Journalistikken etter publiseringsmonopolet

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk i: Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today… and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice, Nordicom 2008. Artikkelen ble levert i mai 2007, og teksten ble oversatt til engelsk av forlaget.

***

Norsk mediejournalistikk domineres av en næringslivsvinkling. En mer mangfoldig mediejournalistikk kan yte et avgjørende bidrag når journalistrollen må defineres på ny etter at nettet har knust publiseringsmonopolet.

Er det mulig for pressen å konkurrere med fjernsynet, “et medium som så å si lar publikum selv overvære det som skjer”? Spørsmålet ble stilt av Chr. A.R. Christensen i en tale han holdt i 1961, året etter innføringen av fjernsynet i Norge. Christensen var sjefredaktør i VG fra avisen ble startet i 1945 fram til han døde i 1967. Et halvår før Christensens død hadde Schibsted overtatt VG, og med omlegging av profilen og modernisering ble en langvarig vekstfase innledet som førte til at avisen ble Norges største målt i opplag i 1981.

Blant mye annet var Christensen en skarp medieanalytiker, skriver Martin Eide, en av Norges fremste medieforskere, i en biografi om pressemannen som kom ut i 2006i. Eide har tidligere også skrevet VGs historieii. Og spørsmålet om pressens konkurranseevne i møtet med fjernsynet ble besvart med et klart ja: der fjernsynet var overlegent i tilstedeværelse og hurtighet, var pressen uovertruffen i analyse, tolkning og vurdering, slo Christensen fast.

En historisk framstilling av norsk mediejournalistikk er ennå ikke skrevet. Christensens analyser ville hatt en naturlig plass der. Sannsynligvis er de historiske brytningsfasene hvor ny medieteknologi introduseres spesielt lovende terreng for mediehistorikere på jakt etter brudd og nyskaping i journalistikken. Det kan argumenteres for at dagens endringsprosesser er enda mer radikale enn de som kan knyttes til fjernsynet, i hvert fall når det gjelder journalist- og redaktørrollen. Fjernsynet forandret distribusjonen, men ikke redaktørenes og journalistenes kontroll over publisering av nyheter og kommentarer. Internett har effektivt tatt knekken på publiseringsmonopolet. Resultatet har blitt en dynamisk utvikling av nye, nettbaserte genrer som blogger, wikier og web-basert video, alt sammen produsert utenfor de etablerte medienes kontroll, primært av mennesker uten journalistisk skolering, og til dels basert på helt nye praksiser for redigering og kvalitetskontroll.

Næringslivsmedier dannet skole
Norsk mediejournalistikk anno 2007 er imidlertid ikke avgjørende preget av publiseringsmonopolets brå endelikt – i hvert fall ikke ennå. Mønsteret ble lagt året før world wide web slo igjennom. I mars 1992 etablerte dagsavisen Dagens Næringsliv en fast seksjon i avisen med navnet “Etter Børs”iii. I de 15 årene som er gått har avisen dekket medier og kommunikasjon – medier, reklame/markedsføring og PR-bransjen – med flere sider daglig. I tråd med næringslivsavisens redaksjonelle profil har vinklingen i all hovedsak vært på økonomiske aspekter ved mediene.

Etter Børs var altså ikke først ute med journalistikk om medier i Norge – det viser eksemplet med Christensen. Men det er neppe kontroversielt å hevde at Dagens Næringsliv har vært skoledannende for dagens norske mediejournalistikk. Det gjelder både den redaksjonelle tilnærmingen med søkelys på økonomiske aspekter, og målgruppetenkningen. For Etter Børs-seksjonen ble utvilsomt etablert for å appellere til potensielle aviskjøpere som selv arbeidet med medier, reklame og kommunikasjon – eller i disse bransjenes umiddelbare omgivelser. Nettpublikasjonen Propaganda og nettutgaven til månedsmagasinet Kampanje er de fremste konkurrentene til Etter Børs i dag, og begge disse deler i det store og hele næringslivsvinklingen på mediene. En kan også si at Propaganda og Kampanje i enda sterkere grad enn Etter Børs er målgrupperettet.

