Siden jeg snart skal holde et lite kurs i research på nettet for journaliststudenter, har jeg researchet en del selv for å finne relevant litteratur. Det har vist seg vanskelig å komme over noe som passer helt — en slik publikasjon bør være godt oppdatert, altså ganske ny; ha journalisters behov i fokus; og være tilpasset norske forhold. Det er alltid mulig å overse ting, men så langt har jeg ikke funnet noe som passer helt. Den danske Find det på nettet er det nærmeste hittil. Den er relativt fersk, inneholder mye nyttig, men er selvsagt ikke norsk-tilpasset.

Så tanken er sådd om å skrive noe slikt selv. For bøker finnes det innarbeidede systemer. Man må finne et forlag, og lykkes man kan boken havne på pensumlister og kanskje selge litt utenom. Men en bok — eller en bok alene — er ikke godt tilpasset emnet. Den nevnte danske boken har mange eksempler, og disse presenteres da som skjermbilder på papir. Så skal man altså sitte med boken ved siden av tastaturet og øve seg på disse eksemplene. Hmm…

Det ideelle hadde altså vært en web-basert publikasjon. Der kan eksempler beskrives og øvingsoppgaver gjøres i praksis. Teksten kan oppdateres med nye eksempler og ny kunnskap. Det hele kunne vokse til en ganske omfattende ressurs og bli nyttig for flere enn journaliststudenter.

Hvis man ikke kommer utenom en bok, så kan de to publikasjonstypene selvsagt kombineres. Boken kan ta for seg det prinsipielle som ikke endres så hurtig, mens nettsidene tar seg av den praktiske tilnærmingen.

Det svært spennende prosjektet Nasjonal digital læringsarena skal frembringe fritt tilgjengelige digitale læremidler for videregående skole (som kjent ledsaget av protestbrøl fra deler av skogvokterlauget, som Eirik Newth erfarte). Det er opplagt at suksessen avhenger av at det finnes en modell for kompensasjon for læremiddelforfatterne. Den skal det bli spennende å høre mer om. Men har noen tenkt på å teste noe tilsvarende for universitetene? Er en NDLA-variant på gang der også?

Eller har noen av de ærede leserne her noen forslag til hvordan en digital publikasjon for universitetsstudent-bruk kunne virkeliggjøres? Tips mottas med takk.

…og aldri skal de to møtes?

Vel, kanskje. Dette er noe av ambisjonen bak Dagbladets debattside, som med stor fanfare ble lansert av sjefredaktøren i papirutgaven på lørdag. “Vi har laget et nytt sted, som vi håper smelter sammen noe av det beste fra papir- og nett-tradisjonen,” heter det i debattredaktørens velkomsthilsen. Først var det ikke helt enkelt å se hva det nye besto i, men ved nærmere granskning er vel dette at debattartiklene fra papiravisen (ledere, signerte kommentarer, kronikk) nå finnes på samme sted som kommentarbidrag produsert bare for nett. Dessuten at lesere kan ytre seg direkte i nettutgaven og velge type genre (lenken “skriv din kommentar her”), og slik starte debatter. Det er ikke helt lett å se om kommentaren kan havne i papiravisen også (da skal man vel ha honorar hvis den havner på kronikkplass?). Et annet spørsmål er om det blir mulig å kommentere lederartiklene — slik ser det ikke ut nå, og det er i så fall svært skuffende gitt ambisjonsnivået i programerklæringene. Men alt dette blir vel klarere etter hvert.

Om det virkelig lykkes å smelte debatten på papir og nett sammen, vil ikke minst avhenge av “papirdebattantenes” vilje og lyst til å lære seg en ny debattkultur. I papirdebattens verden foregår det slik: man skriver en kronikk i Dagbladet eller Aftenposten, hvis man er kjent eller har veldig god timing med innlegget blir det “tatt videre” av andre medier, kanskje går det runden på NRK og ender opp i Dagsnytt 18 eller Redaksjon En. Dette kan så få andre til å skrive replikk i avisen, som skribenten svarer på osv.

Men på nettet er det annerledes. Der kommer replikkene umiddelbart, de er kanskje litt ubehøvlede, og det er en sterk uskreven norm at den som satte i gang debatten også deltar i kommentarfeltet med replikker, oppklaringer og så videre. Dette kalles dialog. Et godt eksempel på at papir og nett ennå ikke møtes, er Cathrine Sandnes’ innlegg om sport og gener. I skrivende stund er det kommet 170 kommentarer til denne artikkelen, men Sandnes har ikke funnet det ønskelig å melde seg på. Som Samtiden-redaktør sitter hun jo også i en av papirkulturens virkelige høyborger. Et godt eksempel er replikken “Interessant fra Scientific American”, som har ført til en seriøs meningsutveksling mellom flere debattanter (tipset om dette kom for øvrig via en diskusjon på Underskog).

Dagbladet burde med andre ord sterkt oppfordre kronikk- og andre skribenter i papiravisen til å følge med på kommentarene som kommer, og svare på dem.

Det lille som har vært gjort av forskning på forholdet mellom nett- og papirdebatter tyder på at det ennå er lang vei til noen reell sammensmelting.

Etter at Wired tirsdag skrev om Virgil Griffiths Wikipedia Scanner, tok det et par dager før saken kom bredt ut i norske medier via en NTB-melding der vinklingen var at CIA og Vatikanet (les: ondskapens akse) “skal ha” redigert Wikipedia-artikler. Saken var åpenbart basert på en BBC-artikkel, selv om originalkildene altså er mer enn tilgjengelige (Dagbladet.no var tidligere ute med en sak som gikk til kildene).

Men hvorfor stoppe der? Poenget til Griffith var jo å lage et verktøy journalister og andre kan bruke til å researche om medarbeidere i bedrifter og organisasjoner har gjort det samme som folk i CIA og Vatikanet — forsøkt å forandre på artikler for å stille egen arbeidsgiver i et bedre lys, skrevet noe tullball om konkurrenter osv. (verktøyet er basert på IP-adresser, som lagres når noen redigerer en Wikipedia-artikkel uten å være innlogget).

Av samme grunn har Wired lagt til rette for at folk kan sende inn resultatet av egen research og stemme over andres bidrag. Gå gjennom listen, det er mye interessant der og noe som bare er dustete. Foruroligende mange eksempler på at ansatte i “velrenommerte”, som det heter, BBC, New York Times osv. skriver visvas om presidenter og statsministre.

Wikipedia Scanner er til tider vanskelig å komme inn på grunnet all trafikken medieomtalen dirigerer til siden, men det går med litt tålmodighet.

Hva med en liten sak nå i valgkampen om hva ansatte på partikontorene liker å redigere, for eksempel? Eller medarbeidere i mediene? En liten sjekk av NRK indikerer blant annet at en medarbeider i allmennkringkasteren har bidratt til den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg. Den 11. november 2005 kl. 06.46 føyde vedkommende til: “He is generally considered a good guy”. Jaja. Endringen ble slettet 21 minutter senere.

For journalister og andre som vil prøve seg, er det også lurt å tenke på konteksten: blir forsøkene på å endre artikler fanget opp av andre brukere og administratorer kjapt? Det kan man altså sjekke selv i det enkelte tilfellet, via den komplette redigeringshistorien knyttet til hver artikkel.