Monthly Archives: March 2007

What about a “State of the WORLD’S News Media”?

Posted on by

The State of the News Media report is as always an impressive inventory of trends and developments in American journalism. A lot of it is relevant for media and journalists in other countries. For the 2007 edition, the authors have expanded the analysis of “digital journalism” and launched a new visual presentation tool where you can compare websites on six different variables. Interestingly, they have chosen to let you compare for example the New York Times with such different sites as blogs, Google News and Global Voices. There’s also in-depth site profiles. One of the findings:

Sites have done the least to tap the Web’ls potential for depth – to enrich coverage by offering links to original documents, background material, additional coverage and more. That suggests that putting things into context, or making sense of the information available, is an area Web journalists still need to work on.

On the more general media industry level, the report is worried about news media not finding new, sustainable business models quickly enough. This is one of the report’s seven major trends: “Advertisers may not need journalism as they once did, particularly online.” What they suggest as a long-term solution, however, comes as a surprise:

The increasingly logical scenario is not to charge the consumer directly. Instead, news providers would charge Internet providers and aggregators licensing fees for content. News organizations may have to create consortiums to make this happen.

Actually, Norwegian news media negotiated with the major ISP here about a similar idea years ago, but it was eventually seen as impractical and unrealistic and was dropped. I don’t think anybody really regrets that today.

The world’s news media are facing many of the same challenges, with local variations and dialects. A mid-size regional paper in a US state and a Norwegian website can both come up with innovations that can matter globally. Evidence of that effect is the growing international interest created by Schibsted’s long-term digital strategy. Hence, to expand the geographical scope of “State of the News Media” could be a major contribution to information sharing and quality improvement in journalism. To expect a world report anytime soon is a stretch, but any country joining with its own national report using similar methodology would be helpful.

Nyhetskanalens undervurderte fortrinn

Posted on by

Hvor spennende er det å se en hel landsmøtetale av Ã…slaug Haga? Eller å bivåne journalister og finansdirektører utveksle spørsmål og svar på en kvartalspresentasjon? Se hele George W. Bushs redegjørelse på fireårsdagen for Irak-invasjonen? Minimalt, vil de fleste med TV- eller journalistfaglig bakgrunn si. Dette går ikke, folk vil skifte kanal. Dette er rett og slett langhalm – norske deskjournalisters største tabu. TV 2 Nyhetskanalen kan umulig lykkes.

Nyhetskanalen er ikke stappfull av journalistisk nytenking. Men disse direktesendte, dokumentasjonspregede innslagene fra pressekonferanser, landsmøter osv., er virkelig noe nytt i norsk sammenheng. Jeg mener det er grunn til å tro at attraksjonen ved slike innslag blir undervurdert av nettopp dem med journalistisk bakgrunn. De – vi – er drillet i å jakte på det uventede, det genuint nye, og vrake utenomsnakk, egenreklame og annen langhalm. Vi ville aldri finne på å gjengi en hel landsmøtetale, og med god grunn. Dermed legger vi et fortolkende og utvelgende filter over begivenhetene. Men det ufiltrerte har også en verdi. Av og til er det direkte informativt og nyttig å høre en hel statsministertale (Nyhetskanalen sendte bl.a. en tale Stoltenberg holdt i en LO-sammenheng), for eksempel høre resonnementer ført til ende, høre hva som prioriteres i talen. Det kan også være interessant å se hvordan publikum reagerer og interaksjonen mellom taler og publikum. Og av og til kan det også være nyttig å se hvordan en pressekonferanse faktisk foregår, ikke bare de to setningene som hadde nyhetsverdi. Store deler av publikum har aldri opplevd en pressekonferanse.

Men det som virkelig fikk meg overbevist om Nyhetskanalens fortrinn var debatten mellom Haavik og Melnæs m.fl. under Skup-konferansen. Nå var programlederen proff og temaet for debatten eksepsjonelt interessant, men likevel: dette var faktisk en skikkelig fornyelse av det loslitte talkshow-formatet. Grunnen til det var rett og slett at debatten varte lenger enn vanlig, det var ikke så mange deltakere, og de fikk snakke ut, forfølge sine resonnementer. Mens “Først og sist” og de politiske debattprogrammene nettopp lider under at de skal “holde oppe temperaturen” og ha raske skifter for ikke å trette ut publikum. Skup-debatten oste av at programledere og deltakere tok folks eventuelle vekk-zapping med knusende ro. Det var befriende. Et ufiltrert talkshow (debatten er tilgjengelig fortsatt.).

