Ikke vær så kjip med lenkene

Småartig sak i E24/Aftenposten forteller om fasilitetene bloggere blir tilbudt under demokratenes årsmøte. En god sofa, strømuttak og tilgang på karbohydrater gjør bloggeren lykkelig.

I bunnen av saken er det begravd en kommentar fra Høyres infosjef:

Vi vurderer å teste ut et eget opplegg for bloggere under vårt landsmøte til våren. Og vi lenker allerede ganske mye til bloggere som deler mange av våre standpunkter.

Tips: lenk også til dem som ikke deler dine standpunkter. Slik støtter du den politiske offentligheten, styrker troverdigheten og skaper mer oppmerksomhet om ditt parti. Nå er det også vanskelig å si hvilke lenker hun snakker om. Hvis det er siden med “aktuelle lenker”, begynner jeg å skjønne hvorfor VamPus er så oppgitt over dette partiets kommunikasjonsstrategi og -taktikk. Lenke til leder og nestleder, ellers fint lite… VamPus er kanskje for mye av en raddis?

VIKTIG OPPDATERING: Bloggere er visst ikke så enkle i sin livsstil som jeg trodde. Huffington Post har laget sin egen “oase” inne i dette bloggerteltet. Og der skjer følgende:

Upon entering the Oasis visitors are treated to massages, facials and yoga instruction. Black clad, mellowed out volunteers serve all manner of tasty vegan food and super-healthy, greenish smoothies.

Vil Høyre lære av dette også?

iPhone og nettet: litt forvirrende

Eirik i Netlife drar opp en interessant diskusjon om iPhone og nettsider: han irriterer seg over at VG og Dagbladet har laget en egen iPhone-versjon som brukerne dirigeres inn på, for han vil heller se de “ekte” sidene. Men diskusjonen under innlegget etterlater meg noe forvirret. Jeg ønsker å tro at kommentatoren Asbjørn Ulsberg treffer spikeren på hodet:

…problemet til Dagbladet og VG kan være at de ikke kjenner til mobile stilsett (det vil si CSS spesifikt tilrettelagt mobile enheter) og derfor ikke tilbyr dette til mobile enheter. Med mobile stilsett kan nøyaktig samme webside blitt servert til desktop- og mobil-nettlesere, men kan gi websiden en annen formattering på mobile enheter med mindre skjerm…

Er det ikke dette man “bør” gjøre for å være innenfor god web-takt og tone? Følge W3C-standardene? Hvorfor bruker da isteden redaksjonene tid på å skreddersy iPhone-sider? Kan noen forklare dette for en legmann?

Uansett er en ting klar: iPhone har allerede fått mobilbruk av websider til å øke kraftig. Endelig, det er noe bransjen har håpet på i mange år.

Favorittblogger og favorittbloggkommentator

Are Slettan på NA24 mener at Knut Johannessen alias Vox Populi (må ikke forveksles med Vox Publica) er den beste bloggen om norsk politikk, og her i gården slutter jeg meg gjerne til rekken av gratulanter (se Knut J.s kommentarfelt). Det er flott at en av medienes kommentatorer gir blogger oppmerksomhet på denne måten, fordi det også bidrar til å premiere god kvalitet og langsiktig innsats. Ikke overraskende at det er nettopp Slettan som gjør dette — hans kommentarer er blant de mest innsiktsfulle i norske medier. Kanskje vi andre kan ta stafettpinnen videre og gi litt spesiell heder til iherdige kommentatorer på bloggene? En god blogg greier seg nemlig ikke uten. Selv har jeg lenge hatt Jacek som favoritt. Han har vært aktiv i årevis på document.no, og gir alltid sine kommentarer en ironisk snert som poengteres med poetisk effektfulle linjeskift. Her er et lite utdrag en han skrev i dag:

“skremmende at journalistikk i dag er ofte basert på fordommer, stereotyper og pre-conceptions

og ikke på

fakta, kunnskap og bruk av aristotelisk logikk

og det er kanskje evnen til å tenke logisk som er den største mangelvære

fordi det å tenke logisk er

vanskelig

kjedelig

slitsomt

dette fordi

publikum

alltid

lengter etter underholding

og ikke etter

vanskelig kunnskap”

