Ambitious initiative by the British Foreign Office: A selection of blogs called Global Conversations with a promising motto: “We want these personal blogs to be a genuine sharing of ideas, so we will try to read the comments you post here and respond to the debate.” The foreign secretary is one of the bloggers (via Demos Greenhouse).
UPDATE: It’s a trend! The US State Department has started its Dipnote blog.
That’s one of ten questions The Observer has asked a panel of politicians, activists and “thinkers” as part of a special coverage of the Why Democracy? project. The backbone of the project is ten documentary films which will be broadcast on TV in more than 40 countries starting next weekend. One of the people behind the project, Nick Fraser, gives more background in a separate piece. And the answers to that question? Here’s Nick Cohen:
If the worst fears about Islamist terrorism come true in the West, it won’t destroy democracy but will threaten civil liberties. Benjamin Franklin said you should never choose between liberty and security, but societies under attack always do, and they always put security first.
Mandag 8. oktober er premieredagen for det store dokumentarfilm- og debattprosjektet Why Democracy?. I Norge er det NRK2 som skal vise de ti dokumentarene som er grunnmuren i prosjektet (i tillegg kommer blant annet mange kortfilmer). Over 40 TV-kanaler er med, blant dem BBC og ZDF. Filmtemaene ser spennende ut. Geografisk er spredningen god, fra Liberia via Danmark og Russland til Kina, og så videre.
Prosjektet styres interessant nok av folk som er så heldige å bo i Cape Town. Onsdag denne uken lanserte de bloggen Democracy News, som er delvis basert på at en inviterte bloggere/skribenter “donerer” en arbeids-/bloggedag (en dag per blogger). Uten at jeg helt vet hvorfor har prosjektgruppen kontaktet meg, og dette var ikke akkurat et tilbud man kunne avslå! Nå har jeg fått tildelt 11. oktober som min dag. Vent en del tørrtrening her framover… Førstemann ut på onsdag var Robert Reich, en statsvitenskap-professor som var arbeidsminister under Bill Clinton. Hm, hva var det der om å hoppe etter Wirkola igjen?
Prosjektet er nok ment å inspirere til bred debatt om demokrati. Temaet er så omfattende at det selvsagt er fare for at det hele blir konturløst og velmenende. Det vil vise seg. Noe vil avhenge av filmenes kvalitet, noe av hva TV-kanalene og andre medier — og ikke minst folk selv — gjør ut av det. Sveriges Television ser for eksempel så langt ut til å ha valgt et mer ambisiøst opplegg enn NRK. SVT-sjefen hilser fra websider det er lagt arbeid i:
AVSIKTEN ÄR ATT FÅ… LIV i en avsomnad debatt om demokratin. Det lovade så gott efter 1989 då jublande människor befriades från diktatur i det ena landet efter det andra. Men nu ser vi återigen hur demokratin trängs tillbaka i stora delar av världen. Genom att skildra utvecklingen i Kina, Ryssland, Egypten – och även i USA och vår egen del av världen – ställer vi de viktiga frågorna om igen: Varför demokrati? Vad är den bra för? Är den värd att dö för? Kan den köpas? Kapas? Kväsas?
Jeg vet ikke om det er riktig at debatten om demokratiet er sovnet hen. Folk som ikke kan ta demokratiske rettigheter for gitt har de siste par tiårene hatt en egen evne til å vekke oss i “den frie verden” fra sløvheten. Tenk på de kilometerlange køene av folk som ventet tålmodig i timevis for å stemme i Sør-Afrikas første valg etter apartheid, eller de tusener som bodde i telt i ukevis i Kievs bunnfrosne gater under oransjerevolusjonen, eller de tapre munkene og deres medborgere som i disse dager er villige til å ofre livet for demokrati i Burma. Litt beskjemmet må vi gang på gang innrømme at det er de som ikke har demokratiet som er best i stand til å vise oss dets virkelige verdi.
Mens vi venter og håper det beste er det da noe vi kan gjøre:
Skriv under: Marker din støtte til demokratiforkjemperne på Avaaz.org (over 100.000 nå) og opprop.no. (via VamPus).
Demonstrer: I Oslo — delta på støttemarkering utenfor Nobels Fredssenter fredag kl. 18.
Vis farge: Gå i rødt på fredag.
Og følg selvsagt med videre, via nyhetsmedier og blogger. Se oversikt over øyenvitnerapporter fra bloggere i Burma hos Singabloodypore (via Why democracy?).
