Knutepunkt for Øst-Europa, Europas nye sentrum, Europas New York, Global City: Strålende visjoner om Berlins fremtid har ikke vært mangelvare. I dag er byen i praksis bankerott, med sine egne myter som eneste harde valuta. Men Berlin er tiltrekkende som aldri før.

Planene for området rundt Alexanderplatz er storslagne: Her vil investorer skape et mini-Manhattan, en slags europeisk Times Square med ti 150 meter høye skyskrapere. Berlins bystyre vedtok utbyggingen av plassen allerede i 1993. Investorene hevder fortsatt at planene skal realiseres, og byregjeringen har bekreftet byggetillatelsene. Men i en by der 1,25 millioner kvadratmeter kontorlokaler og over 100.000 boliger står tomme virker skyskrapersatsingen mildt sagt risikabel, og hittil har ingen sett en byggekran eller spade på tomtene.

Alexanderplatz har fungert som omdreiningspunkt for mange av de siste årenes debatter om Berlins fremtid: Plassen og dens omgivelser er dominert av arkitektur fra DDR-tiden, noe som bidrar til å forklare mange vestberlinere og vesttyskeres antipati og behov for å formulere drastiske endringsplaner. Alexanderplatz har svært lite til felles med tradisjonelt "vakre", historiske europeiske byrom. Men det som for den positivt innstilte framstår som røff sjarm med et visst brutalt preg, presenteres med helt andre assosiasjoner av kritikerne. En "mongolsk steppe", skrev en journalist, mens en byhistoriker følte seg utsatt for "asiatisk tomhet".

Ordvalget er ikke tilfeldig: Tradisjonelt er Alexanderplatz "porten mot øst", både i konkret og billedlig forstand - herfra kan man sette kursen direkte mot den polske grensen, bare en times reise med bil eller tog unna. Dette kan ses som mulighet eller trussel. De siste årene, etter hvert som de østeuropeiske kandidatlandenes EU-inntreden rykker stadig nærmere, har trusselbildene overtatt. Men det har ikke alltid vært slik.

Øst-vest-dreieskiven
Etter at DDR var blitt til "de nye delstatene" i forbundsrepublikken Tyskland, kunne euforien kanaliseres til visjoner for Berlin. En av de viktigste var "dreieskiven mellom øst og vest" - Berlin som knutepunkt, som Vest-Europas østligste og Øst-Europas vestligste by. Journalisten Uwe Rada, som har rapportert om Berlins utvikling for avisen taz i mer enn ti år, har i boken "Berliner Barbaren" beskrevet hvordan byen har reagert på møtene med "det østlige".

- Med begrepet om øst-vest-dreieskiven gikk man ut fra at de nasjonale økonomiene i Sentral- og Øst-Europa ville utvikle seg svært raskt - Polen og Ungarn, men også det russiske næringslivet. Med dreieskiven skulle man åpne seg for de østlige markedene og selv nyte godt av en økende etterspørsel østfra. Det skulle gå ganske annerledes: Disse visjonene for Berlins økonomiske fremtid er ikke blitt noe av, forventningene om vekst var fullstendig overdrevne og urealistiske, sier Rada i et intervju med Morgenbladet.

I dag er faktisk Warszawa langt nærmere en dreieskive-rolle enn Berlin, mener Rada: I Warszawa er de store "Global Players" til stede i sine skyskrapere, Berlin må nøye seg med fine showrom for Mercedes Benz.

- Hvis Berlin er en øst-vest-dreieskive i dag, da i grunnen kun som ankomststed for immigranter fra Sentral- og Øst-Europa. Istedenfor eksport av varer fra Berlin til de østeuropeiske markedene har man fått en import av migrasjon - pendelmigrasjon av polske vaskekoner og bygningsarbeidere, sier Rada.

New Berlin
En annen av Berlin-visjonene har vært mer vellykket: "New Berlin" skulle profilere Berlin som kulturby med en glans av New York. Den årlige, gigantiske ravehappeningen Love Parade er det fremste kommersielle uttrykket for Berlins profil som sentrum for klubbkultur og technomusikk i alle sine genremutasjoner. Og teater-, kunst- og filminteresserte har det neppe bedre i noen annen europeisk by.

En kort periode under dotcom-boblen så det også ut til at byen ville få en livskraftig teknologisektor, og slik profitere også økonomisk på kulturbyprofilen. Forholdene lå perfekt til rette for gründerbedrifter: Næringslokaler i nedlagte fabrikker kan fås for en billig penge, tilflyttende kan velge og vrake i romslige leiligheter til priser som i norsk sammenheng virker latterlig lave, og levekostnadene for øvrig er lavere enn i de fleste andre EU-storbyer.

Gründerbedriftenes kortvarige hete fase minner om en annen Berlin-visjon: Utviklingen av byen til en metropol for tjenesteytende næringer. Her har det heller ikke vært noe gjennombrudd å snakke om. Slik har New Berlins kulturelle komponent vært den store trøsten, og gjør at Berlin beholder sin tiltrekningskraft: Folk med tilknytning til kultur, politikk og medier søker til byen som aldri før. Men i dag må man snakke om "det nye Berlin" på en annen måte, mener Uwe Rada.

- New Berlin som begrep må i hvert fall ta Berlins rolle som grenseby og dens økonomiske situasjon i betraktning. Byens økonomi er også et uttrykk for en transformasjonsprosess. Alt det som lenge har foregått i Warszawa, Riga og andre hovedsteder i Sentral- og Øst-Europa er nå i full sving også i Berlin: Kursen går fra en nærmest statssosialistisk bypolitikk til en rent markedsøkonomisk utvikling. New Berlin er altså ikke bare den kulturelt spennende byen Berlin; New Berlin er også byen på randen av konkurs og migrantenes by - grensebyen Berlin, sier Rada.

