Buttonholing — å gripe tak i knapphullet til en annen person for å sikre seg hans udelte oppmerksomhet mens du framfører ditt synspunkt — er ikke vanlig praksis i dagens kaffebarer, men var det visst i Londons livlige kaffehus på 1700-tallet, et av arnestedene for det vi kaller den offentlige sfære. Det var Anders Brennas svar på John Olav Egelands Dagblad-kommentar om medieutviklingen som fikk meg til å tenke på dette. Brennas innlegg er i hvert fall det nærmeste jeg har sett noen komme virtuell buttonholing av papir-tradisjonalister. Men selv dette fikk altså ikke Egeland til å ta steget ut i den tidkrevende nettsamtalen (viser Brennas avslutningskommentar). En kan lure på hva som skal til for at papir- og nettverdenen skal møtes for godt. Det går fortsatt godt an å gjemme seg for kritikk.
Olav A. Øvrebø
Journalist
Hei, jeg skjønner at du beskriver mitt angrep som “buttonholdning”, selv om det er et nytt begrep for meg.
Sannheten er likevel at jeg skrev det som en kritikk av hans meninger, og så skjønte jeg etterhvert at jeg gikk såpass hardt til verks at jeg burde sende ham en e-post.
Egentlig angrer jeg litt på at jeg lot ham slippe så billig med tanke på at jeg ikke kjørte debatten videre på tross av hans ønske om å slippe, men det skyldes rett og slett at det ikke var min hovedambisjon å kjøre debatten hele veien.
Jeg var mest interessert i å slå tilbake selve argumentene.
Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad
Ja, jeg er ikke i tvil om at du ville angripe argument og ikke person. Jeg har bare alltid likt uttrykket buttonholing (knapphullrøsking?), og nå så jeg sjansen til å benytte det. Jeg synes rett og slett det er dumt og uproduktivt at en del samfunnsdebattanter mer eller mindre bevisst holder seg vekk fra mediedebatten som foregår på nettet. Særlig siden jeg mener denne delen av mediedebatten stort sett er mer informert og opplyst enn den som foregår bare på papir. Og da så jeg altså ditt grep som det mest kraftfulle forsøket hittil på å “røske” en av disse debattantene over på nettet.