Tilbake i 2002-2004, før Undercurrent så dagens lys, skrev jeg noe jeg kalte Notatblogg. Den ble laget med et for lengst forsvunnet og glemt (og ikke særlig bra) bloggverktøy som het WebCrimson. Lenge anså jeg disse innleggene som tapt; det vil si, de lå på serveren som flate html-filer, men det var neppe mange som fant fram til dem. I forbindelse med den altfor lenge utsatte overgangen til WordPress oppdaget jeg tilfeldigvis en fabelaktig plug-in som – ja, nettopp – lar deg importere html-filer til WordPress! Dermed lå alt brått og uventet til rette for å utvide Undercurrent bakover i tid, helt til september 2002 (eneste kontinuitetsbruddet i bloggingen er dermed fra juni 2004 til premieren på den egentlige Undercurrent i oktober 2004). Alle innleggene fra denne tidlige bloggperioden har fått stikkordet notatblogg.
Et mindre hyggelig aspekt ved å “redde” disse gamle blogginnleggene er lenkeråten. Dette er virkelig et stort problem. Inntrykket er at store, ressurssterke medieorganisasjoner ikke er noe flinkere enn små aktører til å sørge for at URLer opprettholdes (eller videresendes) ved skifte av publiseringsverktøy osv. Litt sjekking av lenkene i de gamle innleggene gjør at man blir glad når en lenke faktisk virker! (godt eksempel på det siste – New York Times er et av få medier som konsekvent har tatt ansvar for at URLer beholdes).
Det er ikke akkurat noen løsning å slutte å lenke til kildene. Men hvis lenkemålet har informasjon som det er virkelig viktig at ikke forsvinner, må man ta konsekvensen av lenkeråten — altså skaffe seg en forsikring. For eksempel enten lagre den opprinnelige siden på en tjeneste som WebCite, eller ta kopi av siden.
A loose community is forming, slowly pushing open data higher on the agenda of Norway’s politicians and civil servants. But these developers, journalists, academics, and IT business people have so far not achieved a significant breakthrough. Government pledges for opening up more data sources are still vague and non-binding.
The past few months I have led a fact-finding project about open data in Norway at the University of Bergen’s Department of Information Science and Media Studies. In the first phase of the project, we interviewed and surveyed civil servants at the state, regional and local government levels about their opinions on and interest in making datasets available for re-use. Our first project report (see English summary), presented at a seminar in Bergen in January, is mainly based on this work. Among the findings:
Users trying to reach this blog during the past week have been met by a password popup. Essential software upgrades had been postponed for too long, and there was no other choice — the website had to be hospitalized. In fact, the situation was so serious that the decision was taken to migrate from MT to WordPress. All 884 Undercurrent blog posts have survived the journey. Importantly, as far as I can tell, the RSS feeds still work. Probably RSS subscribers have received a batch of old entries — apologize for that! Please tell me if you find links or other things that don’t work as they should.
Wikipedia er fortsatt mest siterte kilde i et utvalg av de største norske mediene. I 2009 falt imidlertid antall ganger Wikipedia ble eksplisitt nevnt som kilde for første gang i leksikonets historie, fra 1038 til 859 i ni av de største avisene pluss NTB. Store Norske Leksikon hadde pen vekst, fra 306 til 415, men har altså ikke passert Wikipedia, som Eirik Newth antydet i et blogginnlegg.
Mediene som er med i utvalget: Adresseavisen, Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Klassekampen, Bergens Tidende, Dagens Næringsliv, NTB, Nordlys. Søkebegreper: (kilde* AND wikipedia*), (kilde* AND “store norske leksikon*”). Noen journalister siterer Store Norske ved å skrive snl.no. Det har jeg funnet med dette søket: (kilde* AND “snl*” NOT “store norske”). Metodemerknad: Dette vil ikke fange opp om journalistene siterer de norske eller den engelskspråklige utgaven. Og det fanger selvsagt ikke opp om journalistene bruker et av disse leksikonene uten å kreditere.
Som Eirik håper jeg at diskusjonen om eventuell statsstøtte til Store Norske kan føres nyansert og med likebehandling av Wikipedia. Samtidig er jeg stadig ikke helt sikker på om alle kommersielle muligheter for Store Norske er uttømt. Kanskje et bokforlag ikke er den beste eieren av en leksikonbase i 2010? Kanskje man heller trenger et kommersielt miljø knyttet til redaksjoner med mer dagsaktuell publiseringstradisjon? I hvert fall som samarbeidspartner.
Enda et alternativ er naturligvis at Store Norske knyttes til en ikke-kommersiell (eller antatt ikke-kommersiell) aktør som NRK.