Så nå er det bare å lade opp til neste landsmøtetale eller Statoil-pressekonferanse!

Gammelt Skup og veldig beskjedne journalister

Posted on by

Det har oppstått en kritisk debatt rundt vinneren av Skup-prisen for 2006. NRKs Tormod Strand fikk prisen for en serie saker om klasevåpen i det norske forsvaret. Nationen-redaktør Tove Lie sier at avisen hadde den samme saken i 2002, og NA24 skriver at flere av opplysningene som refereres i Strands metoderapport var kjent fra før.

OPPDATERING: Tormod Strand svarer utførlig på kritikken. Se også lenker til flere av innslagene hans hos nrk.no.

Jeg har ikke fulgt denne saken før og kan ikke si hvem som har rett her, men noterer meg hva Skups juryformann Fritz Breivik sier til NA24:

Vi må stole på at de som lager sakene ikke bygger på gammelt nytt. Det er ingen grunn til å ikke tro på det Dagsrevyen har lagt frem som nyheter. Det er en stor organisasjon.

Vel, vel… Alle som har arbeidet med å vurdere nyheter for eventuell sitering – jeg tilbrakte ganske mange timer på desken i NTB og Nettavisen gjennom 1990-tallet med dette – vet at det ikke lønner seg å stole blindt på at det avisene skriver og nyhetssendingene melder virkelig er nytt. Faktisk var det en kontinuerlig frustrasjon at nettopp mediene med størst gjennomslagskraft – som NRK Dagsnytt, TV-kanalenes nyheter, Aftenposten – brakte saker der den viktige informasjonen hadde blitt meldt av andre medier tidligere. Men siden disse mediene følges av alle, skaper deres nyhetsoppslag en sterk forventning om at særlig NTB skal bringe dem videre, enten de inneholder noe nytt eller ei.

Å sjekke eget og andre mediers arkiver (og i nyere tid alle tilgjengelige nettkilder), er noe alle journalister skal gjøre når de begynner å jobbe med en sak. Det er pinlig å bli tatt i å resirkulere en gammel sak. Men at arkivsjekk alltid gjøres – også i en stor redaksjon som NRK? Tvilsomt. Det er altså i teorien fullt mulig at mye av det NRK brakte i klasevåpensakene var gammelt nytt, men at saken fikk ny fart nettopp fordi det var NRK som tok den opp. Likevel, når redaksjonen arbeidet så mye med en sak som denne, virker det underlig at de ikke skulle ha sjekket alle tilgjengelige kilder.

Bør så Skup-juryen gjøre sin egen vurdering av nyhetsgehalten i kandidatene de vurderer til priser og diplomer? Det er vanskelig å se hvorfor de ikke skulle kunne gjøre det. Verktøyene som står til rådighet i dag gjør en slik kontroll enkel, selv om det fortsatt er veldig beklagelig at verken TV-nyhetene til NRK eller TV 2, eller NRK Dagsnytt, finnes i noe komplett arkiv.

Men det er mer å si om Skup. Her lar nemlig landets journalister og redaktører en unik sjanse til å bedre omdømmet gå fra seg. For hva er det den nysgjerrige leser finner hvis hun leter seg fram til nettsidene til “Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse” på jakt etter mer informasjon om vinnerprosjektene? Jo, hvis hun ikke gir opp ved første øyekast kan hun finne både metoderapportene og juryens begrunnelser. De ligger der – men bare som lusne word-dokumenter! Det absolutte minimum måtte da være at metoderapportene og juryuttalelsene er tilgjengelig i html-format. Hvorfor det er viktig? Fordi metoderapportene er en temmelig unik dokumentasjon av hvordan journalister faktisk arbeider. Det er ikke mange andre steder den nysgjerrige får vite noe som helst om hvordan arbeidet med problemstillinger, hypoteser og ikke minst skriftlige og muntlige kilder foregår. Den klassiske dagsavis er en perfekt svart boks, hvor det fiks ferdige produktet kommer rullende ut en gang i døgnet, og ingen utenfor redaksjonen får vite hvordan miraklet oppsto.

