Bergens Tidendes faktasjekk.no er åpenbart inspirert av amerikanske PolitiFact.com. Det prosjektet er anslått til å ha kostet fra 600.000 til 1 million dollar. Tall på hvor mye kvalitetsjournalistikk faktisk koster er spesielt interessant i disse tider. Så hvor mye regner BT med å investere i valgkamp-faktasjekkingen?
Monthly Archives: August 2009
How expensive is quality journalism?
Good information about how much quality journalism really costs is strangely difficult to come by. So thanks to Zachary Seward for sharing a few examples with us, prompted by the ProPublica/New York Times 13,000 word Katrina magazine story:
In this case, Fink was paid $33,000 plus $10,000 in expenses for her Kaiser fellowship, according to Steve Engelberg, her editor at ProPublica, where she’s been for 14 months. Engelberg, who was kind enough to go through these figures with me, said, “Fourteen months of salary plus benefits for us easily gets you north of 100 plus, 100, 150 or something.” He threw in another $20,000 to $30,000 for travel expenses, in addition to three months of editing and lawyering at ProPublica and the Times, which also spent $25,000 to $30,000 on photographs, he said.
UPDATE: A more detailed breakdown in Mother Jones. 10.000 for fact-checking? Wow.
Probably most news organizations prefer to keep such numbers for themselves, or maybe they don’t even break them down in much detail. A good thing about a crisis in journalism: It would probably expose the real costs.
And now I have to read the Katrina story — and wonder if any Norwegian newspaper will foot the translation bill and re-publish it, which they can after Sept. 29.
British government planning internet cut-off
After the French come the Brits: Three strikes or internet cut-off as punishment for illegal filesharing was not included in the Digital Britain report, but now the government wants it after all:
…Today the government will take the unusual step of proposing much stricter rules midway through the Digital Britain consultation process. Illegal filesharers will still get warning letters but if they continue to swap copyrighted material they could have their internet connection temporarily severed, although it may be possible to retain basic access to online public services. A similar law in France under which filesharers could be cut off for up to a year was recently kicked out by the country’s highest court as unconstitutional. In the UK, privacy groups are likely to challenge any similar legislation as contrary to human rights law.
“Basic access to online public services” is cute.
Faktasjekknivået
Som så mange andre er også jeg en tilhenger av Bergens Tidendes initiativ om å faktasjekke valgkamppåstander. Den positive responsen prosjektet har fått viser at det ennå er stort potensial for innovasjon i nettjournalistikken (og at det er ingenting som tilsier at nyskapingen må skje i Oslo — selvsagt, men folk i Bergen liker å høre dette!). De av BTs faktasjekkartikler jeg har lest, virker grundige, ryddige og rettferdige i “dommen”.
Samtidig har Tord Nedrelid et godt poeng når han i dag trekker fram det underliggende premisset for BTs faktasjekk: Hva sier det om faktasjekk-nivået blant politiske journalister? Jeg vil tilføye: Og hva med nivået generelt?
Et poeng som har vært fraværende i omtale av prosjektet er hvor flaut det må være for politiske journalister. Med sin blotte eksistens understreker det at journalister som normalt dekker politikk ikke overholder et av grunnprinsippene i journalistikken og kildekritikken: Å… sjekke kildenes påstander.
Fakta kan ødelegge enhver god debattskapingssnakkis
Når alle snakker i munnen på hverandre og de skravlende klasser eser ut, blir det vanskeligere, og dermed desto mer attraktivt, å nå målet — å bli en snakkis! Fortvil ikke. Det finnes en idiotsikker metode. Av alle yrkesgrupper er det debatt- og kulturredaktører som har oppfunnet den. Slik gjør du: Du er skribent og har gjort det du mener er en sensasjonell oppdagelse, men dessverre har du ikke dekning i kilder og fakta for hypotesene. Reportasjesjefene vil ikke publisere den slags. Det er tid for plan B. Du pakker det du har av opplysninger inn i en passe harmdirrende kronikk eller kommentarartikkel. Det skader absolutt ikke om du dekorerer pakken med litt klassisk antisemittisk konspirasjonsteori. Det gjør teksten bare mer kontroversiell og debattskapende! Så kontakter du debatt- eller kulturredaktøren. Sjansen er nå god for at vedkommende værer en snakkis, og vil droppe brysomme spørsmål om kildegrunnlag, -fortolkning og dokumentasjon. Som Aftonbladets redaktør så vakkert sier det (min utheving):
Aftonbladet tar inte ställning till sanningshalten i sakuppgifterna. Artikeln är en opinionsartikel som återger den palestinska familjens vittnesmål och Donald Boströms ostridiga foto av en pojkes döda kropp som blivit uppsprättad.
Aftonbladet er en kjempestor avis. Anna Veeder er, ifølge Newsmills presentasjon av henne, “ekonomiansvarig på ett israeliskt hitechföretag samt frilansskribent med hjärtat (och en hel del av fritiden) i den israeliska fredsrörelsen.” Men det er Veeder i sin Newsmill-artikkel, ikke Aftonbladet, som har gjort elementært fotarbeid:
…jag ringde ju helt enkelt upp några från olika organisationer som jag ansåg vara relevanta och talade med dem. Efter publiceringen i Newsmill fick jag också ett officiellt svar från advokaten Limor Yehuda på ACRI (www.acri.org.il) som precis som de andra förklarade att hon aldrig stött på den här anklagelsen (att israeliska soldater skulle ha fångat in palestinier och dödat dem i syfte att handla med deras organ). Hon hade överhuvudtaget inte stött på anklagelser om organstöld för något syfte.
