God tur til Lillehammer
Stikkordene "De Hemmelige Tjenestene" får hjertet til å banke fortere hos enhver norsk redaktør. De siste ukenes nye oppmerksomhet omkring Mossad-drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i 1973 viser det nok en gang: Ikke noe kaprer førstesideoppslag og fete dobbeltsider som en historie med ingredienser fra overvåkning og etterretning.
Av journalistikkens hovedgenrer (nyhet, kommentar, leder, feature er de mest sentrale) har utvilsomt nyhetene høyest prestisje i mediemiljøene. Nyhetene kan i sin tur deles inn i undergenrer: Krim, politikk, sosial, økonomi, sport. Som en spesialisert, velutviklet undergenre kommer nyhetene som involverer de hemmelige tjenestene. Hvert eneste år utkommer nye bøker og tv-programmer om disse skjulte sidene ved norsk etterkrigshistorie, og forfatterne - vanligvis journalister - er garantert oppmerksomhet fra sine kolleger. Det skrives spalte opp og ned og arrangeres tv-debatter. Hvem avlyttet hvem? Ble politikerne ført bak lyset av topphemmelige organisasjoner? Det ser ikke ut til å være noen ende på hvor mange ganger disse spørsmålene kan stilles.
Det kan heller ikke være lett, selv for et publikum oppfostret på Le Carré og hans mindre intrikate kolleger, å få med seg hva som er oppkok av gamle avsløringer og hva som er genuint nytt i flommen av stoff om etterretningen. Bouchikhi-saken er ikke noe enklere. Kjernen i de siste ukenes "avsløringer" er i stor grad kjent fra før. Grunnene er flere til at dette likevel presenteres som hete nyheter: I den grad det er nye journalister som settes på saken vil de fort repetere det andre har funnet ut tidligere, etter hvert som de graver seg ned i en komplisert materie og har produksjonspresset hengende over seg. Når årene går vil kildenes hukommelsesforvrengning bidra til forvirringen. En gammel historie kan dermed fortelles fra mange forskjellige vinkler og fremstå som ny og spennende.
Slik lever "De Hemmelige Tjenestene" videre i beste velgående som norsk journalistikks ypperste genre. For på et stoffområde der alt i utgangspunktet er hemmelig vil enhver nyhetssak måtte få karakter av en avsløring, med potensielle politiske konsekvenser. Og tilhørende stigning i prestisje i mediemiljøet for journalist, redaktør og avis/radio-/tv-kanal.
Spørsmålet som melder seg er imidlertid om ikke mediene i stigende grad er i utakt med sitt publikum når de fortsatt lar "De Hemmelige Tjenestene" kuppe dagsorden flere ganger årlig. I forhold til den gigantiske reklamen i form av omtale på redaksjonell plass selger ikke bøkene om de hemmelige tjenestene særlig godt. Dokumentarfilmen Bak din rygg ble i fjor høst tatt av kinoplakatene etter en uke på grunn av minimal interesse.
Nyhetsgenren "De Hemmelige Tjenestene" livnærer seg på slagget fra Den kalde krigen. Det ser ut til at publikum har vært raskere til å legge den epoken bak seg enn redaktørene.
Mediekommentar i Morgenbladet nr 2, 12 januar 1996
|