Eva Jolys alvor
For journalister og etterforskere er det rolleblanding å tenke på faren
for selvmord blant dem de undersøker, mener Eva Joly. I en tid der
mediekritikk inspirert av Tønne-saken er blitt vekstbransje,
argumenterer hun med prinsipiell tyngde for en undersøkende presse og
mot en sentimental offentlighet.
Mediekonferanser som den i Bergen sist uke,der redaktører, journalister
og andre mediefolk er samlet, får ofte et litt fjollete preg over seg.
Norske mediemennesker og -menere liker å dyrke en småfleipete stil, der
vittige kommentarer fra en Valebrokk eller Aarebrot er høydepunkter i
oppladningen til kveldens joviale skulderklapping over ølseidlene.
Men Media 2003 i Bergen ble ikke helt slik. Hovedgrunnen het Eva Joly.
Korrupsjonsjegeren hadde med seg et alvorsbudskap som ble fremført med
en i slike sammenhenger uvant dybde og klarhet, i en pinlig presis
språkdrakt som gjerne kjennetegner mennesker som har bodd lenge
utaskjærs.
Et gjennomgående tema på en konferanse der Tønne-saken ble tatt opp i
flere debattsammenhenger var kritikken av medienes makt. Jens
Stoltenberg hadde fått taletid for å utdype sitt utspill fra i vinter,
da han forlangte at redaksjoner må begynne å granske kolleger med like
stor intensitet som de tar for seg politikere og næringslivstopper. VG
må altså grave i Dagbladets affærer og motsatt. Ap-lederen har truffet -
noen vil si utnyttet - tidsånden med denne kritikken, og i Bergen vant
han langt på vei debatten han deltok i, med blant andre Norsk
Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold.
I strømmen av mediekritiske innslag gikk Eva Joly en annen vei. Utspill
som kom mot Dagbladet etter Tore Tønnes selvmord kalte hun "uanstendige"
(senere sa hun til Dagbladet at hun her tenkte på Kjell Inge Røkke og
"enkelte politikere"). Journalister og etterforskere må ikke la seg
påvirke av sentimentale argumenter og begynne å tenke på at de som
etterforskes kan begå selvmord - det er rolleblanding, fremholdt hun, og
salen kvakk til. De som mistenkes for økonomisk kriminalitet reagerer
ofte så sterkt fordi de fra før har "så høyt selvbilde", fortsatte hun -
de mener alltid de ikke er skyldige og håper det skal skje noe som
redder dem. "Vi skal stå imot vår trang til å si "mea culpa", oppfordret
Joly medieforsamlingen.
Dette gjorde inntrykk, bare tre dager før et utvalg nedsatt av Norsk
Presseforbund - Guri Hjeltnes, Henrik Syse og Svein Brurås - kom med sin
"dom" i Tønne-saken. I rapporten som ble presentert mandag får Dagbladet
støtte for å ha tatt opp saken, men samtidig kritikk på en del viktige
punkter, blant annet for ikke å ha gitt Tønne tilgang til
dokumentasjonen avisen satt på, slik at han kunne forsvare seg. Utvalget
kritiserer også at avisen fokuserte på Tønnes personlige egenskaper,
integritet og karakter uten å kjenne alle sakens aspekter.
Jolys bakgrunn fra antikorrupsjonsarbeidet i Frankrike gir henne en unik
troverdighet, men det var ikke bare den som fikk deltakerne i Bergen til
å lytte. "For meg er demokratiets virkelig store grunnpilarer den frie,
uavhengige presse og en fri, uavhengig påtalemyndighet", sa hun. Hvorfor
dette ikke klang som bare enda en festtale? Trolig fordi at Joly i
bransjens påhør reformulerte medienes oppdrag med en argumentasjon som
kretset rundt fundamentale begreper som frihet og sannhet, skyld og dom.
Aksjeutbytte, mediekonsern og underholdningskrav var for en gangs skyld
ekskludert.
"Vi liker ikke skyld", fortsatte Joly, "vi liker tilgivelse. Vi liker at
man går direkte fra gjerningen til tilgivelsen, og i grunnen synes mange
nå at straffen ikke lenger har noen hensikt". Dette henger sammen med en
ufullstendig forståelse av uskyldsprinsippet, hevdet Joly - det glemmes
at tiltalte også har et ansvar, "fordi du vet om du er skyldig eller
ikke. Det virker som vi er ute av stand til å ta inn over oss at noen
mennesker faktisk er skyldige, at de faktisk har stjålet disse
millionene", sa hun. Men kjennes du skyldig, var du faktisk også skyldig
fra dag 1, påpekte hun.
Mediene bør ikke si seg fornøyd med bare å observere hvordan
påtalemyndigheten og domstolen gjør sitt arbeid, mener Joly. "Dette
synes jeg dere som journalister skal tenke veldig nøye igjennom: Når
holder uskyldsprinsippet opp med å være godt nok skjul for det alle
velutstyrte intelligente mennesker kan skjønne", sa hun, og siktet til
saker der en avis kan presentere kopi av en bankutskrift som viser
pengeoverføring fra et firma til en mistenkt person, uten at det
aksepteres at avisen impliserer at personen er skyldig. Jolys poeng: Den
juridiske sannheten som kommer til uttrykk ved domstolenes behandling er
ikke den eneste eller nødvendigvis den "egentlige" sannheten. En
påminnelse til kostet Joly på seg: Menneskerettighetene gir rett til en
rettferdig rettergang, men det betyr ikke at mennesker ikke kan dømmes.
Paradokset som alltid trekkes frem når mennesker utsettes for særlig
hardt mediekjør, er at mediene i slike saker oppfatter seg som politi,
påtalemyndighet og domstol i ett. Joly påpekte at de som mistenkes for
økonomisk kriminalitet vanligvis har ressurser til å forsvare seg,
assistert av toppadvokater og medierådgivere. Noe hun ikke tok opp, men
som løftes fram i Presseforbundets rapport og av mange andre, er at
effekten av medier som løper etter hverandre i store saker som denne
blir et svært hardt press på den som er i søkelyset. Saken fikk for
store dimensjoner, sier Tønne-utvalget. Men i Bergen var ikke Joly ute
etter å nyansere, noe som selvsagt bare styrket den polemiske kraften i
resonnementene hennes.
Debatten om medienes eventuelle overtramp bør og må fortsette, men Jolys
debattbidrag blir ikke glemt så lett. Neppe av Kjell Inge Røkke, og
sikkert ikke av mediefolkene i Bergen.
Publisert i Morgenbladet 16. mai 2003.
Alle rettigheter © Olav Anders Øvrebø.
|