NRK skal ha ros for at de åpner for lisensbetalerkommentarer under dagens sak om de borgerlige partienes syn på lisensen — noe strukket av desken til at “NRK-lisensen kan forsvinne” i overskriften. Det er mye hvis, om og men før man eventuelt kommer så langt. Uansett, anledningen bør brukes til å sette fart i debatten om allmennkringkastingen igjen. Vyene som når oss fra alle allmennkringkasteres mor tyder på at fjorårets forsøk på en nyskapende debatt kanskje ble litt for tradisjonell, når alt kom til alt. Det er vanskelig å frigjøre seg fra de vante forestillingene, men i mellomtiden har NRK selv gjennom NRKBetas eksperimenter og Yr vist litt av hva slags potensial som ligger i å se allmennkringkastingen som en åpen plattform. En overgang fra lisens til statsbudsjettfinansiering løser neppe NRKs langsiktige problemer. Den fremste positive effekten av en slik endring er at lisensen blir en mindre sosialt urettferdig skatt, men skal allmennkringkastingen ha en framtid, må det formuleres et veldig godt konsept for den. Det har ingen gjort ennå.

Apropos TV 2s kontekstfrie (ingen redaksjonell introduksjon!) visning av 11. september-konspirasjonsfilmen “Loose Change” i forrige uke — her er noen fornuftige ord fra Frank Furedi i nettmagasinet spiked:

These days, virtually every aspect of public life is contested, challenged, doubted: there is little agreement on what are the causes of our current predicament. We might refer to this as a ‘crisis of causality’, and it is a crisis which continually calls into question any official version of events. Of course, officialdom’s account of event often needs to be questioned, but not by putting forward a simplistic, conspiratorial worldview that blames small cliques of evil people for everything that goes wrong in the world. The crisis of causality means many people believe that major events are shaped and determined by a hidden agenda. (…) In previous times, such conspiracism mainly informed the thinking of right-wing populist movements, which always saw the hand of Jewish, Masonic or Communist conspiracies behind major world events. Today, conspiracy theory has gone mainstream, and many of the most vociferous proponents of the conspiracy theory are radical protesters and thinkers on the cultural left.

Det er som regel en fornøyelse å følge Tour de France på TV 2 — vittige og kunnskapsrike kommentatorer, flinke reportere, spennende produksjon. Men i år er de i ferd med å gå i fella Jörg Schallenberg beskriver i Spiegel Online. Stikkordet er selvsagt doping, hva ellers? Nå er rytterne i gang med fjelletappene, og det er som alltid spennende. Men må ikke journalistene holde igjen litt på jubelen over “overmenneskelige” bragder, “supermenn” som parkerer de andre med ufattelige rykk, og så videre — når det så mange ganger før har vist seg at det fantes en enkel årsak til at etappevinnerne kunne rykke fra slik (husker noen ennå Landis i 2006? Vinokourov i fjor?). Jeg synes det, men de gjør det ikke. TV 2-folkene har for eksempel ikke sett noen grunn til å la det skinne igjennom ørlite grann skepsis til den unge italieneren Riccos prestasjoner (da han på søndag spurtet lekende lett fra resten av eliten, feiret fransk TV ham som “den nye Pantani”, skriver Schallenberg. Pantani, som døde av en overdose kokain i 2004, er fortsatt helten til italienere som Ricco og Cunego, legger han til). Jeg sier ikke at dette er lett, for journalistene kan ikke mistenkeliggjøre alle rytterne hele tiden. Det hadde heller ikke gjort Tour-sendingen så festlig. Men er de ikke nødt til å følge doping-vinklingen tettere enn de gjør nå? Tross alt har også årets Tour allerede en dopingsak. Noen som vil vedde mot at det kommer flere?

OPPDATERING 17. juli: Det er ikke noe moro å si “hva sa jeg” i denne saken, men hva sa jeg? Nå skal Ricco ha testet positivt på EPO.

Jobb litt for den (de?) norske Wikipedia-utgavene i sommer, oppfordrer Anders Brenna. Utmerket forslag, når lavtrykkene melder seg vil det bli fulgt opp. Og oppfordringen viderespres herved.