Propaganda og Kampanjes nettutgave opererte i flere år som nisjemedier med relativt begrenset publikum. Som ledd i den økende konkurransen innen næringslivsjournalistikk på nettet, har de siden våren 2006 imidlertid fått langt bredere distribusjon. Propaganda er nå en integrert del av økonominettstedet NA24, mens Kampanje har inngått en distribusjonsavtale med konkurrenten E24.

Et viktig bidrag til en mer mangfoldig mediejournalistikk kom med omleggingen av Bergens Tidende til tabloidformat i 2006. Avisen – Norges fjerde største målt i opplag – lanserte da daglige mediesider, der andre vinkler enn de økonomiske dominerer.

I denne gjennomgangen bør også nettutgavene til Journalisten (eid av Norsk Journalistlag) og Dagens Medier (eid av Mediebedriftenes Landsforening) nevnes. Journalisten har gradvis økt sin journalistiske produksjon på nettet, mens Dagens Medier har styrket sitt nett-tilbud betydelig i 2007. Også disse tilbyr daglig oppdatert, egenprodusert mediejournalistikk på sine nettsider. Felles for alle de nevnte redaksjonene er at de arbeider kontinuerlig med å dekke mediefeltet journalistisk.

Et initiativ fra Journalisten viser noe av potensialet i originale grep innen mediejournalistikken: I mars 2007 presenterte et eget panel en liste over fem “saker mediene glemte” det siste åretiv. Panelet jaktet på forhold av betydning for norsk offentlighet som mediene i liten grad har informert publikum om. Presentasjonen av de glemte sakene førte til en hel del medieoppmerksomhet og ble også diskutert på en godt besøkt konferanse.

At den økonomiske vinkelen har dominert mediejournalistikken, kan ha med visse spesielle sider med næringslivsjournalistikken å gjøre. Forsøk på å bygge en enhetlig journalistisk profesjonsideologi kan møte særlig motstand i næringslivsjournalistiske miljøer, der det er større tetthet av økonomer enn i andre redaksjoner. Fra miljøet rundt redaktøren og medieeieren Trygve Hegnars publikasjoner (Kapital, Finansavisen) får en ofte høre at det er bedre å hente nye medarbeidere blant økonomer enn blant kandidater med journalistutdanning. Det er lettere å lære økonomer å skrive enn å lære journalister økonomi, lyder resonnementet. Var det av den grunn bedre grobunn i næringslivsmedier for å utsette andre medier, og dermed kolleger, for journalistisk behandling? Det er i hvert fall en hypotese det kan være interessant å prøve. I forlengelsen av dette resonnementet: Vil et stadig høyere utdanningsnivå blant journalister og redaktører føre til en mer mangesidig forståelse av hva det vil si å tilhøre disse yrkesgruppene?

Kommentatorer og synsere
Ved siden av den næringslivsdominerte mediejournalistikken har det de siste par tiårene vært flere tilløp til journalistikk med andre tilnærmingsmåter. På reportasjesiden kan nevnes kontinuerlig dekning av fjernsynsstoff, særlig i løssalgsavisene VG og Dagbladet. Dette har gjerne vært en kjendisorientert journalistikk som foregår i tett symbiose med fjernsynskanalene. For øvrig en type journalistikk Chr. A.R. Christensen forutså helt presist i 1961, slik det fremgår av Martin Eides bok: “Folk elsket å lese om det de mer eller mindre hadde vært med på selv. Du er aldri så ivrig etter å lese et sportsreferat som når du selv har sittet på tribunen, hørt begivenheten på radio eller sett den på fjernsyn”v. Fjernsynet har vært en pålitelig leverandør av kjente fjes til løssalgsavisenes forsider. Denne journalistikken er imidlertid som oftest mer underholdnings- enn egentlig mediejournalistikk. Faste spalter for TV-kritikk, som flere medier har budt på gjennom en årrekke, kan også nevnes som et format som grenser opp mot mediejournalistikk. TV-kritikerne har imidlertid gjentatte ganger blitt kritisert for å mangle faglig innsikt.

