Store Norske Kunnskapsbase

Vi ser oss blind på leksikonformen. En kunnskapsbase ser i dag annerledes ut.

Begrepet “nasjonal kunnskapsbase” er blitt kodeordet for “La Store Norske leve”. Det brukes av de som arbeider for at Kulturdepartementet eller andre offentlige aktører skal finansiere videre drift av Store Norske Leksikon (SNL).

Bruken av kunnskapsbasebegrepet i SNL-debatten er ureflektert. I realiteten har diskusjonen bare dreid seg om å bevare den tradisjonelle leksikonmodellen. De som vil at det offentlige skal redde SNL har ikke presentert noen oppdatert visjon om hvordan en kunnskapsbase faktisk bør utformes og fungere i dag. De vil videreføre SNL.no omtrent slik nettstedet i dag fremstår.

Men det gir bare mening å drive SNL videre hvis det tilpasses vår tids produksjons- og distribusjonsmåte for kunnskap. Kort sagt: En kunnskapsbase må i dag fungere i samsvar med verdensvevens logikk, ikke kjempe mot den.

Continue reading

Store Norske: riktig og uunngåelig

Det er en god nyhet Kunnskapsforlaget presenterer i dag: i januar senkes betalingsmuren og nettutgaven av Store Norske Leksikon blir fritt tilgjengelig og annonsefinansiert. Ikke bare det, forlaget har tatt signalene fra marked og brukere også på andre måter: det åpnes for brukerartikler, man kan søke om å bli fagansvarlig på et temaområde, og den nye programvaren gis åpen kildekode, slik at andre kan jobbe videre med den. Det blir spennende å se hvordan dette går. Klarer de å tiltrekke seg a) nok lesere til å nå inntektsmålene, og b) nok interesserte brukere som bidragsytere?

I en artikkel (pdf) jeg skrev for Mandag Morgen i vår der Store Norskes situasjon var et av temaene, viste jeg til Spiegel Wissen, samarbeidet mellom Spiegel og Bertelsmann-gruppens leksikonforlag Wissen Media. Prøv det — her kan brukerne søke samtidig i alt Spiegel-innhold, leksikonmaterialet og tyskspråklig Wikipedia. En super ting med Spiegel Wissen er at alle Spiegel-artiklene fra dag 1 i 1947 er tilgjengelige og søkbare i fulltekst og i pdf-versjon av originalsiden — gratis.

Jeg vil tro at Store Norske kunne vært en meget interessant innholdspartner for for eksempel VG, Aftenposten, Dagbladet, NRK — store nettsteder som kunne sluse noen av sine mange lesere videre til leksikonsakene. Men dette kan selvsagt fortsatt komme. I dag fortjener Kunnskapsforlaget opptil flere skulderklapp.

Über-embarrassing

The Atlantic July-August 2008 coverDer Spiegel August 11 2008 cover

The Atlantic’s “Is Google making us Stoopid?” cover is not that magazine’s finest hour — the title does not do justice to Nicholas Carr’s article; all headlines must of course be reductionist, but this one goes too far and becomes unintendedly self-defeating (printed magazines make us stoopid). The article has provoked a broad debate over at the Britannica Blog and elsewhere. But apparently the cover “communicates”, because this week Der Spiegel has found the timing right to copy The Atlantic cover, as you can see. The title is an almost exact translation! (Spiegel has substituted Google for “the Internet”). The cover story isn’t available online yet (the great Spiegel archive is free, but there is a two week embargo on new stories), but let’s hope the text is plenty more original than the choice of cover art. (via Netzeitung Altpapier).

Næring til økosystemet

Prøveperioden på Dagbladet.no er over, fra nå av er “tilbaketråkk” innført på alle artikler. Det vil si at Dagbladet lenker tilbake til deg når du lager en lenke til en av deres artikler. Her er det bare å gratulere og takke for hyggelige ord (og lenke!) i artikkelen, og ikke minst er det å håpe at andre norske nettmedier følger etter — enten ved å ta i bruk Twingly eller andre tilbaketråkk-metoder. Forhåpentlig kan dette bidra til ny dynamikk i den norske bloggsfæren, kanskje få flere til å sette i gang og skape mange nye, små offentligheter. Noen av disse uformelle fellesskapene av personlige publisister vil være lykkelige nok som små, men andre søker et større publikum, og da er det viktig at økosystemet av mikro-, mini- og massemedier fungerer.

