Er journalister for snille med hverandre i spaltene? I Tyskland er nådeløs kritikk av kolleger rutine. Mediekonsernene utnytter dette gjerne til angrep på konkurrenter.

Det skulle bli en stor og betydningsfull politisk avsløring: I januar skrev ukemagasinet Stern at kanslerkandidat Edmund Stoibers parti CSU på urettmessig måte hadde sikret seg 3 millioner euro i støtte fra Forbundsdagen. Artikkelen ble introdusert med bilde av Stoiber på forsiden og overskriften "Der Spendenbetrug der CSU".

Men Stern og sjefredaktør Thomas Osterkorn hadde gjort en feil. I artikkelen ble svært viktig dokumentasjon utelatt: Forbundsdagen hadde allerede i 1995 og 1996 godkjent en tilsvarende praksis som den CSU hadde benyttet seg av. Dette skal opprinnelig ha vært med i artikkelen, men ble fjernet i redigeringen. Dermed brøt en lavine av kritikk løs over Stern. På avisenes politikksider fikk motangrepene fra CSU bred plass. På mediesidene gjøv Stern-redaksjonens kolleger løs på den mislykkede avsløringen, med stadig nye vinklinger. Et par uker etter at saken først ble kjent, kom de første artiklene med rykter om at Osterkorn skulle avsettes. De viste seg imidlertid å være grunnløse.

Klimaet er ofte nådeløst i tysk mediejournalistikk. Den hyppig kritiserte tendensen i Skandinavia til å la kolleger slippe billig unna (man vil da ikke være ukollegial), er ikke-eksisterende i Tyskland. Ofte kan kritikken bli for personlig.

"CSU-saken er et godt eksempel. Det er ingen tvil om at Sterns historie var søkt, men man gikk umiddelbart på sjefredaktøren personlig. Man tok for seg Osterkorn med stor lyst", sier mediejournalist Christoph Schultheis.

I den daglige spalten "Altpapier" (returpapir) i nettavisen Netzeitung kommenterer og oppsummerer Schultheis mediedekningen i tysk presse. Det er ingen liten jobb, for i motsetning til i Skandinavia har et stort antall dagsaviser en daglig side mediestoff. Der behandles et mangfold av temaer, både i økonomisk, kulturelt, presseetisk og publisistisk perspektiv. Mediedekningen har vokst ut av den spesielle tyske "Feuilleton"-tradisjonen, der analytisk og essayistisk journalistikk står sterkt.

"Det er grunnlag for en omfattende mediejournalistikk fordi avisene er så forskjellige, med store politiske og stilistiske variasjoner. Mellom Die Welt og Süddeutsche Zeitung (SZ) ligger en hel verdensanskuelse", sier Schultheis.

Den tyske mediejournalistikken har også sine dunklere sider. Det er hard konkurranse mellom mediekonsernene, og avisenes mediesider brukes ofte bevisst strategisk, også i personlige maktkamper. Mediejournalisten Thomas Schuler, med lang erfaring fra München-avisen SZ og fra Die Zeit, er nå skribent for Berliner Zeitung. Han viser til forskjeller mediehusene i mellom på dette området.

"I ukemagasinet Focus er medieredaksjonen i praksis knyttet direkte til sjefredaktøren, og dermed et politisk redskap for Burda-konsernet. I Springer-konsernets aviser blir også bare saker publisert som er godkjent ovenfra. Nå under den aktuelle krisen i Kirch-konsernet kan man plutselig lese intervjuer med Rupert Murdoch om Kirch. Det ville være utenkelig så lenge Springers forhold til Kirch fortsatt var godt", sier Schuler.

Han viser til et annet ferskt eksempel: Da redaksjonene i Springers aviser Die Welt og Berliner Morgenpost nylig ble slått sammen, publiserte Die Welt en bejublende artikkel, som om nyheten var udelt positiv for alle journalistene som mister jobben.

Denne tendensen forekommer imidlertid ikke bare hos Burda og Springer: Også i de store mediehusene Holtzbrinck (gir ut Die Zeit og Tagesspiegel) og Gruner und Jahr (Berliner Zeitung, Stern), faller en stadig for fristelsen å kritisere andres feil presist og raskt, men lukke begge øyne for kritikkverdige forhold i eget hus, ifølge Schuler.

Schuler og mange med ham i tysk mediebransje mener at SZ og Frankfurter Allgemeine Zeitung har den mest uavhengige mediedekningen. Schuler tror dette kan ha å gjøre med at begge avisene er eid av mediehus som i tysk sammenheng er relativt små, og som derfor ikke har det samme behovet for å drive konsernpolitikk i spaltene.

For tiden er det en tendens i tysk mediejournalistikk til å legge mer vekt på økonomiske og finansielle temaer, observerer Christoph Schultheis. Spesielt har SZ de siste månedene profilert seg på særdeles omfattende dekning av krisen i det München-baserte Kirch-konsernet. Boomen i tysk finanspresse de siste årene, blant annet med lanseringen av FTD, den tyske utgaven av Financial Times, har bidratt til dette.

Selv om mediesidene i tyske aviser inneholder både genuint kritisk journalistikk og fordekte strategiske utspill i konkurransen konsernene i mellom, mener Christoph Schultheis at kvaliteten generelt sett er høy.

"Jeg er ganske tilfreds med journalistikken. Det er alltid ting som kan gjøres bedre, men alle interessante temaer blir tatt opp", sier han.

Den harde og direkte kritikken av kolleger er akseptert og ikke noe tema for personlige oppgjør når journalistene av og til møtes, mener Schultheis.

"Man ergrer seg vel over kritikk, men regner det som normalt", sier han.