Mediekommentaren, som en egen disiplin innenfor kommentarjournalistikken, har etablert seg som et fast innslag i noen aviser. Her regnes Dagbladets Markus Markusson av mange som en pioner – han utviklet formatet på 1990-tallet. Både VG og Dagbladet har faste mediekommentatorer i dag, men de leverer ikke daglige bidrag.

Noe overraskende er det at det aldri har blitt etablert et levedyktig mediejournalistisk format i norsk fjernsyn, tross flere forsøk. Et av dem var TV-programmet Mediemenerne, som ble sendt på NRK2 fra 2002 til 2004. Som navnet indikerer samlet programmet en fast gruppe kommentatorer – fra presse, kommunikasjonsbransje og akademia – som ytret seg om ulike mediesaker. Programmene var sjelden basert på særlig omfattende journalistisk research. I dag tas mediesaker opp i øvrige formater som debattprogrammer på radio og TV. Radioprogrammet Kurer tar for seg radio- og andre medietemaer, men ellers har ikke mediejournalistikken noen fast plass i NRK.

I letingen etter faste formater for mediejournalistikken, bør det ikke glemmes at mediene kan bli gjenstand for journalistisk granskning på bred front i helt spesielle saker. Når det skjer, blir mediene selv og deres arbeidsmetoder historien. I Norge står Tønne-saken i en særstilling. Tore Tønne var helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering i 2000-2001. Høsten 2002 ble han utsatt for sterk kritikk i mediene for rådgivningsoppdrag han hadde tatt etter at Stoltenberg-regjeringen gikk av. Særlig Dagbladet hadde mange kritiske oppslag. Rett før jul begikk Tønne selvmord. Denne tragiske vendingen førte til en langvarig debatt om medienes metoder. Et granskingsutvalg oppnevnt av Norsk Presseforbund konkluderte med at saken fikk for store dimensjoner og for skarpt personfokus. Utvalget kritiserte i sin rapport Dagbladet blant annet for at redaksjonen ikke sørget for å møte Tønne for å diskutere dekningen underveisvi.

Simulert kritikk – og økende mangfold?
I mars og april i år gjennomførte jeg et lite eksperiment. Over en periode på tre uker forsøkte jeg å lage en tilnærmet fullstendig daglig oversikt over mediejournalistikken i norske medier, avgrenset til de bidragene som var tilgjengelig på internett. Oversikten ble publisert på min egen blogg Undercurrentvii. Tanken var å fange opp den journalistikken om medier som produseres utenfor det dominerende næringslivsparadigmet. Ville jeg finne et større mangfold av vinklinger – en journalistikk som tar opp medienes etikk, språkbruk, kildeutvalg, genrebruk osv? En journalistikk preget av systematikk, kontinuitet og variert metodebruk?

Som ventet fant jeg ansatser til slik mediejournalistikk, plassert vekselvis på kultursider, politikksider, sportssider, lokalsider og ikke minst debattsider. En noe overraskende tendens var flere eksempler på medienes ganske ukritiske gjengivelse av kritikk mot mediene. Kilder av ulikt slag fikk lange ut mot “mediene” – som oftest uten spesifisert adresse – uten særlig dokumentasjon. Et eksempel fra Bergens Tidende 4. april: “Mediene må ta skylden” for småjenters ønske om å bli glamourmodell, konkluderer en idretts- og kjønnsforsker. Kan disse sakene være en enkel måte for mediene å signalisere til samfunnet at “joda, vi er selvkritiske, se her”? I sin enkleste form er imidlertid ikke disse oppslagene særlig god journalistikk. Kritikk av mediene burde selvsagt behandlet like kritisk som kritikk av andre institusjoner.

