En evighet for en kulturminister

Er det ikke noe som heter at et døgn er lang tid i politikken? Et halvår må da være en liten evighet. Da jeg spurte Trond Giske i oktober 2008 om det var aktuelt med en bred gjennomgang av pressestøtten (alle ordningene, inkludert momsfritak), var svaret nei (pdf). Grunntrekkene i dagens system var gode, det var ikke noe behov for å ha gjennomgang av hele systemet. Foranledningen til spørsmålet var at seks av ti redaktører mente det var nødvendig med en slik utredning (den forrige brede pressepolitiske utredningen var i 2000, og det har som kjent skjedd enkelte ting i mediebransjen siden). Men det var dette med evigheten. Denne uken proklamerte altså Giske at det straks kommer en mediekommisjon som skal “gå gjennom rammene for mediestøtten”, som Giske sa. Dette er nødvendig, for “politikken for pressestøtte ble utformet i en annen tid”. Nøyaktig det samme (svært lite originale) argumentet jeg forsøkte meg med i intervjuet i fjor. Det kunne vært interessant å vite den politiske begrunnelsen for denne endringen i virkelighetsforståelse, for en analytisk begrunnelse er vanskelig å se. Atskillig mer visjonært og nyttig hadde det nok vært å nedsette en slik kommisjon for to-tre år siden, så hadde man kanskje rukket å komme i forkant av noen av endringene som nå ryster bransjen. Så begrunnelsen må være politisk, og man har jo valgkampargumentet — regjeringen lanserer det ene utspillet etter det andre nå før sommeren, og har kanskje lært av den forrige regjeringens feil (den “brukte opp” de “gode” sakene sine for tidlig). Men er egentlig pressestøtteutredning noe særlig å komme trekkende med i valgkampen?

Uansett, det er bra at kommisjonen endelig kommer, men mandatet blir enda viktigere. Undercurrent utsetter ferien i åndeløs spenning og resirkulerer i mellomtiden vårt eget forslag.

Bitte liten pressestøtte-åpning?

Ikke sikker på hvordan Trond Giskes uttalelser om pressestøtten på Redaktørforeningens møte skal tolkes. Som at døren er på gløtt for kreativ tenkning om journalistikkstøtte som pressestøtte, eller som at døren tvert imot slamres hardt igjen?

Sitatene er fra Ingeborg Volans forbilledlige live-blogg-protokoll.

  • Vanskelig å se for seg løsning med støtte til journalister, ikke redaksjoner. Men Dagsavisen har jo nesten en million i støtte pr journalist allerede.
  • Gode kritiske journalister er en av de beste garantistene for det demokratiske systemet.
  • Problemet er at forretningsmodellen for kritisk, gravende nyhetsjournalistikk er i alvorlig fare. Hvorfor skal man bruke millioner på gravende saker hvis det eneste man oppnår er å være to minutter før andre medier med saken?
  • Giske utfordrer redaktørene til å komme med forslag for fordelingsmodell og finansiering for seriøs journalistikk.

Det siste høres jo lovende ut, men dette er for viktig til å overlates til redaktørene alene. En åpen netthøring ville helt sikkert fått fram langt flere forslag enn det redaktørene klarer.

OPPDATERING 24. april: Journalisten-intervju med Giske. Dette må kunne tolkes som en åpning:

Dette er veldig vanskelig, og jeg vet ikke svaret. Kanskje trenger vi en ny, bred mediestøttekommisjon (min uth.).

OPPDATERING 29. april: Og nå blir det altså en mediestøttekommisjon? Vel og bra, men mye vil ligge i mandatutformingen og sammensetningen. Det er liten vits i en kommisjon som er programmert til å komme fram til at en ren videreføring av dagens ordninger er det eneste mulige.

Papir mot nett: Blir det stygt?

Her om dagen hørte vi fra klubbleder for journalistene i VG at “kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett”. I dag følger professorene Helge Østbye og Hans-Jarle Kind opp. I deres kronikkforsvar for pressestøtten går det nesten like friskt for seg. Først får leseren høre at det er et problem med nettaviser at “de prøver å skaffe et størst mulig publikum for å maksimere reklameinntektene.” Det gjør at de alle løper etter den samme nyheten, blir til forveksling like, og vi får ensretting av mediene. Videre:

Det andre hovedproblemet med reklamefinansierte aviser er at de i liten grad tar hensyn til publikums kvalitetsønsker. Litt populistisk kan det hevdes at det eneste som har betydning for nettavisene er hvor mange lesere de tiltrekker seg, ikke hvor godt fornøyd leserne er med innholdet – de mottar den samme prisen fra publikum uansett: Null. Siden annonseinntektene pr. leser heller ikke avhenger av hvor godt publikum liker innholdet, har derfor nettavisene små incentiver til å investere mye i kvalitetsjournalistikk. Det er følgelig ikke overraskende at norske nettaviser typisk er veldig raske til å komme med nyheter for å tiltrekke seg lesere, men at artiklene gjennomgående er overfladiske og grunne.

Her rulles altså det tyngste skytset ut, men hvem er det Fehr, Østbye og Kind slåss mot? Uttalelser av dette kaliberet skulle tyde på at støtten til papiravisene er i umiddelbar fare, kanskje etter gjentatte angrep og en opphetet debatt i lengre tid. Men noen slik debatt har vi slett ikke hatt. Det er også lite som tyder på at de som forsøker å utvikle nettjournalistikken er særlig opptatt av pressestøtten (jeg forsøkte meg riktignok med noen tanker her for en stund siden, men se hvor mange reaksjoner jeg fikk).

Jeg har ikke sett noen empiriske studier som gir støtte til forskernes og Fehrs kvalitetsvurderinger. Er det ikke på tide å studere nettjournalistikken framfor å slynge ut enkle påstander? En kan også henge seg opp i deler av “bevisførselen” i kronikken. Tidligere het det seg at den store faren med nettaviser var fragmentering av offentligheten. Vi ville få et “Daily Me” for hver leser istedenfor de store, samlende massemediene vi hadde før. Limet i samfunnet ville løses opp. Nå er det altså det motsatte som er problemet: at alle er opptatt av det samme. Og hva med debatten om nisjer og den lange halen?

Hvis dette er opptakten etter at et par lokalaviser har gått inn, hvordan blir da tonen i debatten om papir mot nett når det virkelig går på stumpene for papiravisene? Men må vi ha en slik debatt i det hele tatt? Den kan unngås ved å debattere journalistikken framfor distribusjonsformen, mener jeg fortsatt.

La oss se.

(Forresten – ja, jeg har sett på kalenderen, men tror etter en helhetsvurdering at kronikken ikke er ment som en spøk.)

OPPDATERING 7. april: Nok et sammenstøt mellom papir- og nettsivilisasjonene:

En statsviter utløser Twitter-feide (ABC Nyheter).

Dessuten: dette minner også sterkt om en viss BT-kronikks etterspill, som Eirik Newth reflekterer videre over i Bok og Bibliotek og Vox Publica (samme artikkel, parallellpublisert).