Posts Tagged ‘mandag morgen’

Bredbåndsavgift, FRA-loven

Thursday, July 23rd, 2009

Jeg har to artikler i siste Bok og Bibliotek:

Er bredbåndsavgift løsningen? forsøker å gå i dybden på dette spørsmålet (som for øvrig driver og vaker litt i vannskorpen i valgkampen for tiden).

Interessant nok merker jeg meg nå at Piratpartiet (her den tyske utgaven) er imot bredbåndsavgift. De er sterkt skeptisk til den formen for statlig sanksjonert tvangsavgift som en slik ordning innebærer, og mener at kunstnere og kulturarbeidere bør kunne finne markedsøkonomiske måter å skaffe seg inntekter på. Som Robin Meyer-Lucht oppsummerer: Piratpartiet er radikale liberalister og establishment-kritikere samtidig — digitale liberalere og motstandere av konsernkapitalismen.

Den andre artikkelen heter “Møt din nye storebror” og handler om den svenske FRA-loven. Ytterligere fordypning her kan finnes i et lengre intervju med Mikael Nilsson i StoppaFRAlagen.nu. Og oppfølging i en sak for Mandag Morgen Etterretninger: Vil skjerme norsk e-post mot svensk overvåkning.

OPPDATERING: Debatten fortsetter i Sverige. Nå er det lagt fram en utredning om politiets behov for signalspaning. Den berører FRA-debatten på flere punkter. Se den velinformerte Mark Klambergs oppsummering. (Kilde her: HAX.)

Opprør mot tyngdekraften

Thursday, July 2nd, 2009

Noe veldig, veldig merkelig er i ferd med å skje i tysk medieverden. De store mediekonsernene har hatt vekslende hell med sine internettsatsinger. Noen få har lyktes bra, mange har satset for lite og for sent, eller for mye og feil. Det er vanskelig å finne noe etablert mediehus som har vært så innovative som f.eks. Schibsted.

Men nå — nå har de funnet ut hvordan de skal gjøre det. De skal få politikerne til å vedta noen nye lover! Det skal innføres en “Leistungsschutzrecht” for mediehus, og denne loven skal brukes til å fotfølge (hold deg fast) de som siterer fra medienes nettpubliserte tekster. Det skal så kreves inn gebyrer for sitering som skal fordeles etter en slags musikkbransjens Tono-modell. Det er sant! Hubert Burda, sjef for Burda-konsernet som gir ut nyhetsmagasinet Focus og mye annet, skrev det denne uken. Burda er også president for avisutgiverforeningen. Og politikere hører på dette, CDU har tatt det inn som valgløfte.

Det norske tilløpet til klipp- og limdebatt blir jo bare blåbær i sammenligning.

Men mediesjefene er nok ikke så naive at de tror en slik sitatavgiftmodell alene er redningen. Det er Google de er ute etter. Burda krever i innlegget sitt intet mindre enn “retten til en andel av søkemotorenes inntekter, i forhold til rettferdige og overprøvbare betingelser”. Akkurat hvordan dette skal foregå er temmelig tåkete. Selvsagt, fordi hele konseptet er absurd og umulig å få tak på med normal logikk. Anja Seeliger gjør et godt forsøk. Hun peker på at mediekonsernene vil ha et “transparent” internett, noe som kan oversettes med “mer kontroll, mer overvåkning.” Denne skal staten stå for, og slik produsere Burdas “overprøvbare betingelser”.

Ikke nok med det, mediesjefene har også hoppet på ideen om en bredbåndsavgift, som jeg selv har skrevet en del om (pdf) de siste månedene. Den er opprinnelig tenkt som en løsning på problemet med ulovlig deling av musikk-, film- og andre filer. I de tyske nyhetsmedienes tankegang er tydeligvis sitering og indeksering en annen form for pirateri, og dermed må også de ha rett på inntekter fra en påtvunget bredbåndsavgift.

Seeliger fanger selvsagt opp ironien i medienes ukritiske behandling av sine egne utspill. Det er på nettsteder uavhengige av de store mediene at kritikken mot disse initiativene fremføres, mens mediene selv er heiagjeng:

Die Zeitungen werden schamlos für Lobbyarbeit in eigener Sache benutzt und sprechen schon damit jeder Form von Qualitätsjournalismus Hohn.