På en konferanse om medieetikk og -ansvar i Sverige sist uke deltok leserombud/seer- og lytterombud fra noen av Sveriges og Danmarks største medier. En av deres felles erfaringer er at det er stor interesse og behov blant publikum for å høre begrunnelser for valg av vinklinger, overskrifter og kilder. Siden mediene har vært så lukket, er kunnskapen om hvordan redaksjoner faktisk arbeider veldig liten. TV4s seerombud meldte om stor interesse blant seerne for å høre om hvordan mediene veier for og imot i etikkspørsmål. “Gjennomsiktighet var ikke en del av utdanningen. Vi var yppersteprester,” konkluderte Politikens leserombud Lars Halskov.

Her er noen forslag til hva Skup kunne gjort ut av prisvinnerne: Legg ut metoderapportene fra alle de innsendte sakene som websider. Tillat leserne å kommentere, og fortell journalistene bak rapportene at de er forpliktet til å svare. Helst for alle, men i hvert fall for vinnerne: Legg ut de originale artiklene og innslagene, eventuelt som lenker hvis materialet er tilgjengelig på nettet.

Det er en gåte hvorfor dette ikke gjøres allerede. Årsaken er neppe journalisters beskjedenhet. Våkn opp, folkens. Publiseringsmonopolets tid er over.

Lær av maurflittige svensker

Posted on by

Det gjøres mye smart i den svenske bloggsfæren og medieverdenen akkurat nå. Mye av dette kan være vel verdt å ta en titt på for et norsk bloggmiljø som kanskje går litt på tomgang for tiden? Og for norske medier, som sies å investere mer enn noensinne i diverse nettprosjekter, men som ikke nødvendigvis er verdensmestre i smarte ideer. Altså:

  • Twingly – symbiose medier/bloggere: I en måneds tid har de to avisene Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet brukt det ferske verktøyet Twingly til å knytte sammen artikler i nettavisene med blogginnlegg som kommenterer/lenker til artiklene. Dette er akkurat det samme som bl.a. Washington Post har gjort en stund (de bruker Technorati). Ideen er veldig god og riktig. Nettavisene åpner seg opp til omverdenen og viser med det generøsitet overfor bloggsfæren. Nettavisene deler noe av sin trafikk med bloggerne, som jo gjerne vil bli oppdaget. Og vissheten om at de kan få flere lesere ved å lenke til nettopp DN og SvD gjør selvsagt at det er mer sannsynlig at bloggerne forholder seg til nettopp disse avisene. En vinn-vinn-situasjon. Hvem blir den første norske nettavisen til å innføre et tilsvarende system? Hva med ABCNyheter, som sikkert er opptatt av å opprettholde det positive nett-omdømmet de har arvet fra Startsiden?
  • Knuff – flere innganger til bloggsfæren: Vi har Sonitus, som gjør en fin jobb med å vise vei til spennende blogginnlegg. Bloggrevyen har også sin misjon. Men ta en titt på svenske Knuff. Her er det langt flere veier til målet. Innlegg kobles sammen med hverandre og med relevante nettavissaker. Se for eksempel oversikten over mest lenkede nyheter. Det er også mulig å navigere seg inn via tag-lister.

Norske nettaviser har tradisjonelt vært veldig opptatt av å holde brukerne inne på sine sider, istedenfor å bygge troverdighet overfor nettbrukerne ved å lenke til de beste eksterne kildene. Denne holdningen sitter i ryggmargen ennå. Denne uken scannet Nettavisen Valla-rapporten og la den ut. Umiddelbart fulgte NRK og Adressa opp med å legge ut det samme dokumentet – med samme filnavn. Flaut, men ikke enestående. Heldigvis er det blitt noe vanligere å lenke til eksterne kilder etter hvert, men det skulle da også bare mangle.

