Med to artikler skrevet for forskning.no vender jeg tilbake til et favoritt-tema, arbeidet med fri tilgang til forskningsartikler og andre manifestasjoner av forskeres anstrengelser – såkalt open access. Den ene heter NHH på åpenhetstoppen, den andre er vinklet på lederen for prosjektgruppen bak søkemaskinen Nora Arne Jakobssons forslag om å belønne forskere som følger opp open access.

Jeg skrev mye om dette i 2003, og snakket da blant annet med en av de ledende tenkerne og praktikerne på feltet, Stevan Harnad (se intervju). Han hadde absolutt mest tro på at forskeres egenarkivering av kopier av sine artikler i institusjonenes arkiver er den beste og raskeste veien til å gi forskere og allmennhet verden over fri tilgang til forskningsresultater. Men han sukket over at det gikk sakte, og det samme gjør Arne Jakobsson i dag, fire år senere. Det er pinlig få dokumenter i arkivene foreløpig, mener Jakobsson. Men en hel del tyder på at oppmerksomheten om open access er stigende i forskermiljøene. At norske forskere nå enkelt kan laste opp sine arbeider til institusjonsarkivene, burde bidra til at arkivene legger raskere på seg enn de har gjort til nå.

Søk er på få år blitt et viktig grensesnitt for tilgang til kunnskap, også forskningslitteratur, og jeg tror Harnad har rett i at fri tilgang til forskningslitteratur blir en realitet. Men det tar altså tid.

Tillegg: Grafikken til artikkelen om “NHH på åpenhetstoppen” ble vanskelig å lese på forskning.no. Her er en bedre versjon:

Forklaring: Figuren viser antall arkiverte dokumenter i snitt per vitenskapelig ansatt ved institusjonene. Det er også mange studentarbeider i arkivene. Ser en på dokumenter per student, “vinner” likevel fortsatt NHH foran UiO.