Når et nytt tilbud fungerer helt problemfritt, faktisk bedre enn du hadde forventet, er såre enkelt å ta i bruk, løser et ekte problem for deg og selskapet bak har funnet en prisingsmodell som svarer til dine behov — da er det på sin plass med litt ros. Bredbåndsselskapet Ice har levert en slik tjeneste. De siste månedene har jeg testet deres trådløse bredbåndsløsning på forskjellige steder i Sør-Norge, både på et ensomt sted ved fjorden, i en fjellbygd og i storbyer. Det har fungert upåklagelig nesten overalt (det eneste stedet jeg ikke fikk signal var i Flåm innerst i Sognefjorden). Kapasiteten har vært som lovet, opptil 1 MB/s nedstrøms. Det fungerer slik: Modemet du ser på bildet skrus på (du trenger strøm, enten fra strømnettet eller med adapter fra bilens sigarettenner), og du vipper opp den innebygde antennen. Dersom det er et signal der du er, genereres et vanlig trådløst nett (wlan). Din PC eller Mac finner dette, og du er i gang (jeg har hørt at den andre løsningen deres, et USB-modem, er mer problematisk for Mac-brukere). Jeg har ikke testet hvor godt det fungerer når du er i bevegelse, men hvis det er greit for deg å la surfingen være mens du sitter i buss, bil eller tog, så er dette tingen. Prismodellen som gjorde utslaget for meg var at du slipper med å betale for hver påbegynte uke (175 kr. uken) — ingen fast månedspris som ødelegger moroa. At de nå også er i gang i Sverige og Danmark, svekker ikke akkurat attraktiviteten.
The editor of eJour sent me this question: “You are a global English speaking citizen. Now you have to choose just ONE general, all round online news service. Which one do you prefer?”
The concept that springs to mind is the German idea of Leitmedien: one or a few media/publishing entities dominating the public sphere in a given country. Where these media lead, the others follow — both the other media and the public. Is something like this conceivable at the global level?
The answer I wanted to give was BBC News, since they have a global reach through their radio and TV news, cover all continents with their own correspondents and generally guarantee high quality reporting. Looking at how I use news services, the New York Times would in fact be an equally good candidate. BBC News isn’t as good as it could be. They should especially be looking at how to integrate the World Service radio programme and the BBC World TV news in a more user-friendly way than today.
However, looking even more closely, my ONE general, all round online news service is none of these — it is my Bloglines account. That’s where I have composed the menu that I can scan and pick from every day, a virtually endless supply of high quality news and views. The idea of choosing just ONE medium in the traditional sense is fast becoming a distant proposition. In a few years I don’t think people will even understand the question.
But I’m not trying to be difficult here, so OK Helle: BBC News is the closest any one medium comes to be my Leitmedium of choice!
The Economist has definitely left the laid-back mindset behind. Not content with opening their online archives and making the whole print edition available online, here’s another aggressive step to build traffic: Feeding bloggers stories from the upcoming print edition before publication. The top 100 US political bloggers, that is (hm, do we even have 100 political bloggers in Norway?). Placing stories in other media is something publications have been doing for ages. That bloggers now get the “honour” is an example of how important they are seen as producers of buzz and attention for the traditional media (via Medievärlden).
Blogging som genre og som medieformat utvikler seg ganske så forskjellig i Sverige og Norge. Nyheten om at en rutinert utenriksjournalist fra Dagens Nyheter starter Utrikesbloggen er typisk. Bengt Albons forstår tydeligvis at bloggen kan være et godt, alternativt format for journalistisk arbeid, ikke bare et vedheng til en nettavis eller en gammeldags kommentarspalte uten papir. I Norge er folkene bak Document forblitt ganske så alene om å lage en journalistisk inpirert blogg som er uavhengig av de tradisjonelle mediene.
En annen indikasjon på forskjellig utviklingsretning er nyheten om at Politikerbloggen er kjøpt opp av TV4. Det demonstrerer en annen tendens som mangler i Norge: At det kommer nye, uavhengige redaksjonelle produkter basert på bloggformatet, som så blir så populære at de blir snappet opp av mediene. I Norge er heller tendensen at mediehusene med hell eller uhell ønsker å stå for all innovasjon selv.
For det norske mediemangfoldet hadde det vært godt om noen av disse trendene fløt over Kjølen. De store nettavisens dominans gjør vårt mediebilde mer kjedelig og enstonig enn det hadde behøvd å være.
Se også:
Jason Kottke goes treasure hunting in the newly opened New York Times archive, and finds gems and more delicious stuff. (via the del.icio.us hotlist).
Mens noen synser om borgerjournalistikk og andre brukerstyrte fenomener, bruker andre tiden på å forske. Karoline Andrea Ihlebæk har skrevet om folkejournalistikkens utfordringer for Vox Publica, basert på en studie hun har gjort av et eksperiment med et debattprogram ved NRK Hedmark og Oppland. Erfaringene var blandede:
Spørsmålet er om de positive sidene som et folkejournalistisk prosjekt kan føre med seg, som økt kildetilfang, demokratisk deltakelse og synlighet i offentligheten, er viktigere enn sviktende kvalitet og frustrerte redaksjoner?