Potensialet er stort i borgerjournalistikken, men både medier og borgere leter ennå etter vinnerformlene. En ny form for symbiose der borgere og journalister samarbeider om dekningen av konkrete journalistiske prosjekter, er én vei å gå. Redaksjonene kan ta ledelsen. Et alternativ er at borgerne organiserer seg selv.
Borgerjournalistikk begynner å feste seg som den norske oversettelsen av citizen journalism. De uavhengige Borgerjournalistene har holdt det gående en stund, og Telenor-eide Startsidens nye nettavis ABC Nyheter har brukt sin satsing på borgerjournalister – et tilbud til folk om å skrive artikler som skal konkurrere med den betalte redaksjonen om plass på forsiden – aktivt i markedsføringen. Og mye tyder på at vi vil få se enda flere borgerjournalistikk-initiativer fra etablerte medier i nærmeste framtid.
Det er ofte vanskelig å se de store forskjellene på borgerjournalistikk og andre former for brukerstyrt publisering, som blogging. Den samme artikkelen kan utmerket godt publiseres på ABC Nyheter og som innlegg på en blogg som publiseres i f.eks. VGs eller Dagbladets bloggtjeneste, eller på en helt uavhengig plattform. En blogger kan ha journalistiske ambisjoner, men de fleste bloggere har ikke det. Betegnelsen borgerjournalist forplikter på en helt annen måte. Borgerjournalister må før eller siden forholde seg til journalistisk etikk, arbeidsmåter og framstillingsformer.
Mange journalister har utvilsomt problemer både med borgerjournalistikk, blogging og alle mulige andre former for brukerstyrt publisering. Sjokket over at publiseringsmonopolet er borte for godt har neppe lagt seg ennå. Journalister og redaktører har vært vant til å kunne holde avstand til publikum. Bergens Tidendes leserombud Terje Angelshaug oppsummerte sine erfaringer slik i en artikkel i Vox Publica (jeg er med i redaksjonen der):
Aviser oppfattes fortsatt som lukkede organisasjoner. De færreste utenfor redaksjonene får innsikt i hvorfor pressen prioriterer som den gjør og hvilke vurderinger som ligger bak måten viktige saker løses på. Avisledere benytter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kritikk og forklare journalistikken sin. Kritiske leserbrev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rommer svaret så godt som aldri noen innrømmelser av feil. Denne manglende evne til å utøve selvkritikk henger sammen med, tror jeg, at store deler av pressen oppfatter seg som ytringsfrihetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kritikere blir gjerne definert som motstandere av disse verdiene.
Under ABC Nyheters lanseringsfest ble ifølge Kristine Lowe nettopp denne holdningen representert av fagbladet Journalistens redaktør. Ideen om at alle kan bli journalister underminerer respekten for journalistikk som profesjon, sa redaktøren.
Egentlig burde det være gode sjanser for det motsatte. Den som prøver seg som journalist, vil forhåpentligvis fort finne ut at en trenger en sammensatt kompetanse: Analytiske evner, bred allmennkunnskap, spesialisert fagkunnskap, muntlig og skriftlig formuleringsevne, kjennskap til ulike genrer, kunnskap om hvordan å finne relevant informasjon hurtig, kildekritisk innstilling, evne til å holde hodet kaldt under tidspress – for å ta noe. Så jo flere som gjør et forsøk, jo flere vil finne ut at det ikke er bare bare å lage journalistikk. Fremfor alt vil de skaffe seg bedre forutsetninger for å skille mellom god og dårlig journalistikk. Hvis respekten for journalister og medier flest derimot faller etter denne øvelsen istedenfor å vokse, har “profesjonen” i hvert fall et problem!
Forholdet mellom medier og publikum har forandret seg en god del på få år. De store nettavisene som tillater leserkommentarer kan lett høste tusenvis av innspill hver dag (Dagbladet.nos Mina Hauge Nærland har fortalt om erfaringer med leserkommentarer i Vox Publica). I tillegg til bloggere som holder seg med eget domenenavn, har tusenvis tatt avisenes bloggtjenester i bruk. Nå kommer video for fullt. Mediene omfavner de ulike brukerstyrte genrene. Motivene er klart både kommersielle og ideelle. Men ennå har ikke mediene gjort så mye mer enn å tilby en åpen mikrofon. Det er også budskapet til ABC Nyheter foreløpig: skriv hva du vil (et lite unntak er riktignok denne utfordringen til leserne.)
Det er på tide å ta neste steg og høyne de publisistiske ambisjonene. Enhver journalist trenger ledelse, så også borgerjournalister. Jeg tror det er nødvendig å definere ambisiøse prosjekter, og så legge til rette for deltakelse på flere måter enn artikkelskriving. Tenk på Wikipedias suksess: deltakerne arbeider alle mot et felles mål, formulert i en klar visjon om å produsere leksikon tilgjengelig for alle verdens mennesker på deres eget språk. Du kan delta på måter som varierer fra å rette en kommafeil til å skrive en faglig tung artikkel eller administrere bidragsyterne.
Tilsvarende kan redaksjoner definere prosjekter – eller be borgerne foreslå prosjekter – som redaksjon og borgere kan samarbeide om. Et eksempel er Sunlight Foundation, som ber bloggere, borgere og journalister om hjelp til å overvåke folkevalgtes arbeid på en bedre måte. Det dreier seg om å holde øye med flere kilder til offentlig tilgjengelig informasjon og sammenstille denne informasjonen, et arbeid som er vanskelig for selv store redaksjoner å klare.
En annen ide kommer fra Dan Gillmor, en av dem som har skrevet mest og best om borgerjournalistikk. I fjor foreslo han at Wall Street Journal skulle forbedre sine undersøkelser av opsjonsskandaler ved å sette ut noe av jobben til borgerjournalister.
NewAssignment har nettopp som mål å identifisere og drive fram borgerjournalistiske prosjekter av denne typen. De kaller det “open source reporting”.
VG Netts redaktør Torry Pedersen liker å si at et av målene hans er at redaksjonen skal vinne Skup-prisen sammen med leserne. Det burde være mulig både for VG og andre – med de rette prosjektene og samarbeidsformene.