En digital bumerang

Via et bestillingsverk (pdf) av en “rapport” fra Econ Pöyry forsøker Forleggerforeningen å gjøre kort prosess med NDLA, prosjektet for digitale læremidler i skolen (jeg skrev om dette prosjektet tidligere i høst).

Til nå ser det ikke ut til at “rapporten” har fått noe medieomtale. Men bloggere med interesse for feltet levner liten tvil om kvaliteten (leser ikke kulturjournalister blogger?). Et latterlig angrep, et makkverk, skriver Espen Andersen. Ikke plagsomt vellykket, konkluderer Jon Hoem. Makkverk, istemmer Eirik Newth, og dessverre representativt for gjennomsnittet av strategisk tenkning i bokbransjen. IKT og skole, der bloggeren er tilknyttet NDLA, reflekterer også over forlagenes ivrige fandenmalerier. Så når en leser disse solide folkenes vurdering, skulle en tro saken var klar. Men som Jon Hoem skriver:

Nå er det dessverre slik at selv makkverk kan få betydning når det presenteres for rette vedkommende, på den rette måten, i den riktige settingen.

Forleggerne er durkdrevne lobbyister og timingen på angrepet er neppe tilfeldig. Det er likevel grunn til spørre om de ikke har gått for langt nå. Som Espen skriver: skal vi virkelig tro på at utviklingen av digitale læremidler skal gi oss redusert mangfold i læremidler? Det er også veldig vanskelig å tro på at NDLA vil ødelegge konkurransen i læremiddelmarkedet (“rapporten” sier faktisk at dette kan skje). Det er langt mer sannsynlig at NDLA vil skape mer konkurranse og kreativitet i arbeidet med digitale læremidler. Allerede har jo NDLA valgt en tilnærmingsmåte som er annerledes enn forlagenes, med satsing på medvirkning fra elever og lærere og eksperimentering med opphavsrettslisenser. Mer mangfold, ikke mindre. Espen igjen, om forlagene:

De kan jo bare sette igang og lage sine egne NDLA’er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres idag.

“Rapportens” del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak…

The year in ideas: catch up on what you missed

tinychengdu.jpg

The 2007 version of the NYT annual year in ideas is as entertaining and useful as always. Here everyone can find their personal favourites and catch up on the brilliant ideas and trends they overlooked during the year (at least one idea was noted here — wikiscanning).

Earth2marsh’s photo of Chengdu above was found after reading the entry on fake tilt-shift photography. (and of course the photo is published under a Creative Commons license.)

Another idea in the spirit of this blog was the New Zealand police’s adoption of mob jurisprudence in its police act wiki.

There are ideas that are useful in daily life and some that are less so, but still fascinating.

And then there are the ideas that just sound beautiful.

Test: German Wikipedia better than encyclopedia

German magazine Stern has tested the German language version of Wikipedia against the online version (for subscribers) of the encyclopedia Brockhaus. 50 random words were picked from a range of topics and a professional research agency evaluated the entries. Wikipedia came out on top in no less than 43 of the 50 words.

The whole 13-page (!) article is not online, but Wikipedistik (in German) has more details. The criteria were: accuracy (weight 40 percent), completeness (30), topicality/up to date (20), intelligibility/easy to understand (10). Out of this notes were constructed, and Wikipedia received on average 1,7, Brockhaus 2,7 (on a scale from 1 to 6 where 1 is best). (via the Wikimedia fundraising blog).

UPDATE after reading the whole article:

The only criteria where Brockhaus became a better note was for “Verständlichkeit” — i.e. how easy the text is to understand. That is of course a structural problem for Wikipedia that has been noted by many. Articles tend to suffer from a lack of editing. They are often too long, some aspects are described in too much detail, there is no real narrative flow. Theoretically this should improve over time. If it really is true that Wikipedia will run out of new topics, contributors could spend time on improving editing, adding references etc to existing articles. However, the big encouragement that (German) Wikipedians must bring with them from this test is that their articles got the excellent note 1,6 on accuracy (Brockhaus: 2,3). That really is impressive.

Multimediejournalistikk endelig på vei

Andreas Lunde har en fin drøftende oversikt over multimediejournalistikk. Han spør om norske journaliststudenters holdninger til å prøve seg på de nye sjangerne. Vanskelig å si noe generelt om, men det er neppe tvil om at studenter som skaffer seg erfaringer med multimedieproduksjoner nå — og gjerne enkle, men effektfulle — vil skaffe seg et fortrinn.