Etter hvert som blogging har vokst fram, har aviser som VG og Dagbladet reagert ved å tilby egne bloggtjenester. Vel og bra, men også innenfor “ikke-send-dem-vekk”-paradigmet. Nettmedier som satser på et Twingly-konsept og andre tjenester innen samme tankegang, kan få et konkurransefortrinn. Ved siden av ABC, hva med for eksempel Stavanger Aftenblad, som ifølge en artikkel i Dagens Medier skal øke fra 80 til 100 ansatte i sin “nye medier”-avdeling innen 2009? Eller Aftenposten, som alltid har vært den forsiktige etternøleren etter Nettavisen, VG og Dagbladet på nettet?

OPPDATERING: Hans Rustad noterer fra debatt om blogging på Skup-konferansen, der forholdet mellom medier og bloggere tydeligvis også ble tematisert:

Møtet om blogging er ganske ok. Det kommer tydelig frem at VG Netts Geir Terje Ruud er på en litt annen trip enn Magnus Ljungkvist, Heidy Nordby Lunde og undertegnede. Det slår meg at det meste handler om makt og ressurser: Døgnet har 24 timer, informasjonen svulmer, og noen vil gjerne bestemme hva du bruker tiden din til. Noen vil være filteret. Skal det være Schibsted eller uavhengige stemmer? Når noen påstår at det ikke spiller noen rolle om Schibsted kontrollerer MediaNorge, må jeg nesten le. Det er fantastisk at noen på ramme alvor kan si at hvis ikke Schibsted gjør det, vil de komme noen andre, dvs. de farlige utlendingene. Ljungkvist spør hvorfor ikke VGnett kan linke til bloggere utenfor VG-systemet som kommenterer en artikkel, slik Washington Post gjør, og får et mumlende svar.

(Takk til Martin Jönsson for tips om Twingly & co.)

The next steps for citizen journalism

Posted on by

The first project of Jay Rosen & co’s New Assignment has launched: Assignment Zero invites me and you to help write bits and pieces which will then form part of a “package” to be published in a couple of months time – and the issue, the story is crowdsourcing. The project is a collaboration with Wired, and Rosen introduces it as follows:

We’re trying to create a pro-am, open-platform reporting tool that we can improve and modify later, for use in bigger, more sprawling and difficult stories down the road. Maybe about the environment. Or the schools. Or — who knows? — the war.

I like the approach, for several reasons: The time is right to move beyond the “dear-user/reader-here-you-can-write-whatever-you-want”-phase. Giving people the opportunity to participate was and is fantastic. The ability to blog, comment on news stories, debate in forums etc opens up journalism. But I think that to work, citizen journalism – a journalism that is produced in part or completely by people outside the established media – also requires editorial leadership (I’ve made this point in the Norwegian context recently: Borgerjournalister trenger ledelse). Leadership here doesn’t have to mean “rib people of their new freedom”. Instead, it can and should mean “respect people’s contributions enough to make a real effort yourself” – in requesting, discussing and, finally, editing the contributions. This brings me to another aspect that I liked:

We’ll edit what comes in and with the crowd’s help verify it to the best of our ability.

Without more explanation, Rosen makes it clear that a traditional editing process will be part of the whole production of this “package”. Excellent, as long as contributors also get the chance to review and comment on a draft before the whole thing is finalized. “Forget editing”, that is a myth underlying much of what’s being said about participatory media. Here that myth is implicitly rejected.

There are dangers, as well. The project might not work. Maybe too few people will be willing to donate enough time and effort. But assuming that the project gets off the ground, there’s another danger. Parts of the final product might appear in Wired. But even then, the citizen contributors won’t get paid (as far as I understand it), they will “only” get a byline. This might raise the familiar discussion of commercial media exploiting the work of volunteers.

Successful open source programming and projects like Wikipedia work because there are other incentives than money. It could definitely be that the incentives involved in Assignment Zero will be attractive enough for the project to succeed. Exciting times ahead.