She was an unknown street photographer of Chicago and died last year. John Maloof discovered her photos after buying tens of thousands of negatives at an auction. A selection of photos are already online. Maloof writes:
After some researching, I have only little information about Vivian. Central Camera (110 yr old camera shop in Chicago) has encountered Vivian from time to time when she would purchase film while out on the Chicago streets. From what they knew of her, they say she was a very “keep your distance from me” type of person but was also outspoken. She loved foreign films and didn’t care much for American films.
Noen annen konklusjon er ikke mulig etter “Harry & Charles”. Alt ved produksjonen la opp til at vi skal tro på at den som dramatisering trygt basert på historiske kilder. Så er de sentrale hendelsene oppdiktet. Tor Bomann-Larsen tar det nødvendige oppgjøret:
Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet
Produksjonen gjorde det motsatte: Forsøkte å innbille oss at dette ikke var fiksjon:
Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.
Jeg selv og de jeg så serien sammen med hadde nøyaktig det samme inntrykket og reaksjonen da det ble kjent at trekantdramaet – med mer – var oppdiktet: Vi følte oss snytt, lurt og holdt for narr.
Andrew Revkin’s blog Dot Earth is a model for how journalists can use the blog format in reporting. Now Revkin leaves the New York Times with some well chosen words of advice:
I’lll keep blogging, of course. Frankly, I consider it an unavoidable responsibility of communicators. It has not been easy to blog, particularly while synchronizing that effort with ongoing print work. Through moderating tens of thousands of comments, I’lve had to deal with some angry people not interested in learning, but far more individuals with a thirst for community and understanding and a willingness to encounter contrary views as part of that quest. In many ways, this kind of two-way communication is well suited to the implicit complexities and uncertainty attending life on a crowding planet that is showing signs of strain from the blazingly fast expansion of this human experiment.
I propose that Google set up a Journalism Innovators’l Fund with an initial annual budget of $100 million-less than 0.5 percent of the more than $20 billion it takes in annually. The fund would seek not to subsidize existing news operations but to support creative ideas and new programs aimed at reinventing the news as Schmidt suggests. It would support start-ups and fledgling enterprises engaged in investigation, international reporting, policy analysis, blogging, and other forms of probing and provocative reporting and commentary undertaken by the independent journalists who, given the severe retrenchment taking place at traditional organizations, are making up an ever-larger part of the field. More and more journalists are becoming entrepreneurs. Entrepreneurs need start-up capital, and who better to provide it than Google, itself a product of, and tribute to, the entrepreneurial spirit?
The internet saved our culture of writing, it has often been claimed. The image saturation caused by television had, in this narrative, reached dangerous levels by the mid 1990s. Enter the commercial internet with email and the web. At the latest with web 2.0, everyone is writing all the time. Hurrah!
People like David McCandless bring a fresh approach to question this now received wisdom. By visualising data instead of just referring to them in text, modern infographics can be more enlightening than acres of text, not less:
I’ve spent the last year exploring the potential of information visualisation for my website and a book. I’ve taken loads of information and made it into simple, colourful and, hopefully, beautiful “visualisations” – bubble charts, concept maps, blueprints and diagrams – all with the minimum of text. I don’t just mean data and statistics. I love doing this with all kinds of information – ideas, issues, stories – and for all subjects from pop to philosophy to politics. Personally, I find visualisations great for helping me understand the world and for sifting the huge amounts of information that deluge me every day.
Information and data visualisation has come to seem increasingly important to me as I in the past few months have spent a lot of time on the topic of opening up data in government (project blog in Norwegian). Clearly, it’s possible to do harm with data, as it is with all kinds of information. But the solution in an open society cannot be to lock down government data. That’s why it’s so important to have an ongoing discussion about how data can be used to promote better understanding of society, like McCandless does with his infographics. That he helps to improve journalism at the same time, isn’t actually a drawback these days.
Das Altpapier survives Netzeitung — who would have thought that? Today, punctual as ever with the commented overview of the media coverage of Netzeitung’s end. And with a logical conclusion:
Vielleicht musste die Netzeitung zu oft mitwandern, war zu oft Anhängsel und durfte sich zu wenig selbst bewegen, um sich als printzeitungsunabhängiges und rentables Onlineangebot etablieren zu können. Dabei hatte es an einer Wegmarke 2001 nicht so schlecht dafür ausgesehen: Damals, im November, gehörte die Netzeitung, direkt hinter Spiegel Online und noch vor Bild.de, zu den meistbesuchten Onlinenachrichtenseiten.
And in Netzeitung itself, the story “Aus für die Netzeitung” has disappeared from the media page, though it is still to be found in the archive.
