Åpen postjournal og borgerjournalistikk

Postjournal for alle på nettet rykker nærmere, noterer Journalisten.no (prosjektet ble omtalt her for et drøyt år siden). Til nå har ikke bloggere vært noe opptatt av dette, men det burde de være. Postjournalen vil bli et av de viktigste verktøyene i de seriøse borgerjournalistenes og bloggernes verktøykasse — det vil si de som ønsker å bedrive selvstendig research om det de skriver om. Andre verktøy vil være kommunale postjournaler, som jeg antar enkelte kommuner stiller til rådighet i dag.

Den departementale prosjektgruppens sider gir ikke så mye informasjon ennå, men vi får håpe de har tenkt på om de har interne ressurser til å håndtere en økning i forespørsler som åpningen av postjournalene kan medføre. Noen (en saksbehandler) må jo vurdere om dokumentene kan frigis, og noen (bibliotekar, info-medarbeider) må sende dem ut til den som bestiller.

Profesjonaliser frilansforholdet

I sin siste papirutgave (nr. 8) har svenske Medievärlden en helt strålende artikkel (ikke på nett) om behovet for profesjonalisering av forholdet mellom frilansere og redaksjoner. Altfor ofte, jeg tipper i de fleste tilfeller, fastsettes prisen på en frilansartikkel ut fra ren gjetning. Jeg har syndet der selv, på begge sider av bordet, derfor er jeg helt sikker på at journalist Anita Andersson-Stenfors har 100 prosent rett i de tre rådene hun gir til hvordan frilansere og redaksjoner kan få et lykkeligere liv sammen:

1. Beregn produksjonskostnadene: Redaksjoner må gjøre en beregning av hva som skal produseres av redaksjonelt materiale og hvor mye det kan koste. De ansattes internkostnad og hvor mye de fast ansatte selv produserer må regnes ut. Først da blir det mulig å sammenligne kostnadene ved egenproduksjon med hva det innkjøpte materialet koster. Da står man på tryggere grunn i vurderingen av hva man kan tilby i honorar.

2. Vurder verdien av kvalitet: Redaksjonen må også vurdere hva det egentlig er verdt å få tilgang til journalistisk materiale som er fiks ferdig og kan gå rett inn i produksjonen uten mye merarbeid. (Mange vil betale dårlig for en artikkel, for så å oppdage at de må bruke interne ressurser for å “redde” saken. Like langt).

3. Lag en mal for avtalene: Lag en egen mal for innkjøp av frilanstjenester. Det gjør beslutningsprosessen så mye enklere. Tenk om både kjøper og selger kunne slippe å oppføre seg som om de var på en basar i Istanbul hver gang en artikkel skal avtales! Ta hensyn til lovgivning og praksis i bransjen, tilrår Medievärlden videre. (Jeg arbeidet en gang med et nettsted som hadde en fast pris for alle typer artikler. Genialt, fordi man da bare ble enige om genre og så var prisen fastsatt, og tiden kunne brukes på research og skriveprosess istedenfor).

Nyheter med rediger-knapp

Dagbladet er i gang med sin “brukergenererte” portal for lokalnyheter, eller hva man nå skal kalle det, og de har parkert den på nettsamfunnet Blink. Her kan man altså legge inn henvisninger til nyheter, skrive en sak selv, laste opp bilder og så videre. Publiseringsverktøyet er enkelt og greit, og det hele minner en god del om NowPublic som jeg omtalte her om dagen.

For en stund siden skrev en blogger til meg at han ofte savnet en rediger-knapp på nettavisene. Vel, her er egentlig muligheten. Alle (innloggede) kan redigere det andre har lagt inn. Man kan kanskje forvente noen redigeringskriger av dette. Dessverre bevares ikke artikkelens redigeringshistorie; det er jo en av wikiens store fortrinn.

Suksessen til Lokal-satsingen vil sikkert bero på om det blir en kritisk masse av aktive brukere. Blink har jo mange brukere, men er mange nok av dem interessert i å legge inn og vurdere nyheter? På VGs Blink-konkurrent Nettby har de også noe som kalles nyheter, men det er åpenbart ikke journalistiske nyheter brukerne prioriterer der.