Da de første nettavisene kom, falt det naturlig å ta med seg tankegodset over fra de gamle mediene. Hvert medieprodukt for seg, konkurranse om de samme leserne. Lenkeprinsippet har gjort de store mediene til noe mer enn bare selvstendige produkter — de er blitt distribusjonsknutepunkter, med så stor makt at de kan skape helt nye, store publikasjoner med et fingerknips (se hvordan VG og Aftenposten etablerte E24 eller Spiegel lagde einestages). Dette distribusjonsprinsippet fungerer også overfor mikro- og minipublikasjonene. Siden de små publikasjonene er noe av trafikkgrunnlaget for de store, er det både rett og rimelig og også i de stores egeninteresse å ta steget helt ut, slik Dagbladet.no nå har gjort. Slike grep er virkelig en viktig del av medienes samfunnsansvar. Yochai Benkler, som er blitt sitert noen ganger her og intervjuet, er en av dem som har skrevet best om hvordan den nettbaserte offentligheten struktureres. Mange flere kommer til orde enn før, men det betyr ikke at et ordnet ordskifte avløses av kakofoni. Den nye orden er bare annerledes:

The clustering of topically related sites, such as politically oriented sites, and of communities of interest, the emergence of high-visibility sites that the majority of sites link to, and the practices of mutual linking show quantitatively and qualitatively what Internet users likely experience intuitively. While there is enormous diversity on the Internet, there are also mechanisms and practices that generate a common set of themes, concerns, and public knowledge around which a public sphere can emerge. Any given site is likely to be within a very small number of clicks away from a site that is visible from a very large number of other sites, and these form a backbone of common materials, observations, and concerns. (The Wealth of Networks, side 256).

Tilbaketråkksystemer gjør antallet klikk som skiller de små fra de store enda færre.

Hvem blir først i Norge?

2008 kan bli året da en av de norske avisene gjør som New York Times, Economist og Spiegel: åpner arkivet over gamle artikler og slipper søkemotorene til. Til nå har den tradisjonelle tankegangen dominert: arkivet over papiravisens artikler er bare tilgjengelig via den dyre abonnementstjenesten Atekst eller med egne betalløsninger (men selv i Atekst går arkivet ofte bare noen få år tilbake; VG er på gang med en egen arkivtjeneste tilbake til 1945). Slik kan man tjene noen slanter. Men ingen norske medier har til nå gjort som de tre nevnte (eller som Guardian, som har hatt et åpent arkiv i årevis). Begrunnelsen for å åpne arkivet er først og fremst at den økte trafikken via søkemotorer og blogger genererer mer inntekter via annonsesalg enn ved salg via Atekst og lignende. Men strategien har flere fordeler. Her er fire norske aviser som burde vurdere gratisgrepet i 2008:

  • Dagbladet: Har en sterk posisjon på nettet, men papiravisens opplag faller katastrofalt og det er ingen ende på nedskjæringer og sluttpakker. Nyheter om offensiv satsing er dypt savnet. Dagbladet har et av de viktigste arkivene i norsk presse. Ved å gjøre dette — eller så mye som mulig av det — fritt tilgjengelig, kan avisen være tidlig ute med å skaffe seg større andeler av trafikken fra søkemotorer (denne har ikke vært så stor i Norge som i andre land, men det er opplagt at den vil øke, og øke). Avisens merkevare kan bygges gjennom å gjøre historien levende igjen. Dagbladet var kjent som kulturradikalernes avis, den liberale, urbane avisen. Tradisjonen kan fornyes og gjenskapes ved å gjøre Dagbladet til den ledende nettavisen. I en slik strategi er et åpent arkiv en hjørnestein. (OPPDATERING: Magnus påpeker i en kommentar nedenfor at Dagbladets tekstarkiv nå er åpent, selv om presentasjonen av det sier noe annet. Dette er artikler tilbake til 1996).
  • Dagsavisen: Har aldri prioritert nettutgaven. I 2007 ble den pusset litt opp, men fortsatt går nesten alle ressursene til papiravisen. Behovet for å skaffe seg en bedre nettposisjon er delvis erkjent, men radikale grep er nødvendig. Ã…pning av arkivet er også her en hjørnestein i en offensiv nettstrategi. Også Dagsavisen (Arbeiderbladet) har et arkiv av enorm kulturhistorisk verdi, men det kan også få en kommersiell verdi, direkte og indirekte. Både Dagbladet og Dagsavisen burde for øvrig studere Spiegels varslede samarbeid med andre aktører om å gjøre det nye arkivet til en ledende kunnskapsportal. Noe lignende burde definitivt være mulig i Norge også. Kunnskapsforlaget ville være en opplagt partner, de trenger drahjelp for å få fres på sitt leksikon- og ordboktilbud på nettet.
  • Morgenbladet: Nettutgaven er et rent vedheng til papiravisen, kun bestående av papirartikler (“shovelware”), hvorav de aller fleste befinner seg bak en betalmur. Det er liten grunn til å tro at Morgenbladet vil prioritere nettutgaven særlig høyt, men å åpne arkivet — særlig hvis man kunne gå langt bakover i tid — ville i hvert fall være et konstruktivt første skritt. Morgenbladet ønsker å være en viktig kultur- og debattavis. Uten et levende nettsted vil et slikt organ oppleves som gradvis mer og mer isolert og irrelevant etter hvert som medieforbruket flytter seg til nettet.
  • Klassekampen: Resonnementet om Morgenbladet kan i grunnen bare kopieres for Klassekampens del. Det siste poenget har enda større gyldighet for Klassekampen. Dette er en avis som har alle muligheter til å bygge et stort fellesskap av intenst lojale lesere/brukere på nettet. Isteden har avisen tatt et bevisst valg: ressursbruk på nettutgaven skal holdes på et minimum. Derfor er det liten grunn til å vente at Klassekampen vil ta arkivgrepet i 2008, dessverre.

