Goodreads er et av disse sympatiske nettstedene hvor du etter hvert likevel tilbringer mindre og mindre tid. Det er ikke noe galt med oppbygning og funksjonalitet — her gjøres det meste riktig. Men for en litteraturinteressert nordmann er det en avgjørende ulempe: Språket. Diskusjonene er en viktig del av et sosialt nettsted. Å diskutere litteratur på halvgodt engelsk — nei. Å få noe ut av dette vil kreve en for stor tidsinvestering.

Derfor er det allerede fordel Bokelskere.no når jeg begynner min egen beta-testing. Hvordan tar nettstedet imot en ny bruker? Tross alt skal det få meg til å registrere meg, et hinder man ikke skal undervurdere. Bokelskere.no gjør det lett for meg, for slik begynner introduksjonsteksten:

Fordi hodet ditt koker. Fordi du har lest en roman, fordi du har lest en diktsamling, fordi du har lest en kokebok om asiatiske retter. Og nå har du vann i munnen. Du vil dele det med noen.

Det virker opplagt at et nettsted om litteratur må briljere med godt norsk, men mange hadde snublet allerede her (tenk på det språklige kaoset i nettavisene). Bokelskere.no er språklig gjennomarbeidet.

Jeg går videre til neste test. Goodreads har en eksportfunksjon som gjør det mulig for meg å ta med meg “bokhyllen” min derfra, slik at jeg slipper å legge inn bøkene på nytt. Dette har Bokelskere.no tenkt på! På første side etter registreringen tilbys jeg et importverktøy. Etter litt småplunder med å hente ISBN-numrene ut av Goodreads-filen, går alt som en drøm. Boksamlingen er flyttet. Nå kan den bibliofile kose seg i hyllene! Å redigere boksamlingen — legge til nye bøker, kaste terning og lage leselister — er nemlig enda lettere enn hos Goodreads.

Vel og bra, men det som virkelig overbeviser med Bokelskere.no er noe annet. Det er følelsen av hele tiden å bli hjulpet videre i prosessen med å oppdage, dele og diskutere litteratur og leseopplevelser. Jeg får dette demonstrert første gang når jeg har lagt inn mine bøker fra Goodreads. På “min side” finner jeg en liste med “Diskusjoner om dine bøker”. Dette må jeg se nærmere på! Noen sekunder senere har jeg bidratt til en diskusjon om leseopplevelsen av den engelske originalen i forhold til den norske oversettelsen av “The Damned Utd”, David Peaces roman om Brian Cloughs 44 dager som Leeds-manager.

Og det er klart: Jo flere bøker jeg plasserer i min bokhylle, jo mer stiger sjansen for at det dukker opp ideutvekslinger og diskusjoner som jeg er interessert i.

På mange andre måter blir jeg trukket inn i Bokelskere.no. Det er de andre lesernes lister og bokhyller, det er rangeringer av favorittbøker, det er lister over bøker som leses nå (tapetsert med den uunngåelige Knausgård). Bokelskere.no er som et hus med mange rom fylt med bokhyller, og overalt sitter det mennesker og diskuterer litteratur, plukker bøker ut av hyller og gir hverandre velmente tips. Et litteraturhus for lesere.

Bokelskere.no har mer enn bestått beta-testingen. Men hva gjør huset verdt å besøke i lengden? Hva må til for å holde interessen oppe?

Førsteinntrykket er så godt fordi kombinasjonen av smart tilrettelegging og brukernes bidrag umiddelbart setter i gang givende assosiasjonsrekker. Lenkene produserer tanker. Men disse prosessene må hele tiden fornyes. Det kan bare skje ved at bokelskerne er aktive og ved en stadig tilstrømning av nye brukere. Ikke bare det: Mange ulike smaksretninger og interesser må være representert, for bare slik kan det oppstå mange nok overraskende krysskoblinger. Jeg ønsker ikke å møte bare folk som meg selv eller utelukkende 21 år gamle fantasyhoder – eller bare “knausere”, for den del. Et helt nettsted hvor alle bare diskuterer “Min kamp” — en skrekkvisjon.

Jeg skal gjøre mitt, og begynner nå. Sånn — der er “Brothers” av Yu Hua plassert på leselisten!

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2010.

Begrepet “nasjonal kunnskapsbase” er blitt kodeordet for “La Store Norske leve”. Det brukes av de som arbeider for at Kulturdepartementet eller andre offentlige aktører skal finansiere videre drift av Store Norske Leksikon (SNL).

