26.03.03

“Salam Pax” har nådd verdensberømmelse. Mandag skrev Reuters om ham, tirsdag var det BBC (og her hjemme har Dagbladet oppdaget ham). Med dette har webloggen fått sitt endelige, internasjonale gjennombrudd. Men dermed har de uendelige debattene om bloggerens identitet dukket opp igjen (som hos jill). Også i alle artiklene om ham er dette tema: Er “Salam Pax” autentisk eller en CIA-produksjon? Kanskje en Baath-oppfinnelse? Jeg skulle ønske leserne heller kunne sette pris på det han skriver, som er glitrende og en inspirasjon for enhver journalist og skribent. Men altså, tvilen: Her er det åpenbart minst to ulike problemstillinger ute og går. Den første og viktigste er det rent dokumentariske spørsmålet om “Salam Pax” virkelig oppholder seg i Bagdad. Rent bortsett fra at indisiene er overveldende (et eksempel) på at han faktisk er der, er problemet at han ikke kan gi noe avgjørende bevis på det uten å røpe seg for Saddams sikkerhetspoliti (hvordan skulle for øvrig et slikt bevis arte seg? For de konspiratorisk anlagte ville ingenting være tilstrekkelig). Den andre problemstillingen gjelder det videre spørsmålet om identitet: Hvem er han (kanskje det er en hun? kanskje flere personer?), og hva slags betydning har det hva han/hun er? Denne usikkerheten leker “Salam Pax” med, og har gjort det hele tiden. Det er utrolig elegant og fascinerende utført. Men til syvende og sist er det det dokumentariske aspektet som er viktigst. Dette har med opparbeidet troverdighet å gjøre. Når BBC sier at en journalist er i Bagdad, så godtar vi det uten videre selv om han ikke snakker på direkten med byen bak seg. Denne troverdigheten kan ikke “Salam Pax” trekke på, uansett hvor mye autentisitet som måtte stråle ut av tekstene hans.

18.03.03

Forholdet mellom tradisjonelle medier og nettets genrer fremviser en spesiell dynamikk i disse dager, noterer The Independent med henblikk på USA. Tv-nyhetskanalene er hyperpatriotiske, med Fox som den mest intense. De liberale avisene er uhyre forsiktige med å kritisere regjeringen. Men meningsmålingene viser betydelig skepsis mot Bush’ politikk, og de som vil ha annen informasjon søker til nettet: Google News sørger for en snarvei til allverdens engelskspråklige kilder med andre perspektiver. Webloggskribenter er bare ansvarlige for seg selv og trenger ikke tenke på renomme og annonsører. Presset fra nettgenrene vil føre til et større mangfold i hovedstrømsmediene – det er bare et spørsmål om tid.

17.03.03

Advance.net står for en logisk videreutvikling av webloggformatet: Selskapets War in Iraq-blogg tilbys tilknyttede aviser. Advance-sjef Jeff Jarvis fremstår som webloggentusiast og har skjønt hva det dreier seg om: “A good Weblogger reads all this stuff so you don’t have to; a good Weblogger points to what’s worth your time and tells you why it is; a good Weblogger also makes this more interesting or at least entertaining than just a list of links.”

11.03.03

“Listeners get what they want, artists get paid, labels stay in business”, skriver Chris Clark på AlwaysOn. Men da må bransjen satse på andre modeller, som Pearl Jam, som tilbyr sine lyttere å laste ned mp3-opptak av konserter, eller få samme konsert i posten som CD med bedre lydkvalitet. Nye måter å tjene penger på, istedenfor å tviholde på den gamle modellen om å gi ut en plate annethvert år. Smart.

11.03.03

Opphavsrett igjen, når jeg er i gang. “Clara” driver desinformasjon på sine sider, der de under “definisjoner” får seg til å skrive dette om lenking: “Etter “nettiketten” er det uansett god skikk å spørre eieren av nettsiden om lov til å legge en peker til vedkommendes nettside”. _Nei_. Når en legger ut en side på nettet, sier en samtidig implisitt at det kan lenkes til denne siden. Hvordan kunne ellers nettet utviklet seg? At det går an å _be_ noen om ikke å lenke til ens side er kanskje greit, men også i nærheten av absurd: Hvorfor legge noe ut på nettet hvis det ikke er for at det skal bli funnet og lest/sett?


11.03.03

Opphavsrett blir snart tema her, til oppvarming en utmerket artikkel i den norske utgaven av Business Standard. Plate- og filmbransjene forsøker av alle krefter å motsette seg nettets indre logikk, men det virker håpløst. Dersom det er en større restrukturering av bransjenes rammebetingelser vi ser, blir selv vellykket lobbyvirksomhet mot Europakommisjonen for spedt. Er dette så teknologideterminisme?