BBC experiment covering Turkey elections

In Bergen a few weeks ago, Ben Hammersley hinted about a new project he was working on for the BBC involving multimedia journalism. Well, this must be it, an experiment involving web, TV, video, photos, link collections etc in covering the election campaign in Turkey. He explains it in this video:

If you ever wondered how the news is produced and edited, this will be a treasure trove if Ben manages do half of the things he’s planning. (via mymarkup).

Økt åpenhet = økt troverdighet?

Av de større norske mediene har folk mest tiltro til NRK, ifølge en artikkel jeg bidro til i denne ukens Mandag Morgen. Målingen av tiltro var hentet fra en befolkningsundersøkelse. Artikkelen (ikke på nett) drøfter ulike tilnærminger til det vanskelige temaet journalistikk og troverdighet. Samtidig som folk gir uttrykk for ganske stor tiltro til mange av de typisk “seriøse” mediene, er det også en stor økning i klager til Pressens Faglige Utvalg.

Et av spørsmålene som luftes i artikkelen er hvorvidt økt åpenhet – om arbeidsmetoder, om etiske vurderinger, ved å slippe folk til i spaltene/på nett osv – faktisk øker medienes troverdighet. Man skulle jo anta det – bloggere flest vil vel ta det for gitt – men det er vanskelig å måle og vanskelig å konkludere med stor sikkerhet.

En måte å komme videre på, er å arbeide systematisk med åpenhet og såkalte medieansvarssystemer (media accountability systems eller MAS – det passer jo bra). En bok av Claude-Jean Bertrand og Olof Petersson som kom ut i år samler mange slike tiltak og forsøker å systematisere dem. Her har jeg gjort et utvalg, en tabell som ikke fikk plass i Mandag Morgen-artikkelen:

mas2.jpg

Ut fra dette skulle det være mulig å lage en analysemodell for medieåpenhet som kunne inngå i et “åpenhetsregnskap”, for eksempel. Selve måleproblemet – “virker åpenhet” – vil det ikke gi svar på. Men det kunne være en byggestein i et slikt prosjekt.

OPPDATERING: Pussig og helt tilfeldig – noen minutter etter at jeg skrev dette blir jeg oppmerksom på en undersøkelse av transparens og troverdighet i medier laget ved universitetet i Maryland! De har tatt utgangspunkt i fem ganske enkle kriterier og konstruert en rangering på bakgrunn av det, med The Guardian på topp. Jeg synes nok de kunne ha lagt mer arbeid i dette, men det er jo et eksempel på det jeg foreslår over. Journalisten Sydney Schanberg kommenterer:

Journalism’s most serious failure, probably, is its reluctance to explain how reporters go about putting together a news story….This lack of openness about our tradecraft-this non-transparency-is really the mother of most of the press’s troubles.

Forutsetningen om at transparens er et gode tas altså for gitt her. Og man kan jo si at åpenhet er en etisk forpliktelse selv om man ikke kan måle effekten. (via Center for Citizen Media).

Sesam pusser opp bloggsøket

Sesam har tatt sitt bloggsøk ut av beta. I beta-fasen var denne Sesam-tjenesten ubrukelig (i motsetning til nyhetssøket, som har vært bra hele tiden og er et uunnværlig researchverktøy). Nå er det atskillig mer orden i sakene, heldigvis. Som prosjektlederen skriver på sin blogg, er det helt nødvendig at resultatene ordnes kronologisk. Blogging er ferskvare. Hvis vi nå kunne lære av svenskene og få en tjeneste av typen Twingly også, ville bloggingens infrastruktur begynne å komme på plass.

Photo sites multiply

Two photography discoveries that look very interesting: WeeklyShot and Vazaar. At WeeklyShot the community is challenged to interpret specific topics in their photos, and after voting the winners are presented on the front page. On Vazaar users can submit their photos to get critique from the community. Nice to see photography flourishing in this way. No Creative Commons-licensing, though. (via private eye).

Elementær, men nødvendig grensesetting

Pål Hivand har skrevet en utmerket artikkel for Vox Publica om hva drittsekkene der ute forsøker å gjøre med nettet, og hva som må gjøres for å stoppe dem. Hivand snakker av egen, smertelig erfaring:

Den digitale drittsekken stopper ikke ved debattforumets yttergrense, men forfølger deg ved å bombardere deg med ubehagelige og truende e-poster. Drittsekken søker opp tilgjengelig og sensitiv informasjon og publiserer den på ulike fora og nettsteder. Drittsekken går heller ikke av veien for å offentliggjøre vidløftige konspirasjoner, rykter og ren løgn om deg og din person.

amatø’r (fra lat., av amare ‘elske’)

1900-tallet var profesjonenes århundre. “Amatørmessig” ble et skjellsord. Etter hvert som moderniseringen skrider framover og utdanningsnivået øker, øker bare profesjonenes makt. Skulle man tro, men nei, ikke nødvendigvis. En fascinerende side ved de siste par tiårenes (kanskje lenger) samfunnsutvikling har vært hvordan spredningen av kunnskap har ført til at grensene mellom proff og amatør trekkes på ny eller blir mer utydelige igjen. Det er egentlig logisk: stadig flere mennesker sitter på avansert kunnskap; når betingelsene ligger til rette for det kan kunnskapen bli produktiv for resten av samfunnet. Dette rokker ved profesjonenes makt og kan være betenkelig i en del sammenhenger (amatør-hjernekirurg?), men veldig sunt i andre. Tankesmien Demos har laget en hel pamflett om denne utviklingen.

I en ny artikkel for ABC Nyheter prøver jeg å tematisere proff-amatør-forbindelsen på mediefeltet igjen, gjennom utviklingen innen særlig fotografi. Anledningen er bildebyrået Magnums 60-årsjubileum og offensive planer for å knytte seg til de nye sosiale, amatørdrevne mediene. Magnum har samarbeidsprosjekter på gang med Flickr. Hvis alt går i orden skal de også bli med på et nytt nettsted for “social storytelling” der de sammen med bl.a. de amerikanske allmennkringkasterne NPR og PBS vil invitere publikum til å remikse Magnum-materiale, og alt skal være Creative Commons-lisensiert.

Hvor alt dette tar oss, vet vel ingen i dag. Ting går kjapt. Amatører har vært trendy en stund. Autentisiteten amatørarbeider utstråler er noe av grunnen, som det noteres i en god Mother Jones-artikkel om temaet. Det har igjen ledet til de uunngåelige falske amatørproduktene som Lonelygirl15. Mother Jones-saken antyder at moroa allerede er i ferd med å forsvinne for amatørene, men det tror jeg er for tidlig å si. Sjekk for øvrig alle de gode eksemplene i den saken: fra gratis amatør-oppleste lydbøker til noe mer dristige amatør-aktiviteter…

Magnum – a model for journalists?

The photojournalists at Magnum are celebrating their first 60 years with a festival in New York and lots of new and historical material online. Researching Magnum and reading up for a piece on professional vs amateur publishing (in Norwegian), got me thinking about how journalism will be organized and produced in coming years. Could Magnum’s model inspire innovative solutions today? The agency is organized as a cooperative; the photojournalists are the owners. The agency markets and promotes the work of the owners. You hear more and more often that credibility is or will be transferred from media institutions to individual journalists. Magnum seems to offer the best of both worlds: A guarantee that you can preserve your individual style and identity and build your “brand” while being part of a collective with a set of shared goals and ethics and a strong brand of its own, and marketed in a professional way. Another option worth considering is the partner model common in lawyer firms, where partners are owners. Another way to more responsibility and a bigger slice.