Holding editors and journalists accountable

Posted on by

This week I participated in a conference about “media accountability systems” (or MAS) at the University of Kalmar, Sweden. MAS covers all kinds of ways that media organizations, editors and journalists can be held accountable by the wider society for what they do. The “systems” range from the well-known – self-regulatory ethics rules and guidelines, councils that handle complaints from the public – to the less widespread institution of readers’ ombudsmen, and further to media journalism, media-critical blogs, organizations working for the interests of media “victims” etc.

One of the most interesting presentations was held by Steven A. Smith, the editor of The Spokesman-Review in Spokane, Washington. Smith was one of the editors working on and defining civic journalism (or public journalism) in the 1990s.

Smith has introduced a whole range of measures at the newspaper to increase transparency about how journalists and editors work – how they choose and report on stories, how they present them etc. The goal is to involve readers in the newsmaking decisions and to engage more directly with the community. The most radical or at least original of these initiatives is the webcast of daily news meetings. Sort of like letting readers (and competitors) move close to the newspaper’s crown jewels, right? Other web initiatives include inviting bloggers to discuss the paper’s coverage. I’ll return with more on Smith’s ideas in a later post.

Several readers’ ombudsmen from some of Denmark and Sweden’s most influential media held presentations and debated their experiences. Recurring themes: readers react very positively when they can get in touch with a real person at the media. As simple as that. Often their job is to explain how reporters work. For example the pro et contra of difficult ethical questions. News decisions are often plainly difficult to understand for the audience. “Many see journalists as powerful – as decisionmakers. Therefore there’s a lot to gain in credibility for journalists who dare to enter into a dialogue,” the ombudsman of Swedish Television (SVT) Claes Elfsberg said.

At the Danish newspaper Politiken the readers’ editor Lars Halskov invites bloggers to review the paper. Seven bloggers alternate over a period of two months.

Several of the ombudsmen and -women said that the clearest effects of their work could be noticed within the media organizations themselves. Journalists gradually become more aware of the audience and the need for real dialogue.

De kreatives fagforening?

Posted on by

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening burde være hjemstedet til en bråte kreative og ivrig nytenkende individer. Men hvordan kan disse velge en leder som lirer av seg sånt som dette – som reaksjon på at regjeringen går inn for en test-bevilgning til et prosjekt om digitale læremidler i skolen:

Dette innebærer at tradisjonell forlagsdrift i Norge kan være en saga blott.(…) Djupedals opplegg fører til at forfattere omdefineres til stykkprisbetalte underleverandører. Mange forfattere vil neppe få betalt. Tekstene skal trolig produseres etter Wikipedia-prinsippet. Opphavsretten blir fullstendig oversett.

Ikke rart at Eirik Newth har meldt seg ut i protest – og gitt kontingenten til Wikipedia istedenfor. Skal tro om det store flertallet likevel kjøper fagforeningslederens historie, som baserer seg på en tolkning av den digitale utviklingen som en forfallshistorie? Der det gjelder å redde stumpene ved å obstruere alle forsøk på å utnytte mulighetene ny produksjons- og distribusjonsteknologi skaper til noe godt…

Andre om saken:

  • Espen Andersen: “Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person”
  • Jon Hoem: “NFFO er i ferd med å gjøre den sammme bjørnetjenesten for fagbok-forfatterene som musikkbransjen har gjort for musikere i flere år allerede”.
  • Plinius: “Lærebøkenes framtid ble avgjort for en god del år siden, da Norge satset tungt på IKT i skolen.”

NRKs Bagdad-blogg

Posted on by

NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen er i Irak og blogger derfra ved siden av rapportene han lager for NRK. Dette er verdt å følge av mange grunner. For det første er det svært få norske journalister som våger seg inn i Irak. For det andre forteller Mikkelsen om betingelsene han jobber under, noe som er sjelden kost. De mange spørsmålene i kommentarfeltet om nettopp arbeidsbetingelsene viser at det er interesse for dette. Dette er noe journalister kunne gjort oftere, uansett hva slags saker de dekker.

Det hadde blitt enda bedre hvis NRK kunne koblet bloggen med Mikkelsens video- og lydreportasjer som lages mens han er der, og med de andre nyhetene de har om Irak. Enda bedre: med kontekst, kart, et bakgrunnsdossier om Irak. Dette har da NRKs utenriksredaksjon ressurser til?