Laboratorium
Ingen snakker lenger om økonomisk oppsving i Berlin. Nå gjelder det å redde stumpene, for tallene er stygge. Byen har en gjeld på 150 milliarder kroner og en høyere andel offentlig ansatte enn andre tyske storbyer. Arbeidsledigheten ligger stødig på 17 prosent. Hovedårsakene er stadig nedleggelsen av utslitt DDR-industri i øst og bortfall av rikelige subsidier i vest. De nødvendige sparetiltakene fra byregjeringen har hittil ikke vært preget av de store, geniale grepene. Oppsetting av færre trafikklys og lukking av svømmehaller minner mer om ostehøvelmetode. Til denne situasjonen hører ennå et Berlin-bilde som var en gjenganger i 90-årenes avisreportasjer: Berlin som Europas største byggeplass. Men selv ikke ringvirkningene av flyttingen av regjeringsapparatet fra Bonn og den intense byggevirksomheten i de gamle sentrumsområdene rundt Potsdamer Platz har hjulpet byens økonomi nevneverdig; også det vitner om hvor dyp krisen er.

Mye taler for at byen trenger å konsentrere seg om å løse hverdagens problemer mer enn å bli presentert for enda en visjon. Likevel har økonomen Stefan Welzk formulert en provokativ "sjanse" for Berlin, der byen inntar rollen som et slags globaliseringens laboratorium i Europa: "Her vil ny- og ultraliberale samfunnsreformatorers idealer bli utklekket og utprøvd i praksis: Berlin som et sentraleuropeisk Manila omkranset av provisorisk bebyggelse helt ut til den polske grensen", spår Welzk. Det er nettopp de østeuropeiske emigrantene som i dette scenariet gir Berlin den etterlengtede dynamikken. En svart og halvoffisiell økonomi skal legge seg utenpå den legale, som en slags mangedobling av de tyrkiske innvandrernes familiebaserte kebabøkonomi.

Welzks program viser hvor langt diskusjonen om Berlin har beveget seg fra den urealistiske "dreieskive"-drømmen på begynnelsen av 90-tallet. Mer og mer kretser rundt EU-utvidelsen østover og dens konsekvenser, på godt og ondt. For Uwe Rada er det viktig at Berlin endelig begynner å våkne opp og se østover med et realistisk blikk.

- Man ser fra Berlin i retning Tyskland, fra Tyskland i retning Frankrike eller direkte over Atlanterhavet til USA, og sammenligner seg jo alltid gjerne med New York. De som nesten bare ser vestover over en tiårsperiode, vil før eller siden bli overrasket når det går opp for dem at de egentlige forandringene kommer østfra. Og det er andre forandringer enn dem man håpet på, bemerker han. Desto viktigere er det at Berlin og Tyskland kvitter seg med sitt paniske forhold til de tjenesteytende næringene som faktisk vokser fram rundt de tilreisende menneskene fra Polen, Ukraina, Russland, Romania.

- Her kan man bare tenke på alle advarslene om en strøm av immigranter i forbindelse med EU-utvidelsen, og på temaet svart arbeid på byggeplasser eller blant vaskedamer - dette hører jo med i en metropol. En metropol for tjenesteytende næringer kan ikke eksistere uten svart arbeid innenfor husholdningsorienterte tjenester, slik er det i New York og London også, sier Rada.

De største kjennerne av mulighetene geografiene gir Berlin finner man i dag blant speditørene, legger han overraskende til:

- Speditørene reiser til Moskva, de reiser til Ukraina og knytter et grenseoverskridende nettverk; de er langt mer overbeviste og realistiske europeere enn politikerne.

Østover fra Alexanderplatz
Walter Ruttmanns dokumentarfilmklassiker "Berlin: Storbysymfonien" fra 1927 har nå fått sin oppfølger. 10. april hadde "Berlin: En storbysymfoni" premiere. Den nye filmen av regissør Thomas Schadt definerer seg i forhold til den gamle ikke bare i tittelen. Som i Ruttmanns film portretteres byen gjennom et fortettet døgn; nattelivet, de stille timene, byen våkner til liv på morgenen (bilder fra bakerier, avistrykkerier), folk kommer på arbeid, de går til lunsj og så videre. Også den nye filmen er stum og i svart-hvitt.

Schadt har klart å lage en kjærlighetserklæring til Berlin og en nyfortolkning av Ruttmann-filmen, likevel har kritikkene vært lunkne. Ruttmanns film fungerer som en krass og hard studie av den moderne storbyverdens teknikk, bevegelse og hurtighet. Hos Schadt har man derimot til tider en beklemmende følelse av å være turist: Mange av disse bildene har man da sett før et sted, og referansene til byens dyster-dramatiske historie virker påklistrete. Slik blir den nye "Storbysymfonien" med alle sine nydelige Berlin-bilder mer en folkloristisk studie, og paradoksalt nok mindre moderne enn Ruttmanns film. Heller ikke Schadt lykkes å fange dagens Berlin ordentlig inn.

I de siste årenes Berlin-debatt har det vært vanskelig å unngå å støte på et berømt sitat av Karl Scheffler: I 1910 skrev han at det er Berlins tragiske skjebne "å være fordømt til uavbrutt å bli (til noe annet), aldri å være". At Berlin alltid er på vei til en ny tilstand er i seg selv blitt en klisje i debatten, nærmest en unnskyldning for å la være å konsentrere seg om nåtiden. Likevel ser betegnelsen ut til å ha beholdt sin gyldighet. Berlin unndrar seg stadig en presis posisjonsbestemmelse. Veien videre ser likevel ut til å være angitt: Østover fra Alexanderplatz, om det så blir i skyggen av skyskrapere.