Bruken av kunnskapsbasebegrepet i SNL-debatten er ureflektert. I realiteten har diskusjonen bare dreid seg om å bevare den tradisjonelle leksikonmodellen. De som vil at det offentlige skal redde SNL har ikke presentert noen oppdatert visjon om hvordan en kunnskapsbase faktisk bør utformes og fungere i dag. De vil videreføre SNL.no omtrent slik nettstedet i dag fremstår.

Men det gir bare mening å drive SNL videre hvis det tilpasses vår tids produksjons- og distribusjonsmåte for kunnskap. Kort sagt: En kunnskapsbase må i dag fungere i samsvar med verdensvevens logikk, ikke kjempe mot den.

En flom av kunnskap

Egentlig er det merkelig at kunnskapsbasebegrepet brukes. Det er som om man lukker øynene for alt som har skjedd de siste 20 årene. Nettet er jo selve Basen!

Det kan ikke være noen tvil: Aldri har mer kunnskap vært umiddelbart tilgjengelig. Og mye, mye mer vil det bli. Arbeidet for åpne data, åpen tilgang til forskningslitteratur og digitalisering av eldre materiale vil bære frukter. Privatpersoner, organisasjoner, journalister, forskere — alle vil de fortsette å produsere kunnskap som så blir tilgjengelig for alle.

Men foreløpig er organiseringen og tilretteleggingen av denne kunnskapen ikke tilfredsstillende. Riktignok finner vi mye kvalitetsinformasjon hurtig via Google og andre søkemotorer, men dette oppleves ikke som godt nok. Mye materiale indekseres ikke av søkemotorene. Søkeresultater mangler kontekst. Altså trenger vi å foredle web-informasjonen. Hvordan?

Kunnskap produsert for skattepenger

Når det er snakk om det offentliges ansvar for en nasjonal kunnskapsbase, er det naturlig å begynne med offentlig finansierte kunnskapsressurser. Hva finnes allerede av kvalitetsinformasjon produsert i og betalt av det offentlige — der særlig fagorganers materiale er interessant? En opplisting kan for eksempel begynne slik:

• SSB: Publiserer daglig nye artikler og data om det norske samfunnet.
• NSD: Publiserer også analyser og data om Norge og verden, og disponerer et vell av forskningsdata.
• Statens legemiddelverk: Har artikler og fakta om legemidler og helse.
• forskning.no: Daglig publisering av forskningsjournalistikk – reportasjer og kommentarer.

Innholdet disse virksomhetene — og mange, mange flere i resten av offentlig sektor — publiserer kan betraktes som biter av en mangfoldig kunnskapsbase av høy kvalitet. På norsk.

Slipp kunnskapen fri

Antakelig sitter de fleste offentlig finansierte virksomheter på atskillig mer materiale enn de har publisert, men likevel er det alt nå betydelige kunnskapsmengder det er snakk om. Felles for innholdet som publiseres i dag er imidlertid at det er låst inne på den enkelte institusjons nettsted.

Copyright-symbolet på offentlig sektors nettsteder (og praksisen med å holde tilbake mye data og informasjon) utgjør en effektiv sperre mot å utnytte potensialet i materialet som er produsert med skattepenger. Det finnes ingen praksis for å utstyre artikler og data med en lisens som åpner for fri viderebruk.

En av flere muligheter ville være den minst restriktive Creative Commons-lisensen, som gir rett til å republisere og bearbeide verket mot at opphavsperson krediteres.

En mest mulig åpen lisens vil gjøre det mulig for hvem som helst — mediebedrifter, bloggere, andre offentlige virksomheter — å bruke innholdet i nye sammenhenger. Ikke bare det, det burde aktivt tilrettelegges for slik viderebruk. Det kan gjøres ved å tilby f.eks. egne widgets som gjør det lett for andre nettstedeiere å presentere innholdet på sine sider.

Der det er mulig, burde offentlige nettsteder operere med åpne programmeringsgrensesnitt (API) som lar utviklere hente ut innhold og data i “rå” form for å presentere det i nye sammenhenger. Data burde ideelt sett tilrettelegges som såkalte “linked open data“.

Kunnskapsbasen bygges nå

Hvis dette ble gjennomført, ville en fort oppdage at enkeltpersoner, gründere og etablerte bedrifter ville begynne å sammenstille informasjon fra ulike kunnskapskilder — både kunnskap produsert i offentlig sektor og av andre. Noen ville bruke informasjonen som råvare i “apps” for iPhone og andre mobilplattformer.