I min naivitet trodde jeg at jeg var ferdig med dette temaet da jeg skrev om de bisarre angrepene mot lenking — såkalt dyplenking — for syv år siden. Og så var det bare en sped begynnelse. For den tyske mediebransjen kan jo få gjennom dette, og deretter blir det vel eksportprodukt.

En evighet for en kulturminister

Thursday, June 25th, 2009

Er det ikke noe som heter at et døgn er lang tid i politikken? Et halvår må da være en liten evighet. Da jeg spurte Trond Giske i oktober 2008 om det var aktuelt med en bred gjennomgang av pressestøtten (alle ordningene, inkludert momsfritak), var svaret nei (pdf). Grunntrekkene i dagens system var gode, det var ikke noe behov for å ha gjennomgang av hele systemet. Foranledningen til spørsmålet var at seks av ti redaktører mente det var nødvendig med en slik utredning (den forrige brede pressepolitiske utredningen var i 2000, og det har som kjent skjedd enkelte ting i mediebransjen siden). Men det var dette med evigheten. Denne uken proklamerte altså Giske at det straks kommer en mediekommisjon som skal “gå gjennom rammene for mediestøtten”, som Giske sa. Dette er nødvendig, for “politikken for pressestøtte ble utformet i en annen tid”. Nøyaktig det samme (svært lite originale) argumentet jeg forsøkte meg med i intervjuet i fjor. Det kunne vært interessant å vite den politiske begrunnelsen for denne endringen i virkelighetsforståelse, for en analytisk begrunnelse er vanskelig å se. Atskillig mer visjonært og nyttig hadde det nok vært å nedsette en slik kommisjon for to-tre år siden, så hadde man kanskje rukket å komme i forkant av noen av endringene som nå ryster bransjen. Så begrunnelsen må være politisk, og man har jo valgkampargumentet — regjeringen lanserer det ene utspillet etter det andre nå før sommeren, og har kanskje lært av den forrige regjeringens feil (den “brukte opp” de “gode” sakene sine for tidlig). Men er egentlig pressestøtteutredning noe særlig å komme trekkende med i valgkampen?

Uansett, det er bra at kommisjonen endelig kommer, men mandatet blir enda viktigere. Undercurrent utsetter ferien i åndeløs spenning og resirkulerer i mellomtiden vårt eget forslag.

Røkkes stiftelse

Thursday, April 23rd, 2009

Nyheten Kjell Inge Røkke i går slapp om at han vil opprette en allmennyttig stiftelse, passer i teorien godt inn i bildet han lenge har ønsket å skape av en samfunnsengasjert industribygger. Det vil si, hvis han ikke hadde vært norsk. I land som USA og Tyskland ville knapt noen vært forundret over et slikt grep fra en milliardær — snarere ville mange rett og slett forvente det. Men “The Røkke Family Foundation” passer ikke fullt så godt inn i norsk tradisjon, og løsningen er spesielt dårlig tilpasset Røkkes politiske preferanse, sosialdemokratiet representert ved Arbeiderpartiet og LO. Der vil man helst at rike mennesker skal betale mest mulig skatt, slik at fordelingen av midlene er underlagt demokratisk kontroll, slik argumentasjonen lyder. Derfor ville en lansering av en Røkke-stiftelse med en slags velsignelse fra Ap og med ledende sosialdemokrater i de styrende organene, slik man av mediedekningen får inntrykk av var planen, vært noe av et tradisjonsbrudd i Norge. Det skal bli spennende å se om stiftelsen blir noe av, og hvilken rolle Ap-folk i så fall vil spille.

Jeg har skrevet om utviklingen innen moderne filantropi tidligere, blant annet i en Mandag Morgen-artikkel om “strategiske pengegaver som vår tids veldedighet” (pdf).

Løsninger på fildelingsknuten

Tuesday, March 24th, 2009

SV-landsmøtet tok i helgen følgende formulering inn i arbeidsprogrammet for neste stortingsperiode:

SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig, i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes. Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverksloven bestemmelser.

