Democratic Voice of Burma blir stadig utsatt for nettangrep, skriver Dagens Næringsliv i gårsdagens hovedoppslag i magasindelen (ikke på nett). Den Oslo-baserte redaksjonen risikerer å bli sparket ut av sin engelske nettleverandør. Men er ikke dette et område hvor norske nettredaksjoner og IT-miljøer har høy kompetanse? Vi burde være stolte over å ha DVB i Norge. Norske miljøer kan vel sørge for et opplegg som sikrer DVBs nettsider bedre mot slike angrep?

(Astrid Meland kommenterer andre deler av DN-saken).

Espen Andersen lufter tanken om en norsk LuLu.com (se også hans tidligere beskrivelse av konseptet). Dette kan absolutt være noe, kanskje særlig for forfattere som faller utenfor, eller ikke har tålmodighet med, det etablerte faglitterære kretsløpet (som det gjerne kalles). I mitt tilfelle artet kontakten med dette kretsløpet seg som følger.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) forvalter en del av de betydelige midlene (222,9 millioner kroner i 2007) som samles inn gjennom Kopinor. Vi som skaper åndsverk (artikler, bøker osv) som blir kopiert, kan prøve å få “igjen” noen av disse kopimidlene gjennom stipender fra blant andre NFF. Under tvil — NFF har tidligere demonstrert en forbløffende krigersk holdning til alt som smaker av “nye medier” og innovasjon i sin bransje — sendte jeg en stipendsøknad. Tanken var å gå videre på noe av det jeg har publisert før om nettjournalistikk, brukerstyrt publisering osv i ulike sammenhenger. Men for å komme i betraktning som søker, må man tidligere ha publisert faglitterære tekster tilsvarende minst 100 sider. Tekstene må ha vært underlagt en redaksjonell kontroll/vurdering før publisering, og de må være gjort tilgjengelig for allmennheten. Min hovedtekst er rapporten fra et prosjekt om blogging og journalistikk, som jeg publiserte på egne websider for to år siden. Teknisk sett var teksten altså ikke vurdert redaksjonelt av andre før publisering, men jeg argumenterte med at slik vurdering er gjort i etterkant av publiseringen. Teksten har i to år stått på pensumlisten for journaliststudiet ved Universitetet i Bergen. Forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap har altså vurdert arbeidet som godt nok til å være pensummateriale. Rapporten har vært tilgjengelig for allmennheten både som webside og som nedlastbar pdf-fil, og blitt funnet av ganske mange med interesse for temaet. Siden den ble lagt ut i mai 2006 har siden blitt vist over 2100 ganger. Rapporten er blitt lastet ned som pdf over 1500 ganger. Spredningen er oppnådd helt uten annen markedsføring enn en aviskronikk og litt lenking fra denne bloggen.

Dette trodde jeg var solide argumenter, men der tok jeg grundig feil. Allerede ved en telefonsamtale med NFFs sekretariat (egentlig bare for å avklare et praktisk spørsmål om innsending av søknad, selvsagt per brevpost) ble jeg stilt avhøraktige spørsmål om hvorfor jeg trodde jeg var en kvalifisert søker. Søknaden ble sendt likevel, men kom etter få dager i retur: rapport-teksten var underkjent, og argumentene åpenbart ikke vurdert seriøst.

Nå er jeg absolutt ikke en motstander av redaksjonell kvalitetsvurdering — tvert imot. Men slik vurdering kan altså gjøres på flere enn én måte. LuLu-konsepter åpner for mer profesjonell distribusjon av åndsverk som er kvalitetsvurdert på et mangfold av måter. Antakelig en utfordring NFF-ere må forholde seg til en vakker dag. Og svaret på Espens enkle spørsmål er et enkelt ja!

Hver dag når klokken tikker mot halv ett begynner jeg så smått å forberede meg: Nå kommer snart Dagsnytt med en god, gammeldags, gjennomarbeidet radionyhetssending. Denne vanen har til og med overlevd i webbens epoke, det er jo bare å bruke NRKs utmerkede nettradio. Kanskje NRK har undersøkelser som viser lave lyttertall, og at det dermed fremsto som rasjonelt å legge ned 12.30-sendingen. Men merkelig virker det. Eksperimenterer man virkelig med en “merkevare” som er så sterk at publikum får fantomsmerter når “produktet” forsvinner?