En annen tendens som kan spores er at mediene gjerne tar inn mediekritiske kommentarer skrevet av eksterne bidragsytere. I ukene jeg fulgte var det blant annet flere eksempler på at kirkeledere angrep medienes dekning av religionsspørsmål. Imidlertid varierer det åpenbart i hvilken grad medienes egne medarbeidere deltar i slike debatter.

Dette lille eksperimentet bekrefter i hvert fall at norske medier ikke er tause om mediespørsmål og journalistikk. Det er åpenbart mulig for engasjerte journalister å bedrive mediejournalistikk også utenfor de største mediene. Men denne journalistikken gis med få unntak en egen fast plass slik som eksempelvis i Dagens Næringsliv. Uten kontinuitet blir det vanskelig å bygge opp den kompetansen som trengs for å løfte mediejournalistikken til et høyere og mer spennende nivå.

Manglende granskning av kolleger
Et premiss for en virkelig kritisk mediejournalistikk er at det i det hele tatt er akseptert – enn si ansett som ønskelig – blant journalister og redaktører å legge kolleger under lupen. En norsk mediesensasjon fra 2007 illustrerer at det ikke er opplagt at denne aksepten eller viljen er til stede.

I februar ble det gitt ut en bok om kjendisbladet Se og Hørs arbeidsmetoder, skrevet av journalist Håvard Melnæsviii. Se og Hør er Nordens største ukeblad med et samlet ukeopplag på 453.000 i 2006 (bladet kommer ut to ganger i uken).

Melnæs, som hadde vært ukebladets stjernereporter i flere år, forteller i boken om hvordan Se og Hør betaler norske kjendiser – inkludert politikere – for å la seg fotografere og intervjue. Ukebladet har perfeksjonert bruk av økonomisk belønning til kildene, en form for honorarer som kan løpe opp i flere hundre tusen kroner. I den snille varianten stiller kjendisen opp til fotografering og intervju i eget hjem, får betalt for dette og får også lov til å påvirke både vinkling og formuleringer i detalj. Mer overraskende var Melnæs’ opplysninger om at ukebladet betaler kontakter i reisebyråer, flyselskaper, banker og kortselskaper for informasjon om kjendisers og spesielt kongefamiliens reiseruter, transaksjoner osv. Flere av Melnæs’ opplysninger i boken har utløst granskning og etterforskning.

Gitt at det Melnæs skriver er riktig, har altså Se og Hør holdt på med denne praksisen i mange år. Selv om bladets metoder har vært diskutert i flere sammenhenger før, ble mange av de mest erfarne norske pressefolkene overrasket av boken. Det relevante spørsmålet i en vurdering av norsk mediejournalistikk er selvsagt: Hvorfor har vi ikke fått vite om dette før? Riktignok vokter Se og Hør sine hemmeligheter, men det virker usannsynlig at de ville ha klart å holde sine mest oppsiktsvekkende metoder for seg selv hvis våre største redaksjoner hadde satt av ressurser til undersøkende journalistikk.

Hvorfor er ikke dette blitt gjort? Det kan nok være at det å granske ukebladjournalistikk ikke har like mye prestisje som avsløringer fra næringsliv eller politikk. Likevel virker en annen forklaring mer nærliggende: det er fortsatt ubehagelig å tråkke kolleger på tærne. Vi vil ikke fremstå som ukollegiale.

