Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging

For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

bloggerogmedier.jpg

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

Nytt skoleeksempel…

…på hvordan nettdebatter kan være opplysende, det varter de opp med på NRKbeta. Anledningen er det gledelige faktum at TV 2 har tatt Twingly i bruk på sine artikler, og det beklagelige faktum at NRK sitter på gjerdet, selv om NRKbeta-menneskene altså tydeligvis har såpass frihet at de kan gi uttrykk for sin utålmodighet i egen blogg-lekegrind (NRK burde egentlig vært de første til å bli twinglifisert).

Det opplysende i debatten gjelder det gode spørsmålet om ikke en trackback-funksjon burde være tilstrekkelig istedenfor at en kommersiell tredjepart som Twingly må inn i bildet. Flere, inkludert Martin Källström fra Twingly, tar ordet til replikk og begrunner hvorfor det trolig er behov for Twingly (eller en lignende aktør). Vi som har strevd med å få trackback til å fungere mot andre blogger, kan bare istemme. Det tilhører unntakene at trackback-funksjonen faktisk virker som den skal.

Se også: Næring til økosystemet.

Næring til økosystemet

Prøveperioden på Dagbladet.no er over, fra nå av er “tilbaketråkk” innført på alle artikler. Det vil si at Dagbladet lenker tilbake til deg når du lager en lenke til en av deres artikler. Her er det bare å gratulere og takke for hyggelige ord (og lenke!) i artikkelen, og ikke minst er det å håpe at andre norske nettmedier følger etter — enten ved å ta i bruk Twingly eller andre tilbaketråkk-metoder. Forhåpentlig kan dette bidra til ny dynamikk i den norske bloggsfæren, kanskje få flere til å sette i gang og skape mange nye, små offentligheter. Noen av disse uformelle fellesskapene av personlige publisister vil være lykkelige nok som små, men andre søker et større publikum, og da er det viktig at økosystemet av mikro-, mini- og massemedier fungerer.

Da de første nettavisene kom, falt det naturlig å ta med seg tankegodset over fra de gamle mediene. Hvert medieprodukt for seg, konkurranse om de samme leserne. Lenkeprinsippet har gjort de store mediene til noe mer enn bare selvstendige produkter — de er blitt distribusjonsknutepunkter, med så stor makt at de kan skape helt nye, store publikasjoner med et fingerknips (se hvordan VG og Aftenposten etablerte E24 eller Spiegel lagde einestages). Dette distribusjonsprinsippet fungerer også overfor mikro- og minipublikasjonene. Siden de små publikasjonene er noe av trafikkgrunnlaget for de store, er det både rett og rimelig og også i de stores egeninteresse å ta steget helt ut, slik Dagbladet.no nå har gjort. Slike grep er virkelig en viktig del av medienes samfunnsansvar. Yochai Benkler, som er blitt sitert noen ganger her og intervjuet, er en av dem som har skrevet best om hvordan den nettbaserte offentligheten struktureres. Mange flere kommer til orde enn før, men det betyr ikke at et ordnet ordskifte avløses av kakofoni. Den nye orden er bare annerledes:

The clustering of topically related sites, such as politically oriented sites, and of communities of interest, the emergence of high-visibility sites that the majority of sites link to, and the practices of mutual linking show quantitatively and qualitatively what Internet users likely experience intuitively. While there is enormous diversity on the Internet, there are also mechanisms and practices that generate a common set of themes, concerns, and public knowledge around which a public sphere can emerge. Any given site is likely to be within a very small number of clicks away from a site that is visible from a very large number of other sites, and these form a backbone of common materials, observations, and concerns. (The Wealth of Networks, side 256).

Tilbaketråkksystemer gjør antallet klikk som skiller de små fra de store enda færre.

Dagbladet tester Twingly

Dette har man altså ventet og mast på en god stund, og nå er det her. Dagbladet.no tester Twingly på alle sakene i Magasinet på nett, som denne om “piratenes” strategimøte i Berlin. På en sak om forskning på homofili er det i skrivende stund fem bloggkommentarer. Bloggerne er ganske prominent plassert over leserkommentarene. Det skal bli spennende å se de eventuelle effektene av dette på trafikk, lenkemengde, dialog osv. Både bloggere og Dagbladet-redaksjonen må gjerne melde inn sine erfaringer her.

Politikk dominerer i svenske blogger

Svenske Twingly, som jeg har skrevet pent om før, har kommet med en rapport om blogging i Sverige (last ned i pdf-format). Den tar for seg de fire første månedene i år og er virkelig interessant og morsom lesning. Blant bloggene Twingly indekserer er politikk det mest interessante temaet, og Carl Bildts blogg er nr. 1 (målt etter mest lenkede blogger). Symbiosen mellom bloggere og medier viser seg i at svenske aviser kommer på de tre første plassene i antall lenker fra bloggere totalt (Twingly er jo nettopp bygd for å produsere en slik symbiose, og det går an å si at tjenester som dette er en fin måte å gjøre bloggfellesskapet mer aktivt og synlig på).