Til forrige ukes Mandag Morgen skrev jeg en artikkel der jeg prøvde å gå i detalj om ulike forslag til løsning på konflikten mellom nettbrukere og kulturindustrien (pdf) — særlig forslaget om en bredbåndsavgift. Varianter av dette forslaget har sirkulert i flere år, og det må være noe slikt SVs forslagsstillere har hatt i tankene, selv om de ikke har sagt det helt presist (se Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen om temaet). Det er sikkert politisk smart å holde det ganske åpent — det viktigste signalet fra SV er at de viser vilje til å diskutere og utrede nye løsninger på dette feltet. Debatten haster, fordi alternativene til konstruktive løsninger begynner å bli ganske skremmende.

Det er for øvrig et ganske stort oppsamlet behov for kulturpolitiske grep for ikke å komme for langt bakpå i den digitale epoken — pressestøtten er et annet eksempel.

Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging

Monday, February 9th, 2009

For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

bloggerogmedier.jpg

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

Politisk blogging i Sverige og Norge

Monday, February 2nd, 2009

Blogging om politikk og samfunn har lenge virket mer dynamisk og interessant i Sverige enn i Norge. Fjorårets “bloggbävning” var et tidsskille. I en artikkel (pdf) i denne ukens Mandag Morgen har jeg forsøkt å finne årsaker til forskjellene mellom svensk og norsk politikkblogging, blant annet ved å snakke med noen sentrale svenske bloggere og mediefolk, som Henrik Alexandersson, og et par norske bloggere (Vox populi og Indregard). Dessuten har jeg loddet stemningen rundt spørsmålet om blogging kan komme til å spille noen rolle i årets stortingsvalgkamp.

I tillegg samarbeidet Mandag Morgen og Twingly om et lite eksperiment; en visualisering av relasjonene mellom bloggere i den aktuelle debatten om regjeringens lovforslag om vern mot religionskritikk. I den klikkbare utgaven av kartet ser man hvilke blogger som lenker til hverandre i denne saken (en liten metodebemerkning: det var ikke helt enkelt å avgrense søket til å fange opp alle blogginnlegg om denne saken. Vi valgte begrepene “religionskritikk” og “ytringsfrihet”, og tror dette fanger opp mye. Likevel kan selvsagt noen innlegg falle utenfor, og vi kan også ha fått med noen innlegg som egentlig dreier seg om noe annet enn den aktuelle saken. Likevel håper vi kartet kan si noe om hvordan blogg-offentligheten fungerer).

OPPDATERING: Journalisten har publisert et intervju jeg gjorde med Daniel Alsén i Politikerbloggen.se.

Store Norske: riktig og uunngåelig

Tuesday, September 16th, 2008

Det er en god nyhet Kunnskapsforlaget presenterer i dag: i januar senkes betalingsmuren og nettutgaven av Store Norske Leksikon blir fritt tilgjengelig og annonsefinansiert. Ikke bare det, forlaget har tatt signalene fra marked og brukere også på andre måter: det åpnes for brukerartikler, man kan søke om å bli fagansvarlig på et temaområde, og den nye programvaren gis åpen kildekode, slik at andre kan jobbe videre med den. Det blir spennende å se hvordan dette går. Klarer de å tiltrekke seg a) nok lesere til å nå inntektsmålene, og b) nok interesserte brukere som bidragsytere?

I en artikkel (pdf) jeg skrev for Mandag Morgen i vår der Store Norskes situasjon var et av temaene, viste jeg til Spiegel Wissen, samarbeidet mellom Spiegel og Bertelsmann-gruppens leksikonforlag Wissen Media. Prøv det — her kan brukerne søke samtidig i alt Spiegel-innhold, leksikonmaterialet og tyskspråklig Wikipedia. En super ting med Spiegel Wissen er at alle Spiegel-artiklene fra dag 1 i 1947 er tilgjengelige og søkbare i fulltekst og i pdf-versjon av originalsiden — gratis.

Jeg vil tro at Store Norske kunne vært en meget interessant innholdspartner for for eksempel VG, Aftenposten, Dagbladet, NRK — store nettsteder som kunne sluse noen av sine mange lesere videre til leksikonsakene. Men dette kan selvsagt fortsatt komme. I dag fortjener Kunnskapsforlaget opptil flere skulderklapp.

