| Politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten lever i 1998. Hans kommentar om internett, papiraviser og ryktespredning forleden kan umulig tolkes på noen annen måte. Stanghelles forståelse av internett og journalistikk stoppet med Matt Drudges Monica Lewinsky-scoop (som var i 1998, hr. redaktør, ikke 1997). Dessverre er det ikke skjedd noe særlig siden den gang. Ufyselige amatører som Drudge fortsetter å spre “møkk på nett”, mens det er opp til hardt arbeidende journalister med etikken i orden å rydde opp etter dem. Dessverre faller papiravisenes opplag (men det er da langt viktigere at annonseinntektene faller?), og dermed må uunnværlige aviser som Aftenposten ty til nedskjæringer. Men heldigvis, Stanghelle ser også lyspunkter: “Men i Norge er det de solide medienavnenes nettsteder som leder nettkampen.” I motsetning til i USA altså, der Drudge og andre møkkaspredere har overtatt helt (at New York Times Digital hadde overskudd på 7,2 mill. dollar i fjerde kvartal i fjor, blir en bagatell i denne sammenhengen). Skrekk-sitatene fra Drudge (“Alle kan alle steder fra dekke hva som helst. Og sende det ut til alle”), som skal krone Stanghelles resonnement, er ekstra interessante. De er slett ikke ulike det en journalistikk-forsker som Jay Rosen trekker frem når han skriver om hva som er nyskapende med weblogg-formatet i journalistikken: “In journalism since the mid-ninetheenth century, barriers to entry have been high. With the weblog, barriers to entry are low: a computer, a Net connection, and a software program like Blogger or Movable Type gets you there.” Ifølge Stanghelles logikk må altså Rosen og Drudge gå inn for det samme? Møkkas triumf over kvalitet og hederlighet? Noe sier meg at det er lite trolig. |
