Lavere rettsinstanser har en rekke ganger begrunnet redusert straff med at saken og dermed tiltalte har blitt omtalt i mediene. Resonnementet er at medieomtale er en form for straff som kan sidestilles med å tilbringe tid bak murene. Strafferabatten “beregnes” selvsagt skjønnsmessig. Hva ellers? Hvis dommerne skulle begrunnet sin beregning av “mediestraffen” nærmere, måtte de først skaffet seg noe de åpenbart ikke har: dyp kunnskap om medienes rolle og virkemåte. De måtte ha vurdert omfang av dekningen. De måtte ha vurdert vinklinger. De måtte ha analysert språkbruken. De måtte gjort seg opp en mening om hvordan medienes publikum oppfattet dekningen. Skulle de gjort alt dette på en seriøs måte, måtte de gjort en case-studie. I stedet utøver de skjønn, eller sagt på en klarere måte: de synser.
Det siste eksemplet kom i en noe spesiell sak – dommen i Nokas-saken i Gulating lagmannsrett. David Aleksander Toska slapp forvaring, hovedsakelig fordi saken har gjort den godslige karen i lusekofte så godt kjent. Her er sitat fra dommen som ble lest opp av dommer Daniel Lunde, via VG Nett:
Det kan kanskje sees på som et paradoks at nettopp på grunn av størrelsen av saken og oppmerksomheten som NOKAS-saken har gitt av fokus på Toska, kan dette i seg selv være med som en reduserende faktor mht gjentakelsesfaren.
Paradoks, ja. Dommeren synes her å operere med en slags naiv naturlov-teori om medier. Det er sakens størrelse som har “gitt… fokus på Toska”. Dommeren ser bort fra at Toska selv fra første stund etter arrestasjonen har hatt som mediestrategi å skaffe seg mest mulig omtale. Han har selv sørget for å bli A-kjendis. Han kunne latt være. Han kunne brukt alle midler som står en tiltalt til rådighet for å skjerme seg mot mediene. Det ville blitt omtale av ham da også, men ikke så mye, ikke så intens. Altså er ikke omfanget og typen medieomtale noe naturgitt, dommer.
Noen dommere vil altså gi strafferabatt fordi medieomtale er belastende, andre vil gi det fordi medieomtale begrenser gjentakelsesfaren fordi man er blitt så kjent. Men hvem vil huske en slank Aleksander Davidsen uten kofte? Og hvis dommere virkelig mener at medier som gjør jobben sin – omtaler viktige saker – gir et eget bidrag til å straffe tiltalte, burde de ikke da heller reise en debatt om dette i mediene, istedenfor å ytre seg i sine synsende vendinger i noe så alvorlig som en dom? Er det forbudt for dommere å delta i offentligheten? En slik debatt ville selvsagt vært både legitim og ønskelig.
Heldigvis er ikke alle dommere like. Høyesterett har i sak etter sak konsekvent og kontant avvist at medieomtale skal gi strafferabatt. I en sak behandlet 29. april 2002 (kun ferske saker er åpent tilgjengelig på Lovdata, dessverre. Dette er hentet fra betalingsbasen Lovdata Pluss) heter det:
Selv om avisomtalen utvilsomt har vært tyngende, og dessuten har rammet domfeltes barn, kan den etter praksis ikke få nevneverdig betydning for straffutmålingen i saken.
Likevel kommer slike saker stadig tilbake. Nå var det Toska. Det skal bli interessant å se hva Høyesterett sier når de får Nokas-saken på bordet.
