Hva blogger er godt for

Av og til skal man ta seg tid til å følge noen lenker og se hva som skjer. Her er min korte reise nå i dag: Netzeitungs Blogblick, en ukentlig fast spalte som tar opp hva tyske bloggere skriver om, nevnte en original sak på Planet Hop. Den dreier seg altså om en gruppe libanesiske anarkister. Lenken videre går til Jungle World, en venstreorientert ukeavis, som har intervju med anarkistene i gruppen Alternative Communiste Libertaire. Og se om ikke intervjuet er riktig så interessant, og et eksempel på noe man neppe vil finne i brede medier. Organisasjonen vil påvirke Libanon og andre arabiske land i retning direkte demokrati, frihet, sosial likhet og skille mellom stat og religion. Mot slutten kommer talspersonene inn på det noe anstrengte forholdet de etter hvert har fått til anarkistgrupperinger i Europa. Under krigen i Libanon i fjor forsøkte europeere å overbevise dem om at de måtte støtte Hizbollah, sier “Michel” (navnene er forandret av sikkerhetsgrunner). Han utdyper (min oversettelse):

“Alternative Libertaire” i Frankrike, som vi tidligere samarbeidet svært tett med, truet med å isolere oss i den internasjonale anarkistiske bevegelsen, hvis vi ikke ville samarbeide med Hizbollah. De følger en logikk der min fiendes fiende er min venn. Men når man kjenner situasjonen bedre, må man raskt innse at også fiendens fiende kan være en fiende. Selv om vi kritiserer den israelske eller amerikanske politikken, betyr ikke det at vi vil støtte alle fiender av denne politikken, uansett hvor reaksjonære de måtte være. Jeg fortalte de franske vennene at hvis jeg måtte velge mellom Hassan Nasrallah og Jacques Chirac, ville jeg uten å nøle stemt på Chirac. Men når man selv bor i et stabilt liberalt demokrati, ønsker man åpenbart ikke å høre dette.

Anarkisten “Michel” sier videre at han forsvarer et liberalt demokrati fordi det finnes verre styreformer, for eksempel når krigsherrer regjerer. Når det gjelder Israel, sier han at det er på tide for arabere å avfinne seg med at generasjoner av israelere allerede er født og har levd der. Hans gruppe går inn for en to-statsløsning og “en eller annen form for åpen adgang til Jerusalem”.

Nye norske medieblogger

Vi er jo en liten og eksklusiv gjeng mediebloggere i Norge, ikke sant? Da er det verdt å sette kryss på bloggen når det dukker opp nye. Ganske nystartet og spennende er Bloggpix, som er bildebyrået Scanpix’ offisielle blogg, og hele åtte ansatte bidrar. En kjempefordel denne gjengen har, er selvsagt at de kan bruke bilder fra byråets arkiv og produksjon og fra samarbeidspartnere, helt legalt. Hvis de også kan skrive, og det ser sånn ut, vil dette bli veldig bra. Et ønsketema: skriv om fotografi og opphavsrettigheter på web, folkens. Her er det mange åpne spørsmål og mange som vet for lite.

Den andre nykommeren er Andreas Lunde. Det var via hans blogg at jeg oppdaget Bloggpix, hvilket ikke er så merkelig siden videojournalisten Lunde også jobber i Scanpix. Også denne bloggen ser lovende ut, og det er jo absolutt plass til en video- og foto-orientert medieblogg.

Tomt og stusslig Second Life?

Under vårmøtet i Norsk Redaktørforening fikk redaktørene høre fra et PR-byrå at de burde satse i Second Life. Jeg syntes det var mye overvintret dotcom-retorikk, men man er jo gjerne litt forsiktig med å sable ned noe nytt. Det kan jo være andre finner Second Life mye artigere. Men i post-dotcom-verdenen gjelder det å stole på én ting: hvis du er en normalt intelligent person og likevel ikke forstår konseptet, skal du være skeptisk. Wired har sett nærmere på bedrifters satsing i Second Life, og konkluderer med at de kaster bort pengene på en virtuell verden hvor det er meget glissent mellom avatarene og lite å finne på for de som er der.

OPPDATERING: Wired-redaktør Chris Anderson om bakgrunnen for artikkelen og reaksjonene den har utløst.

OPPDATERING II: Netzeitung har tatt den opplagte kreative vinklingen — et bildegalleri fra et sørgelig avatar-glissent Second Life.

