Håkon Gundersens generaloppgjør med medievitenskapen minner om tysk analytisk kulturjournalistikk, det man der i landet kan finne i avisenes “feuilleton”-seksjoner. Dette er ment som et stort kompliment. På sitt beste holder den tyske kulturjournalistikken et skyhøyt nivå: Her finner man originale temavalg kombinert med tekster med litterære kvaliteter. Gundersens grep i innledningen er genialt. Muligheten for en “ansvarlig” behandling av temaet luftes et kort øyeblikk, for så umiddelbart å forkastes til fordel for en bevisst urettferdig og for leseren atskillig mer fristende helsubjektiv tilnærming, eller “en ren drit og dra-artikkel”, som forfatteren kaller det. Men så blir det selvsagt ikke bare det (da ville dette blitt en flopp!); tvert imot demonstrerer Gundersen at han vet hvor dette universitetsfagets ømme tær spriker og at han gladelig tråkker til. En av de ømmeste tærne heter “metode”. Kritikken treffer ikke alltid. Det er ikke helt lett å forstå hvordan det skulle gavne samfunnet om medievitenskapen unngikk å befatte seg med “nye” medier. Går det liksom ikke an å bedrive både samfunnsvitenskapelig og humanistisk medieforskning på “nye” medier, bare på “gamle”? Men det er altså ikke det viktigste; det er den subjektive tilnærmingsmåten, fusjonen av metode og språklig kontroll, som begeistrer meg (og jeg har til og med studert dette faget!).