For samtlige gjelder nok at digitalisering av de delene av arkivet som ennå bare finnes på papir blir et økonomisk løft. Nettopp av den grunn kan det være verdt å vurdere å slå seg sammen, med hverandre og/eller med andre kommersielle og offentlige aktører, for å få større økonomiske muskler og gjøre det endelige tilbudet mer attraktivt. Igjen kan Spiegel og deres Eines Tages-prosjekt være en interessant inspirasjonskilde.

OPPDATERING: Interessant diskusjon om økonomien i Wall Street Journals ventede åpning av sin abonnementsbaserte nettutgave.

14.11.02

Den som vil lese noe skarpsindig om Der Spiegel post-Augstein, må ty til originalspråket. I Die Zeit skriver Thomas Assheuer i dag om rådløse kynikere i Der Spiegel: I en tid uten avsløringer, driver bladet retningsløst av gårde. Det blir et strukturelt problem når makten flyttes vekk fra det nasjonale nivået (og forbundskansleren kun bestemmer over slikt som “reduksjon av tilskudd til egen bolig på høyst 2 prosent”!), for da blir analyse av maktforhold viktigere enn saftige avsløringer. Eller les den fabelaktige reportasjen i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung om John Chaloner, Der Spiegels egentlige grunnlegger, han som plukket ut Augstein og siden ble en slags skyggeredaktør.

11.11.02

Rudolf Augstein er død. Det ble registrert i Norge også, som her [men Dagens Næringslivs Etter Børs har ikke nevnt det, er det en formell beskjed om at man heretter bare bringer “norske” vinklinger?]. Mange er nekrologene som skrives i Tyskland i disse dager, men hva med framtiden for Spiegel? Magasinet har manøvrert særdeles dyktig de siste årene: Den dype krisen i tysk presse har bare forsterket dette, fordi den i liten grad har rammet Spiegel. Opplaget er stabilt på over millionen, og bladet har beholdt draget på merkevareannonsørene. På sikt like viktig: Spiegel er den suverent mest suksessrike tyske medieaktøren på nettet, med Spiegel Online. Her har de klart å videreføre merkenavnet fra det trykte magasinet til et nytt medium og er ledende i lesertall som aktualitetspublikasjon på nettet i Tyskland. På fjernsyn står “Spiegel-TV” for undersøkende journalistikk som ofte setter dagsorden (de har ikke egen tv-kanal, men programmet går på de store kommersielle kanalene under egen logo). Det ser altså veldig bra ut. Et noe uavklart spørsmål er eierforhold etter Augsteins død. Det opptar f.eks. Die Welt i dag. Augstein hadde 25 prosent av aksjene og kunne sperre viktige avgjørelser, men testamentet hans påbyr arvingene hans å tilby 0,5 prosent til de andre eierne, medarbeiderne i Spiegel-Verlag (50 prosent) og mediehuset Gruner+Jahr (25 prosent). Derved mister arvingene trolig muligheten til å blokkere viktige avgjørelser, og makten glir over til medarbeiderne. Spiegel er for øvrig ifølge Welt verdt ca 500 millioner euro.