Dynamikken er i dag langt større i nettsamfunn-aktivitetene enn i det som kan kalles borgerjournalistikk. Sånn vil det kanskje fortsette, likevel håper jeg at mediene også vil prøve seg fram med flere varianter av samarbeid mellom redaksjonen og “borgerne”. Det finnes flere muligheter enn å la leserne kommentere sakene eller be leserne skrive selv. For den seriøse journalistikken tror jeg fortsatt det er et uforløst potensial her.

En mulighet er å “crowdsource” innhentingen av informasjon. Robert Niles har laget en guide til dette i Online Journalism Review. Det er noe slikt Jeff Jarvis tenker på når han nå foreslår for medier i New York og New Jersey å få publikums hjelp til å sette søkelyset på infrastrukturproblemer i regionen:

Put up a Google map (with Platial on top) and town and neighborhood wikis and ask them to pinpoint every failure of infrastructure – or feared failure – they see: streets that flood every time it rains, bridges that look just too damned rusty, potholes, pipes that burst, streets that don’lt get plowed, streetlights that don’lt work, signs that are missing. . . . Ask them for dates and other specifics and for pictures and video. Urge them to blog their stories of frustration and bureaucracy.(…) Then do what you do best: add journalism. Go verify what they say and tell the story of that street that closes every time it rains, of the people whose lives lose hours as a result, of the government bureaucrats who should be fixing it of the money spent on other things instead.

Jeg tenker nok en nettavis som ba leserne sette problemer med samferdsel og trafikk på kartet, skulle fått respons så det holdt.

OPPDATERING: Her er et konkret eksempel: En redaktør i polske Gazeta Wyborcza forteller hvordan avisen fikk 40.000 bidrag fra publikum da de ba om hjelp til å undersøke kvaliteten på fødeavdelingene ved sykehusene i landet. Journalister og frivillige faktasjekket informasjonen. Konklusjon:

People are ready to collaborate with the newspaper if you give then an important cause. If you treat interaction just like another feature on your website it just doesn’t work. But if you really want to change the world readers will be happy to help you.

The enduring power of free

The ongoing discussion about Murdoch turning WSJ.com into a free site and the rumours about the NYT dropping Times Select and making all their material freely available — it’s so familiar. The media business worldwide has been discussing the question of free/ad-based vs. paid/subscription on the web for at least 12 years. But it keeps coming back at us, and the free model wins — almost every time. I think this is because audiences are still growing online and web publishing is becoming more and more dynamic. More and more people are using the web actively, and this keeps driving innovation and new possibilities for those media companies who understand the power of free.

It’s so clear when you read Jarvis’ analysis. What sounds more like a winning strategy — trudging along with the WSJ.com subscription model, gaining a few thousand new customers per year? Or this:

By going free and with Murdoch’ls investment in the product – that is, in the reporting and services and with his promotion – WSJ.com can become the unquestioned leading financial information brand worldwide, winning over its many competitors: Yahoo, Reuters (now stronger with Thomson), AOL, FT.com, Forbes, MSN, CNBC. But that will happen only if it goes free. (…) The reason to go free is to explode the brand and make it many times bigger – internationally – than it is today.

Related: The Freakonomics blog is moving to the New York Times site. A scoop for the site. And a model for the future; big news sites hosting popular blogs and enhancing them with journalistic resources?

UPDATE Aug. 14: Advertising Age with another in-depth piece on the same topic, that also mentions The Economist and CNN dropping their online subscription models and going free. Note the trade-offs that have to be considered, as Jeff Lanctot of Avenue A/Razorfish puts it: “As demand grows, your prices can rise more quickly (…) In a subscription business, your pricing is pretty stable.” The Norwegian example is relevant here: For years, the most popular sites have at times been fully booked on their most valuable ad space; hence they have increased the prices.

(Times Select rumour via Tid og Tanke (in Norwegian). Ad Age story via Martin Jönsson).