Edit wars and real wars

How is the war in Georgia described in the Georgian language Wikipedia and in the Russian language version? That would be very interesting to know. Ideally, if the Wikipedia norm of neutral point of view (NPOV) works, the variations on the important issues between those two versions and the entry about the war in English version should be small. But if we assume there are significant differences, then at least the English version should give us the global common ground on the events, as it were. This is important, no, it is crucial, because Wikipedia entries will increasingly be the first stop for users when they look for background information to an ongoing event — especially when the event includes otherwise obscure places such as South Ossetia and Abkhazia (obscure for the great majority of the world’s citizens). Wikipedia does not have the same strong, direct impact as the big media, but since journalists also are heavy Wikipedia users, there is reason to believe that the indirect impact on the interpretation of events and presentation of news is substantial. And because Wikipedia is so easily accessible, you can get up to speed on an unknown and difficult topic in a very short time. For example, if you as journalist take the time to read about ethnic cleansing of Georgians in Abkhazia, that will surely influence how you interpret the current conflict in that area.

Hence, Wikipedia will become more and more important in global opinion formation, but will the Wikipedia model work under these conditions? Or will it be broken down by ever more violent edit wars? Is reform the solution, such as more stable versions of Wikipedia? It would be interesting to hear active Wikipedia contributors’ views on this. NPOV is evolving into a really important political idea, or norm. Can it be upheld?

Glamour for Goebbels

Elsa Aanensen som Kirsten Heiberg, foto: Øyvind Osmo Eriksen

I kveld er det urpremiere på teaterforestillingen Glamour for Goebbels på Festivitetens Intimscene i Haugesund (utsnitt av plakaten over). Med musikk, tekst, sang og filmklipp forteller skuespiller Elsa Aanensen og musiker Halvor Lillesund historien om Kirsten Heiberg, som var aktiv i tysk film fra 1938 og helt til 1945. Etter krigen spilte hun også i fire tyske filmer og hadde roller i norsk teater. Heibergs historie har jeg tidligere skrevet om i en artikkel hvor jeg også tok for meg andre norske skuespillere med karriere i Tyskland i perioden 1914-45. Heiberg var gift med den tyske komponisten Franz Grothe og var den eneste av de norske skuespillerne som fortsatte karrieren etter 9. april 1940. Aanensens kunstneriske grep virker spennende, og jeg håper mange får med seg forestillingen under filmfestivalen i Haugesund (den spilles også 18-22. august).

Heiberg hadde et ganske stort navn i nazi-Tysklands filmindustri. Det er nok mange som ikke vet at det var en stor produksjon av filmer, særlig underholdningsfilm, under NSDAP-regimet. Goebbels var lidenskapelig opptatt av film og blandet seg opp i mye, ikke minst hvem som skulle få den kvinnelige hovedrollen. Man forventer gjerne at brutal propaganda dominerte blant produksjonene, men det var ikke tilfelle. Nazistene var manisk opptatt av opinionen, og Goebbels ville ha underholdningsfilm — så harmløs som mulig, men likevel med publikumsappell og altså glamour. Filmskribenten Friedemann Beyer har skrevet at kinoen aldri har “spilt en så viktig rolle i de brede massenes bevissthet som mellom 1933 og 1945.” Weimar-epokens filmbransje var kunstnerisk skyhøyt overlegen, men nådde altså ikke publikum på samme måte. Det kan være fristende å se opinionsdanning i et autoritært regime som en enkel affære, der regimet styrer mediene og kulturlivet og dermed kan diktere opinionen. Men samspillet mellom regime og publikum er mer komplekst enn som så, og nærstudier av nazitiden kan helt sikkert gi bidrag til å forstå dette spillet i dagens autoritære regimer også. Og midt oppe i et slikt spill sto altså norske Kirsten Heiberg. Dét skaper en spenning som kan bære et teaterstykke den dag i dag.

OPPDATERING: Haugesunds Avis har en meget positiv anmeldelse av forestillingen.

Eksemplarisk

I den aktuelle toppnyheten på VG.no gjør redaksjonen og journalist Inger-Marit Sæby noe som varmer et netthjerte: de lenker til hovedkilden for nyheten om at “Murmansk”-vraket skal heves. Lenke til NRK-saken og kreditering i ingress — eksemplarisk. Leseren får dobbelt opp: både denne viktige nyheten og ekstraservicen det er å kunne gå rett til originalkilden. Rart å fremheve dette? Er det ikke en selvfølge? Jo, det burde være det, men gudene skal vite at det har tatt tid før journalister har akseptert å lenke ut til andre nettsteder. Mange stritter imot ennå. For bloggere må dette fortone seg direkte mystisk.

Hvordan finansiere nettjournalistikken?

