserte kulturytringer.