21.02.04

Politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten lever i 1998. Hans kommentar om internett, papiraviser og ryktespredning forleden kan umulig tolkes på noen annen måte. Stanghelles forståelse av internett og journalistikk stoppet med Matt Drudges Monica Lewinsky-scoop (som var i 1998, hr. redaktør, ikke 1997). Dessverre er det ikke skjedd noe særlig siden den gang. Ufyselige amatører som Drudge fortsetter å spre “møkk på nett”, mens det er opp til hardt arbeidende journalister med etikken i orden å rydde opp etter dem. Dessverre faller papiravisenes opplag (men det er da langt viktigere at annonseinntektene faller?), og dermed må uunnværlige aviser som Aftenposten ty til nedskjæringer. Men heldigvis, Stanghelle ser også lyspunkter: “Men i Norge er det de solide medienavnenes nettsteder som leder nettkampen.” I motsetning til i USA altså, der Drudge og andre møkkaspredere har overtatt helt (at New York Times Digital hadde overskudd på 7,2 mill. dollar i fjerde kvartal i fjor, blir en bagatell i denne sammenhengen). Skrekk-sitatene fra Drudge (“Alle kan alle steder fra dekke hva som helst. Og sende det ut til alle”), som skal krone Stanghelles resonnement, er ekstra interessante. De er slett ikke ulike det en journalistikk-forsker som Jay Rosen trekker frem når han skriver om hva som er nyskapende med weblogg-formatet i journalistikken: “In journalism since the mid-ninetheenth century, barriers to entry have been high. With the weblog, barriers to entry are low: a computer, a Net connection, and a software program like Blogger or Movable Type gets you there.” Ifølge Stanghelles logikk må altså Rosen og Drudge gå inn for det samme? Møkkas triumf over kvalitet og hederlighet? Noe sier meg at det er lite trolig.

11.02.04

[langhalm-alarm]Tabloid-avisene har forelsket seg i Team Antonsen, melder Propaganda. En kan undre seg over at noen medier vil gi andre gratisreklame på denne måten, men det er en for lengst tapt sak (Dagblad-redaktører sier jo selv nå uten videre at “førstesiden avspeiler ikke det viktigste som er skjedd i verden”). En kan også ergre seg over at det ikke finnes norsk mediejournalistikk som kan møte Team Antonsen på samme nivå av medie-literaritet (kan man si det? slapp oversettelse av media literacy, men bedre enn slikt som “snakkis”, som nå forsøkes gjort til et gangbart ord). Men det mest bisarre med opphaussingen av Antonsen & co er NRKs eget bidrag: Alle fire komikerne på Skavlans talkshow i forbindelse med lanseringen, “debatt” mellom Schau og en nordlending på Redaksjon1, osv. Også dette har for øvrig utmerkede Propaganda omtalt før i en annen sammenheng: NRK har forvandlet seg selv til en PR-maskin for sine egne programmer og konsepter. Fra morgen til kveld surrer forhåndsreklamen i alskens radiokanaler, tv og på nettet, slik at innholdet i enhver syltynn dokumentar eller forbruker-innslag er tygd og referert x ganger før en stakkar får sjansen til å se det. NRK skulle en gang informere om viktige hendelser og fenomener, men nå synes det viktigste å være NRK selv. Hvilke latterlige proporsjoner dette har fått illustrerer informasjonssjef Anne Bekkevold når hun til Propaganda sier at NRK “uttaler oss ikke om vår informasjonsstrategi”. Informasjonsstrategi? De stokk stive, høytidelige NRK-monopol-figurene brødrene Alvestad, udødeliggjort av Eia og Johansen i Åpen Post, ville ikke visst hva ordet betydde (ønskereprise mulig på NRKs Nett-tv). Problemet er nå at NRK ikke lenger er stort mer enn en informasjonsstrategi der målet er å opprettholde NRK, men også dette har altså Eia/Johansen forutsett: I realiteten var Lille Lørdag og til dels Åpen Post et rekviem over NRK 1945-92, og noen år senere er Eia, Johansen, Antonsen og Schau selve bærerne av statskanalen. Snakk om å slutte sirkelen. Fiksjonen om at nasjonen fortsatt er én og har en felles dagsorden (jfr. “snakkis”) opprettholdes av Dagbladet og VG, som har interesse av det samme (ingen felles dagsorden, ingen storselgende løssalgsaviser). Fra å feire oppløsningen av vårt sosiale lim er Eia & co nå altså blitt det nye limet.  [/langhalm-alarm]