For journalister og etterforskere er det rolleblanding å tenke på faren for selvmord blant dem de undersøker, mener Eva Joly. I en tid der mediekritikk inspirert av Tønne-saken er blitt vekstbransje, argumenterer hun med prinsipiell tyngde for en undersøkende presse og mot en sentimental offentlighet.

Mediekonferanser som den i Bergen sist uke,der redaktører, journalister og andre mediefolk er samlet, får ofte et litt fjollete preg over seg. Norske mediemennesker og -menere liker å dyrke en småfleipete stil, der vittige kommentarer fra en Valebrokk eller Aarebrot er høydepunkter i oppladningen til kveldens joviale skulderklapping over ølseidlene.

Men Media 2003 i Bergen ble ikke helt slik. Hovedgrunnen het Eva Joly. Korrupsjonsjegeren hadde med seg et alvorsbudskap som ble fremført med en i slike sammenhenger uvant dybde og klarhet, i en pinlig presis språkdrakt som gjerne kjennetegner mennesker som har bodd lenge utaskjærs.

Et gjennomgående tema på en konferanse der Tønne-saken ble tatt opp i flere debattsammenhenger var kritikken av medienes makt. Jens Stoltenberg hadde fått taletid for å utdype sitt utspill fra i vinter, da han forlangte at redaksjoner må begynne å granske kolleger med like stor intensitet som de tar for seg politikere og næringslivstopper. VG må altså grave i Dagbladets affærer og motsatt. Ap-lederen har truffet - noen vil si utnyttet - tidsånden med denne kritikken, og i Bergen vant han langt på vei debatten han deltok i, med blant andre Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold.

I strømmen av mediekritiske innslag gikk Eva Joly en annen vei. Utspill som kom mot Dagbladet etter Tore Tønnes selvmord kalte hun "uanstendige" (senere sa hun til Dagbladet at hun her tenkte på Kjell Inge Røkke og "enkelte politikere"). Journalister og etterforskere må ikke la seg påvirke av sentimentale argumenter og begynne å tenke på at de som etterforskes kan begå selvmord - det er rolleblanding, fremholdt hun, og salen kvakk til. De som mistenkes for økonomisk kriminalitet reagerer ofte så sterkt fordi de fra før har "så høyt selvbilde", fortsatte hun - de mener alltid de ikke er skyldige og håper det skal skje noe som redder dem. "Vi skal stå imot vår trang til å si "mea culpa", oppfordret Joly medieforsamlingen.

Dette gjorde inntrykk, bare tre dager før et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund - Guri Hjeltnes, Henrik Syse og Svein Brurås - kom med sin "dom" i Tønne-saken. I rapporten som ble presentert mandag får Dagbladet støtte for å ha tatt opp saken, men samtidig kritikk på en del viktige punkter, blant annet for ikke å ha gitt Tønne tilgang til dokumentasjonen avisen satt på, slik at han kunne forsvare seg. Utvalget kritiserer også at avisen fokuserte på Tønnes personlige egenskaper, integritet og karakter uten å kjenne alle sakens aspekter.

Jolys bakgrunn fra antikorrupsjonsarbeidet i Frankrike gir henne en unik troverdighet, men det var ikke bare den som fikk deltakerne i Bergen til å lytte. "For meg er demokratiets virkelig store grunnpilarer den frie, uavhengige presse og en fri, uavhengig påtalemyndighet", sa hun. Hvorfor dette ikke klang som bare enda en festtale? Trolig fordi at Joly i bransjens påhør reformulerte medienes oppdrag med en argumentasjon som kretset rundt fundamentale begreper som frihet og sannhet, skyld og dom. Aksjeutbytte, mediekonsern og underholdningskrav var for en gangs skyld ekskludert.

"Vi liker ikke skyld", fortsatte Joly, "vi liker tilgivelse. Vi liker at man går direkte fra gjerningen til tilgivelsen, og i grunnen synes mange nå at straffen ikke lenger har noen hensikt". Dette henger sammen med en ufullstendig forståelse av uskyldsprinsippet, hevdet Joly - det glemmes at tiltalte også har et ansvar, "fordi du vet om du er skyldig eller ikke. Det virker som vi er ute av stand til å ta inn over oss at noen mennesker faktisk er skyldige, at de faktisk har stjålet disse millionene", sa hun. Men kjennes du skyldig, var du faktisk også skyldig fra dag 1, påpekte hun.

Mediene bør ikke si seg fornøyd med bare å observere hvordan påtalemyndigheten og domstolen gjør sitt arbeid, mener Joly. "Dette synes jeg dere som journalister skal tenke veldig nøye igjennom: Når holder uskyldsprinsippet opp med å være godt nok skjul for det alle velutstyrte intelligente mennesker kan skjønne", sa hun, og siktet til saker der en avis kan presentere kopi av en bankutskrift som viser pengeoverføring fra et firma til en mistenkt person, uten at det aksepteres at avisen impliserer at personen er skyldig. Jolys poeng: Den juridiske sannheten som kommer til uttrykk ved domstolenes behandling er ikke den eneste eller nødvendigvis den "egentlige" sannheten. En påminnelse til kostet Joly på seg: Menneskerettighetene gir rett til en rettferdig rettergang, men det betyr ikke at mennesker ikke kan dømmes.

Paradokset som alltid trekkes frem når mennesker utsettes for særlig hardt mediekjør, er at mediene i slike saker oppfatter seg som politi, påtalemyndighet og domstol i ett. Joly påpekte at de som mistenkes for økonomisk kriminalitet vanligvis har ressurser til å forsvare seg, assistert av toppadvokater og medierådgivere. Noe hun ikke tok opp, men som løftes fram i Presseforbundets rapport og av mange andre, er at effekten av medier som løper etter hverandre i store saker som denne blir et svært hardt press på den som er i søkelyset. Saken fikk for store dimensjoner, sier Tønne-utvalget. Men i Bergen var ikke Joly ute etter å nyansere, noe som selvsagt bare styrket den polemiske kraften i resonnementene hennes.

Debatten om medienes eventuelle overtramp bør og må fortsette, men Jolys debattbidrag blir ikke glemt så lett. Neppe av Kjell Inge Røkke, og sikkert ikke av mediefolkene i Bergen.