04.02.03

I et essay om det han kaller “personal knowledge publishing” kommer Sebastian Paquet inn på det vanskelige, men interessante spørsmålet om kvalitet i weblogger. Hvordan kan en få materiale av høy kvalitet når det ikke er noen redaksjonell vurderingsprosess som går forut for publisering, slik som i journalistikk, bokforlag, vitenskapelig publisering? Paquets svar har noe for seg: “As people read others’ weblogs, they link selectively to the content that they find interesting. Content that has been referenced more often directly obtains more visibility.” Ønsket om å bli synlig, å få lesere og bli et slags punkt i nettverket vil som tendens presse bloggere til å bli bedre og mer interessante, til å finne fram til en stemme som får et publikum.

03.02.03

Wall Street Journal Europe landet et scoop av den spesielle sorten sist uke med oppropet fra de åtte europeiske lederne, som hadde form av en kommentarartikkel. Som WSJ alt torsdag fortalte spilte avisen en betydelig rolle i tilblivelsen av artikkelen/oppropet. I dagens utgave (tilgjengelig for abonnenter) forteller Mike Gonzalez, som er nestsjef for kommentarsidene i WSJs europautgave, om hvordan ideen dukket opp under samtaler han hadde med italienske og spanske regjeringskilder. Etter at britene først var skeptiske, tente de også på ideen og saken rullet videre. Gonzalez bedyrer naturligvis at motivet bak initiativet kun var journalistisk og ikke styrt av USAs regjering (WSJ støtter George W. Bush i det meste): “The Journal is an independent newspaper and doesn’t carry water for any government. Our editorial pages take forthright positions, and we happen to believe that the Bush administration is right in focusing on Iraq as a source of terrorism and a potential source of biological and chemical weapons”, skriver Gonzalez. Saken er interessant også som demonstrasjon av manglene ved en alleuropeisk offentlighet: Det var Europa-utgaven av en amerikansk avis som tok ledelsen i tidens mest sentrale politiske debatt her i verdensdelen, en avis som konsekvent er særdeles kritisk til klassisk “europeiske” politiske oppfinnelser som sosialdemokratiet, velferdsstaten, for ikke å snakke om sosialismen. Men kanskje bidro WSJ samtidig til å demonstrere nødvendigheten av å skape institusjoner for en slik europeisk offentlighet.