21.01.03

Fornuftig nok snur Ntv. Selskapet vil nå ha et samarbeid med IKT-bransjen om å tilby data- og teletjenester i det planlagte digitale bakkenettet for fjernsyn, skriver Dagens Næringsliv i dag. Digital-tv-utviklingen er i ferd med å bli svært interessant internasjonalt: I Storbritannia har selskapet Freeview stor suksess med salget av set-top-bokser og distribusjonen av 24 gratis kanaler (det er en god del mer enn Ntv vil tilby i Norge). Der vil også British Telecom tilby datatjenester integrert i nettet (kontekst: Aftenposten-kronikk om Ntvs planer, fra oktober 2002).

21.01.03

Domeneshop har lagt ut en laaang liste med .no-domener som er blitt ledige etter at folk ikke har fornyet dem. Her er det mye festlig. Kanskje trist at eieren av ektemann.no ikke har funnet grunn til å fornye. Magedanser.no er et godt navn. Jeg vil tro at mange kan være interessert i piker.no. Mer tragisk er klasisk.no. Osv!

17.01.03

Jens Stoltenberg har helt rett i sin oppfordring til mediene om å begynne å granske hverandre like intenst som de gransker andre maktinstitusjoner (han skrev en artikkel i Aftenposten denne uken, den er dessverre ikke tilgjengelig på nettet). Faktisk burde det være en selvfølge, ikke minst etter at dette punktet ble tatt inn i Vær Varsom-plakaten: “Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”. Men det er dessverre åpenbart at redaksjonene ikke har fulgt opp dette i praksis, i hvert fall ikke systematisk. Da saken var oppe til debatt på NRKs RedaksjonEN i går kveld ble det ekstra tydelig: Redaktørene i Dagbladet, VG og NRK så faktisk ikke ut til helt å forstå hva Stoltenberg mente. Han kalte ikke på noe offentlig/statlig organ for å sensurere mediene. Han ba dem ikke om å være mindre kritiske. Han ba dem bare utføre sin oppgave, også overfor kolleger. En måte å se situasjonen på er å observere hvordan de ulike redaksjonene dekker mediefeltet i dag: Den eneste dagsavisen med en egen mediejournalistisk redaksjon er Dagens Næringsliv. I andre aviser eller i fjernsyn og radio er ikke dette et spesialisert felt og dermed heller ikke profesjonalisert. Mediefeltet dekkes i rykk og napp, og slik skapes ingen kontinuitet eller styrke over tid, enn si journalistisk tradisjon (som et apropos her, en artikkel om tysk mediejournalistikk. )

11.01.03

Det er som oftest de store mediebedriftene med mest gjennomslagskraft som blir tema for debatter om medienes rolle. Vi har sett det nylig med Tønne-saken. Tidligere har f.eks VG vært mye kritisert for sine mange artikler fra det politiske miljø som angivelig bygger på off the record-samtaler med titalls kilder. Men de små bør heller ikke være hevet over kritikk. I dagens Klassekampen går journalist Jon Hustad videre med gårsdagens nyhet om at eier og redaktør Truls Lie vil selge Morgenbladet. Hustads artikkel inneholder ikke en eneste åpen kilde, derimot en rekke grove og udokumenterte påstander mot Lie. Pressens Vær Varsom-plakat, som enkelte journalister forsøker å ha som rettesnor, inneholder bl.a. pkt. 3.1: “Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for å verne kildene”. Og pkt. 3.2: “Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.” Hustad gir ikke leseren noen grunn til å tro at han har forholdt seg til disse to punktene.