Dette kan henge sammen med journalisters holdninger på et bredere plan. I en artikkel om sine erfaringer som leserombud i Bergens Tidende, konstaterer Terje Angelshaug:

De færreste utenfor redaksjonene får innsikt i hvorfor pressen prioriterer som den gjør og hvilke vurderinger som ligger bak måten viktige saker løses på. Avisledere benytter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kritikk og forklare journalistikken sin. Kritiske leserbrev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rommer svaret så godt som aldri noen innrømmelser av feil. Denne manglende evne til å utøve selvkritikk henger sammen med, tror jeg, at store deler av pressen oppfatter seg som ytringsfrihetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kritikere blir gjerne definert som motstandere av disse verdiene.ix

Ennå i dag, i 2007, er vi journalister veldig hårsåre for kritikk, veldig opptatt av å holde våre metoder skjult for publikum. Hvis vi ikke vil at andre skal få innsyn i det vi selv gjør, vil vi heller ikke granske våre kolleger. Journalister og redaktører som unnlater å gå kollegene etter i sømmene når det er god grunn for det, bryter faktisk også med sitt eget etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten. Da den ble revidert i 2001, ble det tatt inn et punkt med følgende formulering: “Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.”x

Refleksivitet og kynisme
Misforstått kollegialitet og en sterkt forenklet oppfatning om pressen som sannhetens forsvarer, er altså ikke utdødde forestillinger. Begge er ganske sterke hindre mot en videreutvikling av mediejournalistikken, men jeg tror at tiden arbeider mot dem. Årsaken er at enkle forestillinger om journalisters arbeidsmåte og mediers samfunnsrolle fremstår som svært gammeldagse i dag.

Medieforskeren Philip Schlesinger studerte på 1970-tallet BBC News fra innsiden, og drøftet kritisk den journalistiske ideologien om upartiskhet og objektivitet som var selve grunnlaget for allmennkringkasterens unike stilling i det britiske samfunnet. BBCs troverdighet var basert på at redaksjonen presenterte seg som et nøytralt, profesjonelt kollektiv som hadde rutiner for å holde fakta og synspunkter strengt atskilt. BBC-nyhetene var produsert av et fellesskap av ærlige og upartiske empiristerxi. Dette forutsatte en forestilling om umiddelbar tilgang til virkeligheten. Journalistens rolle er øyenvitnet som videreformidler fakta – sannheten – om verden.

Denne beskrivelsen av journalisters kunnskapsforståelse og syn på egen rolle er gått ut på dato. En av dem som mener det er medieforskeren og antropologen Georgina Born, som har gjort flere studier av BBCs journalistikk de siste årene. Journalistene i BBC er godt informert om mediekritisk forskning og litteratur, noterer hun. I dag omfavner journalistene forestillingen om at journalistikken er resultat av en konstruksjons- og fortolkningsprosess. Innbakt i det mediene gjør er en ide om at både journalister og publikum erkjenner denne prosessen. Mediene reflekterer over seg selv. “Refleksiv realisme” har avløst den naive empirismen, mener Born.xii.

Mye av medieforskningens kritiske innsikter er kjent for både journalister, andre mediefolk og deler av publikum. Dette kan også lede til en åpenlys kynisme i offentligheten. Det er blitt nærmest fast rutine å kommentere ulike aktørers mediestrategier i store saker. Allerede mens lanseringen av Håvard Melnæs’ bok pågikk, ble forlagets og forfatterens strategi applaudert av PR-bransjens folk. Evnen til å få gjennomslag for eget syn i en sak gjennom effektiv håndtering – eller manipulering – av mediene, berømmes. Dette er også et utslag av den nye refleksiviteten.

Journalister har altså oppdatert sin kunnskapsfilosofiske forståelse. Uansett hvordan de anvender denne, vil et forenklet syn på journalister som sannhetens ensomme forsvarere ha svært dårlige overlevelsessjanser.

Blogging – uavhengighet og motoffentlighet
I innledningen slo jeg fast at journalister og redaktører har mistet sitt publiseringsmonopol. Forholdet mellom blogging og journalistikk har jeg behandlet utførlig i en egen rapportxiii. Blant ideene som har preget forventningene til bloggingens betydning for journalistikk og medier, bør to nevnes spesielt: den første er forestillingen om at publikum gjennom egen, uredigert publisering kan fungere som en femte statsmakt, et korrektiv til medier som ikke gjør jobben sin godt nok. I denne sammenheng en form for publiseringsvirksomhet om medier som foregår utenfor journalistikkens rammer, og supplerer medienes egen journalistikk om medier. Den andre, beslektede men mer ambisiøse ideen, er forestillingen om at bloggere kan utgjøre en selvstendig publisistisk og politisk kraft i konkurranse med de etablerte mediene.

