A-pressen er med sitt engasjement i Russland “selvsagt en støttespiller for Putin,” sier opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov til Journalisten (han er for øvrig ingen hvem som helst). A-pressen eier 25 prosent av Komsomolskaja Pravda, en avis som altså ikke utmerker seg med fri journalistikk: ifølge Nemtsov har den ikke hatt en eneste kritisk artikkel om noen i Kreml det siste året, etter at Gazprom skal ha gått inn på eiersiden.

A-pressens engasjement i Russland er merkelig lite omdiskutert. I Norge vil aldri en A-presse-leder la en anledning til høystemte uttalelser om pressens samfunnsrolle gå fra seg. Men situasjonen for pressefriheten i Russland holder de klokelig kjeft om. Ingen fra A-pressens ledelse, inkludert daværende konsernsjef Alf Hildrum som nå er TV 2-sjef, ytret et ord da Anna Politikovskaja ble myrdet i fjor. Og da det i fjor ble kjent at Gazprom kan overta hele avisen, sa Hildrum: “For oss har retningen i den russiske utviklingen vært det viktigste.” Det har altså gått i riktig retning? Økonomisk ja, når det gjelder demokrati og pressefrihet nei. Ingen seriøse Russland-observatører vil påstå noe annet i dag. Den britiske journalisten og Russland-kjenneren John Lloyd er en av dem som kaller Putin-regimet et nytt tyranni.

I Norge er vi mye mer opptatt av den norske oljenæringens sjanser til å komme inn på det russiske markedet enn av pressefriheten. Men gjennom A-pressens Kreml-kos er altså eierne Telenor (der vi vet hvem som er majoritetseier), LO og Fritt Ord (!) med på å sikre Putins “sovereign democracy”. Er de virkelig komfortable med det?

“Support free media in Russia while you still can”, skrev Economist-journalist Edward Lucas i april. A-pressen og dets eiere gjør det motsatte.