Future of newspapers — again

What could be better than to return from vacation to not only one, but two fine “future of newspapers” articles — one case-study about the Washington Post and one review of recent books on journalism. Both are US-centred and well worth reading in their entirety; here I’ll just highlight some points that stand out from a European/Nordic perspective:

  • From a higher level: If or when the newspaper dies, there’s more to lose in the US than in small countries (no surprise there). About the W. Post’s seriousness and willingness to invest in reporting: “Before Fred Hiatt, who is now editorial-page editor, was dispatched to Moscow years ago, he took a yearlong paid sabbatical to study Russian and the Russians.” Wow.
  • Web dependence: Here’s a crucial difference between Nordic (at least Norwegian) and US newspaper websites: “Most of the eight million monthly users of washingtonpost.com come to the site “horizontally,” following links from other Web sites. A minority are “vertical” readers, who start at the Post’s home page and then dig deeper.” In Norway, it’s the other way round. Whether it will stay that way is doubtful. I for one expect search to become more important as driver of traffic. Still, the bigger amount of vertical readers is a huge advantage for the Nordic papers.
  • Buffett’s solution: Closely related to the previous point. Warren Buffett, a long-time board member of the Washington Post Company and friend of the owner family, thinks the big newspapers should stand together to loom larger on the web: “The ideal combination would be if The New York Times, The Wall Street Journal and the Post had a joint Web site, and you couldn’t get any one individually. That, you could sell for a fair amount of money, and it would have one hell of a readership.” (No cartel problems?). UPDATE: The cooperation between The New York Times and MSNBC on campaign coverage looks like a step in this direction. Pooling of journalistic resources.
  • Journalist mythos: From the New York Review of Books piece: “It is evident in the public’s changed view of the working journalist.Once a cultural hero, he was glamorized in the movies by Clark Gable and she by Rosalind Russell…. To be a journalist was to be a kind of proletarian hero worthy of Hollywood star power.” I wonder if Nordic journalists ever had a comparable image. Not today, at least.

(Related, older post: Future/death of newspapers inflation.)

A-pressen på vei ut og Putin-venn inn?

A-pressen skal være i ferd med å selge sin eierpost i Komsomolskaja Pravda, ifølge Kommersant. Kjøper skal være ESN Group, som overtok 60 prosent av aksjene i avisen i januar, igjen ifølge Kommersant. ESN Group skal igjen være innstilt på å selge avisen videre til et selskap knyttet til Bank Rossia. Her begynner det å bli interessant: banken drives av Jurij Kovaltsjuk (Yuriy Kovalchuk i engelsk transkripsjon). Kovaltsjuk er en venn av president Putin, skriver Moscow Times — de er ifølge Wikipedia-artikkelen om ham datsja-naboer. Moscow Times refererer Kommersant videre:

Analysts say the Kremlin is especially eager to bring major media outlets under its control ahead of presidential elections in 2008, when Putin is constitutionally required to step down after two terms in office.

I dette perspektivet virker kritikken som ble rettet mot A-pressen nylig og referert og kommentert her, temmelig relevant. Hvis handelen blir noe av, kommer etter alt å dømme A-pressen seg ut med pen gevinst, også, og Fritt Ord slipper å være indirekte medeier i en Putin-nær avis… Hvis Kommersants opplysninger er riktige, er også uklarheten om eierskapet ryddet opp i. Det virker som Gazprom er ute av bildet som mulig eier. (via NA24 Bergen).

Krav til NRK: bredere deltakelse i debatter

Vox Publicas åpne netthøring om NRKs framtid — varslet her for et par uker siden — er kommet godt i gang. Hovedingrediensene er leserkommentarer og spesialskrevne debattartikler, som vi publiserer to-tre nye av i uken. Det vi har savnet mest til nå er interesse blant de norske allmennbloggerne. Men det kan fortsatt komme, og kanskje kan artikkelen vi publiserer i dag friste noen. Det er Egil G. Skogseth ved Pedagogisk forskningsinstitutt , UiO, som skriver om behovet for mer publikumsdeltakelse i NRKs debattsendinger. Og da tenker han ikke på SMS-er under TV-debattene eller på debattfora på nettsidene. Nei, han vil ha deltakelse i selve radio- og TV-programmene:

Kun få måneder etter at Time Magazine kåret “You” – alle amatørene som produserer medieinnhold – til årets person, er det merkelig at ikke NRK blir anmodet om å invitere vanlige borgere til å delta i sine debattprogrammer. For hvis NRK virkelig skal bidra til danningen av aktive borgere og dermed styrking av demokratiet, er det nødvendig å slippe til langt flere enn “den pratende klasse” i Oslo.

Det eneste programmet som lar folk slippe til med direkte overført tale er “Rett på” på P1, som sendes hver fredag kl. 13. Ifølge programmets egne sider er det Norges største debattprogram på radio med over 600.000 lyttere. Det er neppe det mest trendy programmet verken i løypa Akersgata-Stortinget-Marienlyst eller i bloggsfæren, men lyttertallene sier sitt om potensialet. Det jeg har hørt av programmet før (merkelig nok ser de ikke ut til å være tilgjengelig via nettradioarkivet) vitnet om stram og dyktig programledelse av Tron Soot-Ryen, som sier dette om erfaringene:

Forskjellen på Rett på og mange andre debattforum er nok at hos oss må den som mener noe være forberedt på å presisere hva hun eller han mener og må tåle møtbør både fra andre lyttere og de to i panelet i studio. Dermed blir det mye mer tyngde over debatten enn når noen ukritisk mener noe i forbifarten i et debattforum. Vi tillater heller ikke anonyme innlegg. I Rett på må alle stå fram med fullt navn.

