Feiden mellom Ingrid Schulerud og Dagbladet om hva som ble sagt og ikke sagt under intervjuet om design reiser noen viktige (og ganske tidløse) spørsmål om journalistikk og uavhengighet. Gitt Dagbladets forklaring om at sitatene ble sjekket og til og med korrigert av Statsministerens kontor, virker det underlig om Schulerud skal ha blitt feilsitert. Feiden dreier seg trolig heller om at Schulerud mener intervjuet er “feilvinklet”. Det var ikke sånn hun ønsket at intervjuet skulle bli framstilt — men det er noe ganske annet enn feilsitering.
Her skal det imidlertid dreie seg om nettopp sitatsjekken Schuleruds manns kontor fikk utføre. Selv har jeg merket en tydelig økning i antall kilder som forlanger å få lese sitatene sine etter at jeg har intervjuet dem. Dette er nå nærmest regelen, og slik var det ikke før (det kan være en spuriøs effekt ute og går her, intervjuer jeg andre typer kilder enn før? Mulig, men jeg tror ikke dette forklarer alt). Dette gjelder særlig kilder fra næringslivet og forskere, i mindre grad politikere. Vi journalister burde kjempe mot dette ved hver korsvei, men slik det er blitt nå ville det ta enormt med tid og krefter. Altså velger man gjerne minste motstands vei.
Schulerud burde altså etter min mening ikke fått sjekke sitatene sine. Ikke prinsipielt sett. Prinsipielt sett burde Dagbladet ha gjort opptak av intervjuet (det går ikke fram om dette ble gjort), og partene burde ha blitt enige på forhånd om at det som blir sagt mens opptaket gjøres, er on the record. I profesjonelle sammenhenger som dette burde det ikke være tvil om hva som blir sagt og ikke sagt. Med opptak ryddes tvilen av veien. Det er kjent fra USA at en del kilder stiller til intervju med egen opptaker, nettopp for at journalisten ikke skal fordreie sitater etterpå. Men der er det langt mer innarbeidet å gjøre opptak av intervjuer, også fordi sitatene i anglo-amerikanske medier skal være ordrette. Ikke-ordrette sitater presenteres ikke som direkte sitater.
Dessverre er det mange forhold som gjør at disse prinsippene ikke følges. Journalister tar ikke opp intervjuet, og må basere sitatene på kråketærne på notatblokka. Da kan kilden bli skeptisk, særlig hvis vedkommende har vært igjennom denne prosessen før. Og selv om man gjør opptak, er mange kilder blitt så vant til å få sitatsjekke at de forlanger det likevel. Det skulle ikke forundre meg om de får tips fra PR-rådgivere om at journalister er blitt mer og mer ettergivende på dette punktet (jeg tar gjerne min del av ansvaret).
Sitatsjekken fører gjerne til endringsønsker. Igjen, disse er som oftest helt greie, og sitatsjekken kan rydde opp i misforståelser. Likevel er det også slik at den intervjuede gjerne benytter sjansen til å framstå som mer veltalende enn hun egentlig var. Enda verre er det at det gir kilden en mulighet til å trekke seg, fordi det går opp for henne eller hennes rådgivere at sitatene går for langt i en eller annen retning og saken kan bli ubehagelig.
Sitatsjekk er ikke noe særnorsk. I land som Tyskland og Frankrike er det vanlig. Her kan man også gå enda lenger. De berømte samtalene i Der Spiegel (“Spiegel-Gespräche”) er et spesielt eksempel. Samtalen finner sted, men teksten i disse spørsmål-svar-intervjuene er et rent kunstprodukt, resultatet av langvarig finpussing og forhandling mellom redaksjon og intervjuobjekt. Dette burde i hvert fall leserne vite om og ha i bakhodet når de leser intervjuene.
Det kan være at økningen i kravene om sitatsjekk er uttrykk for et skifte i maktforhold mellom journalister og kilder. Det er i hvert fall nødvendig å diskutere. En ide er at Journalistlaget og Redaktørforeningen kartlegger redaksjoners praksis nærmere, og at man arbeider seg fram til et felles normsett.
Krangler om vinklinger er et annet tema, og det er klart at det er fullt mulig for en redaksjon å produsere en urimelig vinkling. Igjen er jeg skeptisk i designfeiden. Ikke minst fordi Schuleruds tilsvar — å vise til at Dagbladet ikke forstår ironi — er en rimelig dårlig strategi hvis man vil tilbakevise at man tilhører et dannet, akademisk samfunnssjikt (da ber man om mer bråk).
Og for min del foretrekker jeg Hjorthens designkritikk. Den hvite plaststolen er utvilsomt en klassiker.