Listen over gode eksempler kan gjerne utvides med New York Times From Ladles of Molten Metal, om den svært manuelle produksjonen av New Yorks kumlokk.

Se også:

Multimedia documentary about Dalits

Make your own Internet TV

BBC experiment covering Turkey elections

Photo stories

Hva var det jeg sa?

I en debatt om Dagbladet.nos system for leserkommentarer i mars i år skrev jeg: “Et konkret forslag til videreutvikling: Gjør det lett for brukerne å holde oversikt over sine egne debattinnlegg, så man lettere kan finne tilbake til dem og følge opp med nye replikker osv.” Nå har avisen gjort akkurat dette (man kan også følge andre debattanters innlegg via RSS-feed). Flott, for inntil nå har det vært som å finne gullkornet i høystakken å lete seg tilbake til sine egne eller andres kommentarer. Litt testing viser at den nye funksjonen både fungerer og ikke fungerer. Den omtalte uhyggelig kloke kommentaren min har tilsynelatende en permanent lenkeadresse, men der finner jeg den ikke igjen. På en annen kommentar kom jeg imidlertid rett til målet.

Et ytterligere forslag kan være: lag noen interaktive bruksanvisninger for nye brukere på Dagbladet.no.

Ellers er det mange reaksjoner i debatten under artikkelen om de nye funksjonene. Det er tydelig at mange ønsker et mer raffinert system for kvalitetsvurdering av kommentarene.

Wikipedia får Creative Commons-lisens

Som mange av dem som kommenterer nyhetenWikipedia-tinget er jeg usikker på hva de virkelige implikasjonene av dette er. Men i hvert fall: Lisensen kalt GNU som Wikimedia-prosjektene, deriblant Wikipedia, publiseres under, skal tilpasses slik at de kan migrere til en Creative Commons Attribution Share-Alike-lisens. Altså en lisens som eksplisitt gjør det mulig å republisere Wikipedia-innhold og bygge videre på det, forutsatt at man siterer kilden og at det nye verket publiseres under samme lisens.

Nyheten ble annonsert av Jimmy Wales under en fest i San Francisco i helgen. (se noe grøtete video nedenfor). Man må vel se det som en god indikasjon på at dette har stor betydning at Wales og Lawrence Lessig er så euforiske (via Lessig blog).

Try T

The New York Times style magazine T is online. And it’s stunning. It feels like a watershed in magazine publishing online. (via journalism.co.uk). In the words of the editor Stefano Tonchi:

We have re-thought the way we want people to experience the beauty of T in a virtual environment and have expanded our content in an elegant, sophisticated way to embrace the movement and interactivity of the web.

Avisspråket korrekturslaktet!

Språkrådet leste korrektur på alt stoff i VG, Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende 26. oktober, og Sylfest Lomheim fant mange feil. Ikke overraskende. Noen artikler er tilnærmet feilfrie og andre fulle av hårreisende feil, er et av Lomheims funn. Betyr dette at det faktisk foregår lite tekstbearbeiding og -kontroll på desken? Slik at sluttresultatet blir avhengig av nivået på den enkelte skribent?

Det er på tide at de store norske avisene publiserer sine retningslinjer for språk og stil. Lær av The Economist. Men ikke bare det, de bør også informere leserne om arbeidsprosessen bak en artikkel. Hvordan sjekkes faktaopplysninger og språk etter at journalisten har levert sin tekst?

Istedenfor å gjeninnføre korrekturleserne kunne mediene gå sammen om å skape en ny spesialgren innen journalistikken: fakta- og språksjekkeren. Jeg tar sjansen på å gjenta et forslag nevnt før her: gjør fakta- og språksjekk til et eget tema på journalistutdanningene.

Det skal bli spennende å se hva avisredaktørene sier til Lomheims kritikk — hvis de svarer i det hele tatt.

Kommentar-trøbbel?

Jeg ser at noen antakelig høyst legitime kommentarer blir stoppet. Det er mest sannsynlig på grunn av mitt tiltak for spam-forebygging, der jeg ber om at dere skriver inn en “captcha”-frase i et eget felt rett under kommentarboksen. Noen overser antakelig dette feltet. (Jeg har også fått én — men bare en — tilbakemelding om at systemet avviser også kommentarer med captcha’en. Vil gjerne høre om flere møter slike problemer her).