Jeg tror Skogseth har et meget godt poeng. Soot-Ryen tar de store “snakkis”-temaene. Hvorfor ikke åpne for slike debattformer også rundt andre typer temaer?

Noen ganger må journalister lage leksikon

Saken om Telenors retrett fra samarbeidet om utveksling av nett-trafikk gjennom NIX og konflikten med Schibsted har rullet og gått i medier (og noen blogger) i noen uker nå, siden den ble notert her på bloggen første gang. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg er blitt en del klokere på hva saken egentlig dreier seg om – men ikke så klok som jeg burde ha blitt. Jeg er ennå ikke helt sikker på om saken er så prinsipielt betydningsfull som Telenors kritikere sier, eller om den er storm i et vannglass, slik Telenor hevder. Eller om den virkelig interessante vinklingen er noe helt annet.

Hva er problemet? Jeg sier ikke at mediedekningen har vært dårlig. Partene er blitt behandlet ryddig og har fått uttale seg i flere omganger, i intervjuer og debattinnlegg. Det er heller snakk om et kronisk journalistisk problem: hvilket kunnskapsnivå skal en forutsette hos sitt publikum? Journalister kan ikke lage vegg til vegg, 360 graders dekning av enhver sak. Det er heller ikke nødvendig. Men noen ganger må det til. Jeg mener NIX-saken er en slik sak hvor journalister bør tenke leksikalt. Det er fordi tekniske fakta og sammenhenger er en essensiell del av det å forstå selve historien her. For min del innrømmer jeg gjerne at jeg ikke har godt nok grep om dem ennå. Derfor er det så vanskelig å komme fram til en stødig vurdering av saken.

Nettjournalistikken har den unike potensielle fordelen at konteksten kan gis nærmest ubegrenset plass. Grafikk og video kan tas i bruk. Den grundige, pedagogiske forklaringen av NIX-saken – og utviklingen innen nett-trafikk generelt når nettbruken vris mot multimediaproduksjoner – venter jeg ennå på.

Kanskje jeg må lage den selv?

Lisa vs. Al-Jazeera

Canadian-Israeli journalist and blogger Lisa Goldman’s challenge to Al-Jazeera ought to be read by journalists everywhere – but maybe Norwegian colleagues especially. That’s because Al-Jazeera has such a phenomenally good image here. It is seen by many as the heroic channel that brought non-censored free speech to the Arab world (and to the rest of the world via its English channel), and challenged the media dominance of the “North” (or “West”?). An example is this lead article from a major newspaper (in Norwegian). Lisa’s story isn’t actually breaking news on the world stage, but blinded by ideology – what else could it be – Al Jazeera isn’t able to get even the simplest facts straight. You also have to admire the elegant delivery of the challenge – now will the celebrated Arab channel produce a correspondent to check Lisa’s coffee brewing skills?:

The bureau chief in Ramallah has my mobile number. Call him and ask him to set up an interview, and send one of your stringers to my home. I’ll even make him a nice cup of coffee, using the delicious Cafe Najjar (with or without cardamon – I’ll let you choose) that I bought at duty free before I boarded my flight to Amman.

The Hezbollah channel Al Manar, by the way, called Lisa a Zionist spy, but from that corner I don’t think anybody would expect fair journalism…

Blogging still fresh after all these years?

“It is crystal clear to me now that at least in industries where lots of people are online, blogging is the single best way to communicate and interact, Marc Andreessen concludes after five weeks’ experience with blogging.

Strong and encouraging stuff from the Netscape founder! Nowadays, you are more likely to hear people groaning about blogging or just dismissing the format as “very 2003” or something equally original. Thankfully, the Wall Street Journal reinforces the Andreessen effect with a 10 years blogiversary celebration. (10 years? Yes, in a few months, anyway. As Tunku Varadarajan notes, the consensus is – as far as that is possible – that the blog term was coined by Jorn Barger in December 1997. But of course the blog format was in the incubator from day 1 of the www age. Andreessen himself mentions that he updated a page in 1993 that looks suspiciously like a classic link blog!)

The WSJ has polled an impressive gang of ten about their favourite blogs and relation to blogging, thereby finagling a selection of views and topics that together form a varied panorama. Take Elizabeth Spiers’ precise definition of criteria for a successful blog:

Of the various blogs I’ve written or produced, the ones that worked best — the ones that had the biggest and most loyal readerships — always had a few consistent qualities. They were topically focused, often in niche areas. They published regularly and frequently, typically during office hours and several times a day. They published content that was original or difficult to find, from breaking news to proprietary photographs to obscure links that readers are unlikely to find on their own. They were usually well-written, which has its own intrinsic appeal for anyone who prefers to enjoy what they’re reading. And lastly, they engaged their readership by soliciting feedback and responding to it, in the form of asking for tips, allowing comments or otherwise demonstrating some level of interest in their audience’s preferences.

But all ten of them are worth reading, of course also my old favourite Tom Wolfe’s (unusually taciturn) dismissal of all things “user-generated”.