Småartig sak i E24/Aftenposten forteller om fasilitetene bloggere blir tilbudt under demokratenes årsmøte. En god sofa, strømuttak og tilgang på karbohydrater gjør bloggeren lykkelig.

I bunnen av saken er det begravd en kommentar fra Høyres infosjef:

Vi vurderer å teste ut et eget opplegg for bloggere under vårt landsmøte til våren. Og vi lenker allerede ganske mye til bloggere som deler mange av våre standpunkter.

Tips: lenk også til dem som ikke deler dine standpunkter. Slik støtter du den politiske offentligheten, styrker troverdigheten og skaper mer oppmerksomhet om ditt parti. Nå er det også vanskelig å si hvilke lenker hun snakker om. Hvis det er siden med “aktuelle lenker”, begynner jeg å skjønne hvorfor VamPus er så oppgitt over dette partiets kommunikasjonsstrategi og -taktikk. Lenke til leder og nestleder, ellers fint lite… VamPus er kanskje for mye av en raddis?

VIKTIG OPPDATERING: Bloggere er visst ikke så enkle i sin livsstil som jeg trodde. Huffington Post har laget sin egen “oase” inne i dette bloggerteltet. Og der skjer følgende:

Upon entering the Oasis visitors are treated to massages, facials and yoga instruction. Black clad, mellowed out volunteers serve all manner of tasty vegan food and super-healthy, greenish smoothies.

Vil Høyre lære av dette også?

Eirik i Netlife drar opp en interessant diskusjon om iPhone og nettsider: han irriterer seg over at VG og Dagbladet har laget en egen iPhone-versjon som brukerne dirigeres inn på, for han vil heller se de “ekte” sidene. Men diskusjonen under innlegget etterlater meg noe forvirret. Jeg ønsker å tro at kommentatoren Asbjørn Ulsberg treffer spikeren på hodet:

…problemet til Dagbladet og VG kan være at de ikke kjenner til mobile stilsett (det vil si CSS spesifikt tilrettelagt mobile enheter) og derfor ikke tilbyr dette til mobile enheter. Med mobile stilsett kan nøyaktig samme webside blitt servert til desktop- og mobil-nettlesere, men kan gi websiden en annen formattering på mobile enheter med mindre skjerm…

Er det ikke dette man “bør” gjøre for å være innenfor god web-takt og tone? Følge W3C-standardene? Hvorfor bruker da isteden redaksjonene tid på å skreddersy iPhone-sider? Kan noen forklare dette for en legmann?

Uansett er en ting klar: iPhone har allerede fått mobilbruk av websider til å øke kraftig. Endelig, det er noe bransjen har håpet på i mange år.

Are Slettan på NA24 mener at Knut Johannessen alias Vox Populi (må ikke forveksles med Vox Publica) er den beste bloggen om norsk politikk, og her i gården slutter jeg meg gjerne til rekken av gratulanter (se Knut J.s kommentarfelt). Det er flott at en av medienes kommentatorer gir blogger oppmerksomhet på denne måten, fordi det også bidrar til å premiere god kvalitet og langsiktig innsats. Ikke overraskende at det er nettopp Slettan som gjør dette — hans kommentarer er blant de mest innsiktsfulle i norske medier. Kanskje vi andre kan ta stafettpinnen videre og gi litt spesiell heder til iherdige kommentatorer på bloggene? En god blogg greier seg nemlig ikke uten. Selv har jeg lenge hatt Jacek som favoritt. Han har vært aktiv i årevis på document.no, og gir alltid sine kommentarer en ironisk snert som poengteres med poetisk effektfulle linjeskift. Her er et lite utdrag en han skrev i dag:

“skremmende at journalistikk i dag er ofte basert på fordommer, stereotyper og pre-conceptions

og ikke på

fakta, kunnskap og bruk av aristotelisk logikk

og det er kanskje evnen til å tenke logisk som er den største mangelvære

fordi det å tenke logisk er

vanskelig

kjedelig

slitsomt

dette fordi

publikum

alltid

lengter etter underholding

og ikke etter

vanskelig kunnskap”

I kveld er det urpremiere på teaterforestillingen Glamour for Goebbels på Festivitetens Intimscene i Haugesund (utsnitt av plakaten over). Med musikk, tekst, sang og filmklipp forteller skuespiller Elsa Aanensen og musiker Halvor Lillesund historien om Kirsten Heiberg, som var aktiv i tysk film fra 1938 og helt til 1945. Etter krigen spilte hun også i fire tyske filmer og hadde roller i norsk teater. Heibergs historie har jeg tidligere skrevet om i en artikkel hvor jeg også tok for meg andre norske skuespillere med karriere i Tyskland i perioden 1914-45. Heiberg var gift med den tyske komponisten Franz Grothe og var den eneste av de norske skuespillerne som fortsatte karrieren etter 9. april 1940. Aanensens kunstneriske grep virker spennende, og jeg håper mange får med seg forestillingen under filmfestivalen i Haugesund (den spilles også 18-22. august).

Heiberg hadde et ganske stort navn i nazi-Tysklands filmindustri. Det er nok mange som ikke vet at det var en stor produksjon av filmer, særlig underholdningsfilm, under NSDAP-regimet. Goebbels var lidenskapelig opptatt av film og blandet seg opp i mye, ikke minst hvem som skulle få den kvinnelige hovedrollen. Man forventer gjerne at brutal propaganda dominerte blant produksjonene, men det var ikke tilfelle. Nazistene var manisk opptatt av opinionen, og Goebbels ville ha underholdningsfilm — så harmløs som mulig, men likevel med publikumsappell og altså glamour. Filmskribenten Friedemann Beyer har skrevet at kinoen aldri har “spilt en så viktig rolle i de brede massenes bevissthet som mellom 1933 og 1945.” Weimar-epokens filmbransje var kunstnerisk skyhøyt overlegen, men nådde altså ikke publikum på samme måte. Det kan være fristende å se opinionsdanning i et autoritært regime som en enkel affære, der regimet styrer mediene og kulturlivet og dermed kan diktere opinionen. Men samspillet mellom regime og publikum er mer komplekst enn som så, og nærstudier av nazitiden kan helt sikkert gi bidrag til å forstå dette spillet i dagens autoritære regimer også. Og midt oppe i et slikt spill sto altså norske Kirsten Heiberg. Dét skaper en spenning som kan bære et teaterstykke den dag i dag.

OPPDATERING: Haugesunds Avis har en meget positiv anmeldelse av forestillingen.