Enkildejournalistikk og kvalitetsmåling

Posted on by

I en serie innlegg i Dagens Næringsliv har Anders Cappelen i det siste forsøkt å reise en viktig debatt om journalistisk kvalitet og følgene av Media Norge-fusjonen. Bergens Tidendes redaktør Einar Hålien har svart på noe av kritikken (dessverre er ikke innleggene på nett). Blant annet har Cappelen anklaget BT for labert journalistisk nivå, og fokusert spesielt på artikler med bare én synlig kilde. Hålien har avfeid kritikken, men Cappelen svarer med en utfordring i sitt siste innlegg (6. mars):

Jeg er ingen medieforsker, men jeg kan lese og telle. Blar man seg igjennom alle BT-utgaver i 2007 og teller antall kilder og motstridende synspunkter i hver enkelt sak, vil man finne at et klart flertall av sakene har enten én kilde og/eller ingen motstridende synspunkter. Det er forståelig at sjefredaktøren ikke liker å høre det, men avisen hans er faktisk full av billigjournalistikk. En kvantitativ og kvalitativ måling av kilder i BT over en lengre periode vil dokumentere nøyaktig hvor mye. Så får vi se hvor kjekk Hålien er når denne undersøkelsen foreligger.

Hvem kan uten videre påstå at Cappelen er på villspor? Bergens Tidendes leserombud tar stadig opp saker som preges av enkildejournalistikk eller der kildeutvalget er skjevt.

Men det er nok flere enn BTs lesere – og ikke minst stab – som ville vært nysgjerrig på resultatet av en slik kildeundersøkelse. Det er ingen grunn til å tro at BT er den mest enkilde-pregede avisen, uten at det gjør saken bedre.

Det er vanskelig å føre en kunnskapsbasert debatt om journalistisk kvalitet av minst to grunner: Det foregår lite empirisk medieforskning som gir oss jevnlig innsyn i kvalitet – for eksempel i hvem som er medienes kilder. Dagspressens kilder, et dansk forskningsprosjekt, viser hvordan dette kan gjøres. Den andre grunnen er at det rett og slett mangler praktiske kvalitetsmålingsverktøy eller analysemetoder. Et stalltips for årene som kommer er at noe slikt kommer til å bli utviklet.

Se også Mediefunderinger som også har kommentert dette spørsmålet.

Penger i blogging?

Posted on by

Bloggere flest er neppe mindre selvopptatte enn gjennomsnittsmennesket. Kanskje mer, for utviklingen i egne lesertall er et kjært tema for mange – uforlignelig satirebehandlet av balkong-Erik.

Men det kan ikke være pengebegjær som ligger bak denne statistikktørsten. Ytterst få norske bloggere har annonser på sine sider, selv om noen av dem må ha et respektabelt antall lesere som til og med kan være i ettertraktede målgrupper (enkelte har forsøkt seg med Google AdSense-annonser, med uvisst resultat).

Hvis man vil beholde sin blogg som et ukommersielt pustehull, så er det selvsagt i sin skjønneste orden. Selv sysler jeg for tiden ikke med tanker om noen monetisering av mine sporadiske mediefunderinger (oops, den ordsammensetningen var visst opptatt).

Likevel, det burde være et interessant kommersielt potensial her. I det litt større Tyskland har et par av de mer kjente bloggerne nettopp lansert adical, “en plattform for reklame på blogger, organisert av bloggere.” Adical-folkene vil være en slags mellommann eller byrå som formidler mellom bloggere og annonsører (via Netzeitung Blogblick).

Så hva med å gjøre noe lignende her? Dette kunne kobles med et forsøk på å skape mer oversikt over norske bloggers trafikk og “innflytelse”. For eksempel kunne man forsøke å enes om et verktøy for trafikkmåling, så man kan diskutere og markedsføre sammenlignbare tall (Google Analytics virker som et ypperlig verktøy på meg, men jeg ser mange bruker andre). En måte å måle innflytelse på er å lage en norsk Technorati toppliste. Det finnes en tysk slik.

Dette kan være tankespinn, men kanskje det kan sette andre hjerner i spinn også?