Allmennkringkasting: visjoner tyter fram

Tuesday, July 1st, 2008

Sist uke møttes BBC-folk, teknologer, TV-folk, journalister og bloggere til en debatt i London om allmennkringkastingens framtid. Høres kjedelig ut? Ja, bortsett fra at her ble det virkelig tenkt fritt og nytt. Etter Bowblogs oppsummering å dømme, er dette første gang allmennkringkasting er blitt diskutert på det 21. århundres premisser. Jeg tenker spesielt på den dristige koblingen mellom BBC som dataleverandør og som kringkaster. Her knyttes to eksisterende diskusjoner sammen. Den første dreier seg om forvaltningen og prisingen av dataene offentlige virksomheter produserer, et tema jeg nylig skrev om i en Mandag Morgen-artikkel (pdf). Den andre er om hvordan lisensfinansierte allmennkringkastere skal organisere og fokusere selve “innholds”-produksjonen (programmer, bilder, lyd, tekst) i en post-monopol-, post-knapphetsæra. Det visjonære fra London-debatten er fanget i begrepet “common platform” (allmennplattform?). I dette ligger at BBC må oppfordre til og legge til rette for mest mulig viderebruk av sine data og sitt innhold, slik at institusjonen både bidrar til å gjøre samfunnet mer innovativt (et økonomisk argument) og styrker medie-“økologien” (et kulturelt-politisk argument). Til nå har det vært lite snakk om allmennkringkasterne i debatten om frigivelse av offentlige data, dels fordi de er eksplisitt unntatt i EU-direktivet som er den fremste pådriveren på dette feltet (viderebruksdirektivet). Det mest relevante eksemplet på “allmennplattform”-tankegangen i Norge er utvilsomt yr.no, der Meteorologisk institutt og NRK i fellesskap har gjort værdataene tilgjengelig og slik lagt til rette for viderebruk og innovasjon. Foreløpig er det ingen klar linje å se fra NRK som peker i retning av en allmennplattform-visjon, men du verden hvor spennende det hadde vært å få en substansiell debatt om dette. (tips: Erik, som har samlet flere lenker).

Se også:

Alt for alle, alltid?

Helt åpen debatt om NRKs framtid — et eksperiment

Noe for NRK en vakker dag

Public service — online future or no future

Svensk satsing på nettdebatt

Monday, March 17th, 2008

To tidligere Expressen-journalister skal starte en “nyhetsdrevet sosial mediekanal”, leser jeg hos Martin Jönsson. Det dreier seg tydeligvis om en ambisiøs satsing, siden Bonnier og Proventus finansierer gildet. I lys av vår hjemlige metadebatt om nettdebatter er det unektelig interessant når Jönsson skriver:

I dag sker den viktigaste debatten på nätet inte på någon enskild sajt och de traditionella mediernas tal om interaktivitet och läsarmedverkan är till stora delar bara en läpparnas bekännelse. Maktplattformen DN Debatt är fortfarande – 2008! – inte öppet för kommentarer direkt och i övrigt är det framför allt via bloggar som debatten sker. Vill man följa aktualitetsdebatten är det till bloggportaler som Knuff och Bloggportalen man får gå, för att sedan leta sig vidare. Den största makten över debatten ligger därmed hos blogglänkningverktyget Twingly.

I en Mandag Morgen-sak (pdf) jeg skrev før i år siterte jeg tidligere Dagbladet.no-sjef Rune Røsten på dette: “Det er mulig å bygge opp et stort antall brukere på relativt kort tid. Det kan komme en “debatt.no” som vil være førende for politisk debatt. Men det vil kreve en del ressurser og tålmodighet.”

Eksemplet fra Sverige viser i hvert fall at det går an å tenke i de baner. (Svenskene viser i det hele tatt en større gründerånd på nettet, jfr. Blondinbella og de andre bloggerne som gjør bloggingen til levebrød). Jönsson igjen:

En redaktörsdriven, smart konstruerad sajt för aktualitetsdebatt låter därför som en bra idé, förutsatt att den bygger på total användarfrihet, så att debattinlägg kan delas och visas på egna bloggar, Facebooksidor och andra communities. Med en tung aktör i ryggen kan det också bli lättare att attrahera makthavare och opinionsbildare,. för att höja statusen på debatten.