Undercurrent

I sin siste papirutgave (nr. 8) har svenske Medievärlden en helt strålende artikkel (ikke på nett) om behovet for profesjonalisering av forholdet mellom frilansere og redaksjoner. Altfor ofte, jeg tipper i de fleste tilfeller, fastsettes prisen på en frilansartikkel ut fra ren gjetning. Jeg har syndet der selv, på begge sider av bordet, derfor er jeg helt sikker på at journalist Anita Andersson-Stenfors har 100 prosent rett i de tre rådene hun gir til hvordan frilansere og redaksjoner kan få et lykkeligere liv sammen:

1. Beregn produksjonskostnadene: Redaksjoner må gjøre en beregning av hva som skal produseres av redaksjonelt materiale og hvor mye det kan koste. De ansattes internkostnad og hvor mye de fast ansatte selv produserer må regnes ut. Først da blir det mulig å sammenligne kostnadene ved egenproduksjon med hva det innkjøpte materialet koster. Da står man på tryggere grunn i vurderingen av hva man kan tilby i honorar.

2. Vurder verdien av kvalitet: Redaksjonen må også vurdere hva det egentlig er verdt å få tilgang til journalistisk materiale som er fiks ferdig og kan gå rett inn i produksjonen uten mye merarbeid. (Mange vil betale dårlig for en artikkel, for så å oppdage at de må bruke interne ressurser for å “redde” saken. Like langt).

3. Lag en mal for avtalene: Lag en egen mal for innkjøp av frilanstjenester. Det gjør beslutningsprosessen så mye enklere. Tenk om både kjøper og selger kunne slippe å oppføre seg som om de var på en basar i Istanbul hver gang en artikkel skal avtales! Ta hensyn til lovgivning og praksis i bransjen, tilrår Medievärlden videre. (Jeg arbeidet en gang med et nettsted som hadde en fast pris for alle typer artikler. Genialt, fordi man da bare ble enige om genre og så var prisen fastsatt, og tiden kunne brukes på research og skriveprosess istedenfor).

Meldingen Kommersant kom med for en uke siden, viste seg å stemme: A-pressen har nå solgt sin andel i Komsomolskaja Pravda til ESN Group. Så får vi se om prisen blir kjent etter hvert, og om avisen havner hos “trygge” Putin-venner. I hvert fall har A-pressen og Fritt Ord nå et omdømmeproblem mindre. Det gjenstår å se om de vil gjøre noe positivt for pressefriheten i Russland.

A-pressen er med sitt engasjement i Russland “selvsagt en støttespiller for Putin,” sier opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov til Journalisten (han er for øvrig ingen hvem som helst). A-pressen eier 25 prosent av Komsomolskaja Pravda, en avis som altså ikke utmerker seg med fri journalistikk: ifølge Nemtsov har den ikke hatt en eneste kritisk artikkel om noen i Kreml det siste året, etter at Gazprom skal ha gått inn på eiersiden.

A-pressens engasjement i Russland er merkelig lite omdiskutert. I Norge vil aldri en A-presse-leder la en anledning til høystemte uttalelser om pressens samfunnsrolle gå fra seg. Men situasjonen for pressefriheten i Russland holder de klokelig kjeft om. Ingen fra A-pressens ledelse, inkludert daværende konsernsjef Alf Hildrum som nå er TV 2-sjef, ytret et ord da Anna Politikovskaja ble myrdet i fjor. Og da det i fjor ble kjent at Gazprom kan overta hele avisen, sa Hildrum: “For oss har retningen i den russiske utviklingen vært det viktigste.” Det har altså gått i riktig retning? Økonomisk ja, når det gjelder demokrati og pressefrihet nei. Ingen seriøse Russland-observatører vil påstå noe annet i dag. Den britiske journalisten og Russland-kjenneren John Lloyd er en av dem som kaller Putin-regimet et nytt tyranni.

I Norge er vi mye mer opptatt av den norske oljenæringens sjanser til å komme inn på det russiske markedet enn av pressefriheten. Men gjennom A-pressens Kreml-kos er altså eierne Telenor (der vi vet hvem som er majoritetseier), LO og Fritt Ord (!) med på å sikre Putins “sovereign democracy”. Er de virkelig komfortable med det?

“Support free media in Russia while you still can”, skrev Economist-journalist Edward Lucas i april. A-pressen og dets eiere gjør det motsatte.