Andre ville kanskje gjøre akkurat det vi er ute etter: De ville tilrettelegge alt dette materialet på en ny, samlet måte. For brukere ville det se ut, og fungere, som en utmerket kunnskapsbase. Enkelte ville helt sikkert også bruke disse frigitte kunnskapsressursene til å utvide og forbedre Wikipedia.

Er dette en sær og umulig tanke? Nei, det er allerede nok av eksempler på hvordan en slik desentralisert kunnskapsbase fungerer:

• Danske Information begynte nylig å hente materiale fra Wikipedia, DBpedia og andre kilder direkte inn i sine nye emnesider.
• Tyske Der Spiegel har gjort et lignende grep på sitt nettsted, der temasidene utgjøres av en blanding av saker fra magasinets eget arkiv, Wikipedia og Bertelsmann-konsernets leksika (altså som å ha SNL- og Wikipedia-innhold side om side i Norge).
• Også BBC trekker Wikipedia-materiale direkte inn på sine sider i naturbasen Wildlife Finder.

På nettet smelter altså nyhetsmedier og leksikon sammen. Samtidig pekes det i nye analyser av nettjournalistikk på behovet for at leserne tilbys mer kontekst, mer sammenheng, istedenfor enda flere løsrevne nyheter. Eller, med et annet ord: Kunnskapsbaser med encyklopedisk preg.

Poenget her er ikke at disse kvalitetsmediene stoler på Wikipedia, men at Wikipedias frie lisens gjør republisering på andre nettsteder mulig. Hvorfor ikke gi Wikipedia konkurranse?

Åpenhetsprinsippet

I 2004 gikk den britiske medieforskeren Graham Murdock inn for at allmennkringkasterne som BBC og NRK måtte bli viktige knutepunkter i det digitale offentlige rommet. Murdock ville at de offentlige kultur- og kunnskapsinstitusjonene burde knyttes tettere sammen på nettet, med allmennkringkasteren i en lederrolle.

Murdocks visjon kan oppdateres og utvides med det vi nå vet om produksjon og spredning av kunnskap på nettet. Nøkkelen er åpenhetsprinsippet jeg har skissert her, som setter innelåst kunnskap fri og sikrer effektiv spredning og videreforedling.

I en slik desentralisert tenkning om kunnskap er det ikke lenger like nødvendig å fokusere på noen få sentrale baser eller portaler — som et NRK eller SNL. Det er summen av spredningen gjennom et utall kanaler som er avgjørende. Tilretteleggingen for viderebruk blir derfor en sentral del av publiseringsprosessen.

Ønsket om å bevare SNL som institusjon er forståelig, men debatten burde ha et videre perspektiv. Den kan begynne med åpenhetsprinsippet, som representerer en radikal nytenkning om produksjon og spredning av kunnskap. Bare ved å erkjenne at åpen kunnskap er grunnlaget vi må bygge på, kan vi komme fram til om det gir mening med et nasjonalleksikon i det 21. århundre.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2010.

Er bredbåndsavgift løsningen? forsøker å gå i dybden på dette spørsmålet (som for øvrig driver og vaker litt i vannskorpen i valgkampen for tiden).

Interessant nok merker jeg meg nå at Piratpartiet (her den tyske utgaven) er imot bredbåndsavgift. De er sterkt skeptisk til den formen for statlig sanksjonert tvangsavgift som en slik ordning innebærer, og mener at kunstnere og kulturarbeidere bør kunne finne markedsøkonomiske måter å skaffe seg inntekter på. Som Robin Meyer-Lucht oppsummerer: Piratpartiet er radikale liberalister og establishment-kritikere samtidig — digitale liberalere og motstandere av konsernkapitalismen.

Den andre artikkelen heter “Møt din nye storebror” og handler om den svenske FRA-loven. Ytterligere fordypning her kan finnes i et lengre intervju med Mikael Nilsson i StoppaFRAlagen.nu. Og oppfølging i en sak for Mandag Morgen Etterretninger: Vil skjerme norsk e-post mot svensk overvåkning.

OPPDATERING: Debatten fortsetter i Sverige. Nå er det lagt fram en utredning om politiets behov for signalspaning. Den berører FRA-debatten på flere punkter. Se den velinformerte Mark Klambergs oppsummering. (Kilde her: HAX.)