Svenskene er ivrige bloggere: I perioden har de 36.690 bloggene som er indeksert produsert nær en million innlegg, det blir i snitt over 8.000 per dag og 27 per blogg. (Merk for øvrig at det alltid er viktig å se på metoden: Her er en innsigelse fra Johan på konkurrenten knuff.se).

Et par av mine svenske favorittblogger om undersøkelsen (de figurerer begge på listene): Martin Jönsson, Erik Stattin.

Lær av maurflittige svensker

Det gjøres mye smart i den svenske bloggsfæren og medieverdenen akkurat nå. Mye av dette kan være vel verdt å ta en titt på for et norsk bloggmiljø som kanskje går litt på tomgang for tiden? Og for norske medier, som sies å investere mer enn noensinne i diverse nettprosjekter, men som ikke nødvendigvis er verdensmestre i smarte ideer. Altså:

  • Twingly – symbiose medier/bloggere: I en måneds tid har de to avisene Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet brukt det ferske verktøyet Twingly til å knytte sammen artikler i nettavisene med blogginnlegg som kommenterer/lenker til artiklene. Dette er akkurat det samme som bl.a. Washington Post har gjort en stund (de bruker Technorati). Ideen er veldig god og riktig. Nettavisene åpner seg opp til omverdenen og viser med det generøsitet overfor bloggsfæren. Nettavisene deler noe av sin trafikk med bloggerne, som jo gjerne vil bli oppdaget. Og vissheten om at de kan få flere lesere ved å lenke til nettopp DN og SvD gjør selvsagt at det er mer sannsynlig at bloggerne forholder seg til nettopp disse avisene. En vinn-vinn-situasjon. Hvem blir den første norske nettavisen til å innføre et tilsvarende system? Hva med ABCNyheter, som sikkert er opptatt av å opprettholde det positive nett-omdømmet de har arvet fra Startsiden?
  • Knuff – flere innganger til bloggsfæren: Vi har Sonitus, som gjør en fin jobb med å vise vei til spennende blogginnlegg. Bloggrevyen har også sin misjon. Men ta en titt på svenske Knuff. Her er det langt flere veier til målet. Innlegg kobles sammen med hverandre og med relevante nettavissaker. Se for eksempel oversikten over mest lenkede nyheter. Det er også mulig å navigere seg inn via tag-lister.

Norske nettaviser har tradisjonelt vært veldig opptatt av å holde brukerne inne på sine sider, istedenfor å bygge troverdighet overfor nettbrukerne ved å lenke til de beste eksterne kildene. Denne holdningen sitter i ryggmargen ennå. Denne uken scannet Nettavisen Valla-rapporten og la den ut. Umiddelbart fulgte NRK og Adressa opp med å legge ut det samme dokumentet – med samme filnavn. Flaut, men ikke enestående. Heldigvis er det blitt noe vanligere å lenke til eksterne kilder etter hvert, men det skulle da også bare mangle.

Etter hvert som blogging har vokst fram, har aviser som VG og Dagbladet reagert ved å tilby egne bloggtjenester. Vel og bra, men også innenfor “ikke-send-dem-vekk”-paradigmet. Nettmedier som satser på et Twingly-konsept og andre tjenester innen samme tankegang, kan få et konkurransefortrinn. Ved siden av ABC, hva med for eksempel Stavanger Aftenblad, som ifølge en artikkel i Dagens Medier skal øke fra 80 til 100 ansatte i sin “nye medier”-avdeling innen 2009? Eller Aftenposten, som alltid har vært den forsiktige etternøleren etter Nettavisen, VG og Dagbladet på nettet?

OPPDATERING: Hans Rustad noterer fra debatt om blogging på Skup-konferansen, der forholdet mellom medier og bloggere tydeligvis også ble tematisert:

Møtet om blogging er ganske ok. Det kommer tydelig frem at VG Netts Geir Terje Ruud er på en litt annen trip enn Magnus Ljungkvist, Heidy Nordby Lunde og undertegnede. Det slår meg at det meste handler om makt og ressurser: Døgnet har 24 timer, informasjonen svulmer, og noen vil gjerne bestemme hva du bruker tiden din til. Noen vil være filteret. Skal det være Schibsted eller uavhengige stemmer? Når noen påstår at det ikke spiller noen rolle om Schibsted kontrollerer MediaNorge, må jeg nesten le. Det er fantastisk at noen på ramme alvor kan si at hvis ikke Schibsted gjør det, vil de komme noen andre, dvs. de farlige utlendingene. Ljungkvist spør hvorfor ikke VGnett kan linke til bloggere utenfor VG-systemet som kommenterer en artikkel, slik Washington Post gjør, og får et mumlende svar.

(Takk til Martin Jönsson for tips om Twingly & co.)