“Mulighetsbetingelser for endrede iscenesettelser”

Per Egil Hegge tar seg en tur i medieforskernes forunderlige verden, et slags norskspråklig Second Life. Utgangspunktet er invitasjonen til en konferanse:

De heldige som skal delta på konferansen, kan se frem til å få høre om “konsekvensene av bruken av personlige medier for mulighetsbetingelser for endrede iscenesettelser av kjønn og seksualitet”. Mine egne mulighetsbetingelser er allerede iscenesatt og har den konsekvens at jeg ikke er i byen den dagen.

Hegges språkspalte er både nyttig og fornøyelig, men Aftenposten.no fortjener ris for a) å gjemme den så godt at jeg måtte søke på Google for å finne den, avisens egen søkemotor hjalp ingenting, og b) for at hver artikkel i språkspalten ikke har en egen, permanent adresse/permalenke (derfor det rare utseendet på teksten jeg lenket til først.) Og la meg føye til at det c) heller ikke finnes noen mulighet til å RSS-abonnere på Hegge.

Citizen journalism Dollars, not Kroner

Seen from the other side of the pond, citizen journalism initiatives are flourishing in the US. Associated Content (dreadful name) just secured 10 Mill. US Dollars from a venture firm, and NowPublic raked in 10,6 Million earlier this week (via PJ Net Today).

Additionally, there’s the issue-centred experiments such as Off The Bus, focusing on the presidential campaign. And undeterred by the tough lessons of the crowdsourcing project initiated by the some of the same people in alliance with Wired (previously covered).

The European initiatives that I have seen so far look very anaemic compared to the US peers. NowPublic brings users who essentially blog or bookmark news from established media together with people producing their own stories. The crowdsourcing of news judgement makes for a rather chaotic front page (compare NowPublic at any time with, say, nytimes.com). But there are benefits. Just a few seconds of browsing brought a link to an important story about legal protection of journalists and the now really tricky question if bloggers, or at least some, now qualify as a reporters.

In Norway at least, attention in the past few months has been centered very much on the growth of social networking sites, especially the enormous success of Facebook (there’s a very relevant research project on web communities at Sintef in Trondheim, see presentations from a recent seminar.)

The big Kroner question is: who will come up with a citizen journalism project in Norway/Scandinavia worthy of venture capitalist attention?

Fantastiske Pipes: Yahoo viser vei

Yahoos Pipes-tjeneste har jo eksistert en stund, men det er en av de nyhetene man aldri har fått tid til å se nærmere på. Men nå! Inspirert av Andreas Lundes samling av video-Norge i én feed, er jeg endelig i gang. La det ikke være noen tvil: Pipes har virkelig noe genialt over seg. Her kan du mikse din helt egen cocktail av nyheter og informasjon fra allverdens kilder, og få det akkurat som du vil ha det. Hvis du som meg er rimelig grønn på IT-sjargong, lønner det seg først å ta en titt på en av flere tutorials brukere har laget (jeg brukte denne). Men da går det også så lett som bare det å leke seg med miksingen. Det er mange gode eksempler på Pipes-siden, og det fine er at man kan lagre sin egen kopi og bygge på det andre har gjort. Så Pipes har definitivt også en sosial side.

Det er lett å fantasere om ulike bruksmåter her. Andreas ville lage en bedre oversikt over hva norske nettsteder publiserer av video. En annen bruker har satt Reuters-nyheter på kartet. Etter bare å ha pirket i dette, ser en fort potensial fra ren lek og underholdning til hardkokt business.

Mitt inntrykk — kun basert på samtaler og hva jeg hører — er at det store flertallet av nettbrukere i dag fortsatt er RSS-analfabeter. Det er et enormt gap mellom mulighetene som i dag finnes til å skape seg en effektiv og underholdende informasjonsmeny, og de faktiske bruksmønstrene. Det får meg til å lure på om ikke “webtolk” er et yrke med en fabelaktig framtid. For ikke å snakke om “brukervennlighetsekspert”.

Andreas’ video-pipe er her. Jeg satser på å lage noen selv etter hvert også.