Debatten om blogging i Norge har til nå vært ført mye på medienes premisser. Det blir ofte et spørsmål om bloggerne har “gjennomslag”, det vil si om det de skriver blir hørt og får konsekvenser i den brede offentligheten. Det har vært få eksempler på at bloggere har kunnet bestemme dagsorden på denne måten i Norge. Bloggerne har vært for dårlige til å bygge hverandre opp og støtte hverandre slik at de blir en kraft å regne med. Det har også foregått lite egen “graving” og faktasjekking blant dem – meningsproduksjon dominerer. Til dels tror jeg også det er slik at mediene føler seg sterke nok til å overse bloggerne. Norske medier har vært relativt tidlig ute med satsing på nettet, og har en sterk posisjon der.

Denne situasjonen kan endre seg over tid. Det er mange nye, spennende skribenter blant norske bloggere, og medier som oppdager dem og knytter dem til seg, vil kunne ha et konkurransefortrinn. Årsakene til lite gjennomslag så langt, kan bloggerne selv gjøre noe med.

Erfaringene med blogging så langt tilsier at en annen effekt av denne publiseringsvirksomheten har vært vel så viktig som de nevnte. Dette er etableringen av små, kritiske motoffentligheter, gjerne mindre grupper av bloggere og skribenter som samler seg om et begrenset antall temaer som de forfølger over tid. Bloggen Document.no kan tjene som eksempel her (jeg bør opplyse om at jeg selv var med på å starte den i 2003, men jeg har ikke selv vært aktiv der siden august det året). Document.no, der den tidligere journalisten Hans Rustad gjør det meste av arbeidet, tar opp kontroversielle spørsmål som innvandring og integrering, islamistisk terror, venstresidens krise, global oppvarming. I 2006 begynte mediene å bli mer opptatt av Document: Rustad ble stadig oftere intervjuet, invitert til å delta i radiodebatter osv. Etableringen av en liten offentlighet eller “community” om man vil, førte til slutt til at mediene også fattet interesse. Bloggernes betydning kan altså utvikle seg i flere faser.

Journalister kan være så mangt
Når publiseringsmonopolet faller, hva vil det da egentlig si å være journalist? Hvordan skiller journalistikken seg fra annen publiseringsvirksomhet, som blogging? I min rapport ba jeg bloggere, redaktører og journalister peke på forskjeller og berøringspunkter mellom blogging og journalistikk. Representantene for redaktører og journalister så noen likheter mellom kommentarjournalistikk og blogging. Men bloggerne gikk lenger. Bjørn Stærk, en ung programmerer som begynte å blogge i 2001, mente at bloggere som er opptatt av nyheter og politikk ikke bare produserer meninger, de driver også i realiteten med filtrering av informasjon. Dette likner redaktørarbeid, mente Stærk. Den klareste forskjellen på bloggere og journalister går rett og slett på statusen: Får du betalt for det, er du profesjonell journalist. Får du ikke betalt, er du amatør. Etter hvert kan vi få en gradvis overgang mellom amatører og profesjonelle, hvor avisene får et større utvalg av skribenter å velge mellom, antok Stærk. De beste av de halvprofesjonelle vil trekkes med i avisene.