Dette er temaet for en artikkel jeg skriver for Journalisten. Tanken er å sette søkelyset på forretningsmodellene i nettmediene. For de aller flestes del kommer inntektene hovedsakelig fra annonser i dag (annonser av ulike typer, selvsagt). Men de svake tallene som flere av de store aktørene presenterte i vår, til tross for sterk norsk økonomi og fortsatt vekst i annonsemarkedet på nett, vakte oppsikt. Har modellen med annonsefinansiering strukturelle svakheter? Hvordan skal da relativt store, slagkraftige nettredaksjoner kunne finansieres? Hvordan vil det gå med den ressurskrevende journalistikken, som gravesaker og utenriksdekning?

Jeg har en del ideer jeg forfølger, men er veldig interessert i konkrete innspill fra leserne her på bloggen. Hva bør jeg fokusere på?

Her er noen av sporene jeg følger:

Filantropi: Selv om de norske tradisjonene for filantropi er svake, er det fristende å se nærmere på et par amerikanske initiativer. Pro Publica er en hel redaksjon med undersøkende journalister, helfinansiert av en stiftelse. Materialet de lager stilles kostnadsfritt til rådighet for store redaksjoner og publiseres på Pro Publicas nettsted (se tidligere omtale). SpotUs, som er under etablering, har en helt annen tilnærming: her “pitcher” journalister en sak med budsjettramme, og ber enkeltpersoner (feks. i et lokalsamfunn) om donasjoner. Når budsjettet er fylt opp, går journalisten i gang. En redaksjon kvalitetssikrer materialet og velger publiseringskanal.

Nå er ikke disse initiativene rettet eksklusivt mot nettjournalistikk, men jeg synes de er helt relevante. Et premiss for saken, og bekymringene for forretningsmodellen, er selvsagt at mye av journalistikken vil flyttes til nettet etter hvert som papiraviser og tradisjonell kringkasting får problemer. Norge har ikke blitt rammet så hardt av denne utviklingen ennå, men det er vel liten tvil om at den kommer.

Pressestøtte: Den direkte pressestøtten i Norge går utelukkende til papiravisene. Burde det vurderes om også nettmedier skal kunne søke om støtte? I så fall, hvordan kan det organiseres?

Organisering: Hva skjer med nettmedienes organisering? Vil de satse mer på frilansere og løsmedarbeidere, for å være mest mulig fleksible? Gir dette store muligheter for frilansere? Vil mediene satse enda mer på brukerskapt innhold?

Så vil jeg naturligvis komme inn på innovasjon innenfor annonsemodellen. Bransjefolk sier jo at nettmediet ennå er ungt og at markedet skal fortsette å vokse. Men vil de redaksjonelle mediene få sin del av veksten? Mye av nettannonsene selges ikke rundt redaksjonelt, journalistisk innhold i det hele tatt.

En modell jeg er sikker på at ikke er verdt å vurdere, er den klassiske abonnementsmodellen som bare Wall Street Journal har lyktes med på nettet. Det er vel ingen som tror på denne modellen i dag (enkelte hadde et visst håp en gang for mange år siden. Den saken viser for øvrig at bransjen har jaktet på alternativer til annonsefinansieringen tidligere også!). Derimot kan brukerbetaling for spesielle tjenester ha noe for seg. Mobiltjenester er det også grunn til å vente seg en del av, etter hvert som den mobile nettbruken griper om seg.

OPPDATERING 16. september: Her er sluttresultatet, med tilhørende sidesak.

Google is a media company

The question mark is out of place in this story’s headline. Definitely Google is a media company. Knol is just a new example of that. All these forays into every possible area which might be “monetized” one way or the other is what makes Google somewhat unheimlich. David B. Yoffie has it right:

If I am a content provider and I depend upon Google as a mechanism to drive traffic to me, should I fear that they may compete with me in the future? The answer is absolutely, positively yes.

(tip: John Battelle).

Über-embarrassing

The Atlantic July-August 2008 coverDer Spiegel August 11 2008 cover

The Atlantic’s “Is Google making us Stoopid?” cover is not that magazine’s finest hour — the title does not do justice to Nicholas Carr’s article; all headlines must of course be reductionist, but this one goes too far and becomes unintendedly self-defeating (printed magazines make us stoopid). The article has provoked a broad debate over at the Britannica Blog and elsewhere. But apparently the cover “communicates”, because this week Der Spiegel has found the timing right to copy The Atlantic cover, as you can see. The title is an almost exact translation! (Spiegel has substituted Google for “the Internet”). The cover story isn’t available online yet (the great Spiegel archive is free, but there is a two week embargo on new stories), but let’s hope the text is plenty more original than the choice of cover art. (via Netzeitung Altpapier).