Har framveksten av blogging og annen brukerstyrt publisering ført til selvrefleksjon blant journalister og redaktører? De har i hvert fall begynt å bli opptatt av disse emnene. På Norsk Redaktørforenings konferanse i mai 2007 var blogging og borgerjournalistikk blant debatt-temaene. Da den nye nettavisen ABC Nyheter ble lansert i februar 2007, var en egen seksjon for borgerjournalistikk et av initiativene den forsøkte å profilere seg med. Der kan avisens lesere skrive egne artikler om selvvalgte temaer. Det er foreløpig for tidlig å si om dette eksperimentet vil lykkes.

Bjørn Stærks forestilling om en glidende overgang mellom blogging og journalistikk, har mye for seg. Bloggere, i hvert fall de som har samfunnsspørsmål som interessefelt, innhenter, vurderer, bearbeider og formidler aktuell informasjon. De gjør det uten betaling, men det behøver ikke bety at kvaliteten alltid er dårligere. De er jo ofte spesialister på feltet de skriver om. En av de mest positive sidene ved blogging – når det slår til – er at åpenhet er en uskrevet norm. Åpenhet både om hvilke kilder som er brukt, og om skribentens egen motivasjon. På sitt beste kan blogging være kontinuerlig kunnskapsproduksjon koblet med refleksjon om egne motiver og rolle.

Slik jeg ser det, er det på dette punktet blogging og mediejournalistikk burde møtes. I en brytningstid hvor journalist- og redaktørrollene er i ferd med å defineres på ny, kan mediejournalistikken levere et avgjørende bidrag til den nødvendige selvrefleksjonen. Men det kan bare skje hvis mediejournalistikken beveger seg utover næringslivsvinklingen som har dominert til nå. Mediejournalistikken bør reflektere det journalistiske mangfoldet som faktisk eksisterer og inkludere nettets nye publiseringsformer i sitt mandat. Dersom dette arbeidet utføres med et mangfold av metoder – fra graving i kollegers praksis via deltakende observasjon i bloggenes verden til klassiske undersøkelser og reportasjer, for å ta noe – kan mediejournalistikken yte et avgjørende bidrag til å øke forståelsen av journalistikken som en særpreget publiseringsvirksomhet med en framtid også i en verden uten monopol.

Chr. A.R. Christensen var den norske pressens fremste ideolog i årene etter 2. verdenskrig. Han var helt sentral i arbeidet med å gjenreise offentligheten og formulerte de etiske reglene for journalister og redaktører, viser Martin Eide i sin biografi. Christensen ivret alltid for at mediene bare kunne utvikle seg gjennom å satse på kvalitet. Da pressen skulle møte utfordringen fra fjernsynet, kunne det bare skje gjennom “økt krav til kvalitet i journalistikken, til kunnskaper, vurderingsevne, skrivekunst o.l. hos pressens folk,” skrev Christensen i 1961.xiv Den som føler seg kallet til å bli den digitale epokens medieideolog, kan gjøre dårligere valg enn å la seg inspirere av Christensen.

Referanser

i Martin Eide: Saklighetens lidenskap, Oslo 2006.
ii Martin Eide: Blod, sverte og gledestårer, Oslo 1995.
iii Lanseringstidspunkt for Etter Børs opplyst til forfatteren av tidligere redaksjonssjef for seksjonen Hans Hjellemo.

iv Oversikt på Journalistens nettsted journalisten.no.

v Eide 2006, s. 229.

vi Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Henrik Syse: 3 uker i desember: en kritisk gjennomgang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken, Oslo 2003.

vii Se alle innlegg på Undercurrent.

viii Håvard Melnæs: En helt vanlig dag på jobben, Oslo 2007.

ix Terje Angelshaug: “Et hull i BT-muren”, Vox Publica 2006 (Se artikkel).

x Hele Vær Varsom-plakaten finnes på http://presse.no.

xi Philip Schlesinger: Putting “reality” together: BBC News, London 1987.

xii Forelesning ved Universitetet i Bergen 27. april 2007.

xiii Olav Anders Øvrebø: “Under medienes overflate”, rapport, 2006 (Til rapporten).

xiv Eide 2006, s. 229.

Leave a Reply

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.