Andre trinn i debattskapingssnakkismetoden er at det velter inn kritikk, gjerne fra angrepne eller berørte parter, ofte kritikk av det overdrevne eller lite smarte slaget. Da kan debattredaktøren enkelt iscenesette seg selv som pressefrihetens forsvarer og “stå oppreist i stormen”. Også dette skjer nå i Aftonbladet-saken.
Jeg vet jo hva den opplagte innvendingen er: Skulle man sende artikler som Boströms i retur og forlange forbedringer, nye fakta, fjerning av konspirasjonssløret, hva ville da skje? Jo, sikkert mye mindre oppmerksomhet, ingen nasjonal snakkis, ingen global storm.
Har de rett, og jeg feil?
—
Noen oppdateringer (25. august):
Palestinerens familie: Sa ikke til utenlandske journalister at organer var stjålet.
Anna Veeder til Aftonbladet: “Ta ansvar för artikeln och gör själva den utredning som ni kräver ska ske”.
Cordelia Edvardson: Trykkefriheten misbrukes: “…då man framställer lösa rykten och anklagelser för de vidrigaste brott som – visserligen obevisade – sanningar. Det är vad Aftonbladets kultursida har ägnat sig åt. Därför kan tidningen inte ta skydd bakom tryckfrihetslagen.”
Roland P. Martinsson: Kan Linderborg bli sittende som kulturredaktør? (via document.no.)
Treholt reddet ut av Facebook
PST har lagt ut fotoalbumet fra Treholt-saken ikke bare på lukkede Facebook, men heldigvis også på åpne Flickr. Sikkerhetstjenesten har til og med spionert seg fram til en Creative Commons-lisens på bildene — navngivelse, ingen bearbeidelse (står egentlig noe i veien for å velge den aller frieste lisensen, med kun navngivelse? De ivrigste vil nok remikse Treholt-bildene uansett).
Jeg håper virkelig at mange offentlige institusjoner vil følge PST og gjøre historiske fotografier tilgjengelig. Treholt-bildene er en påminnelse om at det ikke bare er arkiver, biblioteker, museer eller NRK som sitter på viktig historisk materiale.
Digitaliseringen av fotografier, både av offentlige hendelser og private minner, har potensial til å påvirke vår historieforståelse. Både profesjonelle aktører og amatører vil bidra. Min personlige favoritt for tiden er Bergensavisens Fotomuseum på Origo. Ved siden av bilder fra avisens eget arkiv er det nå begynt å dukke opp mange spennende bilder fra private samlinger. Se for eksempel bilder tatt av Franz Blaha. Fascinerende. En utfordring for Origo blir å legge til rette for at publikum kan føre på stikkord (tags) som på Flickr, og å innarbeide Creative Commons-lisenser. Burde være mulig å få til, folkens?
Se min temaside med flere relevante saker om historisk fotografi.
Krev svar, og følg opp når de kommer
EFN og Fribit skal ha takk for at de har formulert spørsmålskatalogen om datalagring, fildeling, FRA-loven, nettsensur, “3 strikes”. Alt sammen saker jeg har arbeidet mye med i år, som leserne her vet. Det meste er samlet under “Nettpolitikk.”
Det ser ut til å være bra med aktivitet på Twitter rundt #krevsvar også. Det øker sjansen for at det faktisk kommer noen svar. Nettpolitiske saker vil ikke avgjøre valget i Norge i år, men dette initiativet bidrar til at disse temaene er en viktig understrøm i valgkampen. Og ikke minst, det presser partiapparatene til å bruke mer tid på spørsmålene, en god forberedelse til det som vil komme senere. Derfor er det også viktig at svarene ikke blir liggende som et dødt arkiv, men blir gjenstand for debatt og oppfølgingsspørsmål.
OPPDATERING 3. september: Det er nå publisert svar fra alle partier unntatt Høyre på krevsvar.no.
New owner and expansion for EveryBlock
MSNBC has bought EveryBlock, which means that the previously foundation-funded, innovative hyperlocal/microlocal site made by Adrian Holovaty & co can continue and even expand:
…it means that we’ll have resources to expand EveryBlock profoundly. MSNBC.com is the most-visited news Web site in the U.S. and is in solid financial shape in a time when news organizations around the world are struggling. We’re excited about the possibilities of pointing a massive audience at EveryBlock and having the resources to beef up our technological infrastructure and staff. Our site is very young — it’s only been live for about a year and a half — and we have a lot of ideas and expansion plans. I often tell friends and industry colleagues that EveryBlock in is current incarnation is only about 5 percent of what we want to do with it. We’re now in a position to make this happen.
Twitter in 11506 characters
Evgeny Morozov delivers a good analysis, as usual, of the Twitter hype. Beware:
Twitter use in authoritarian countries comes with major drawbacks. Twitter creates an extensive online paper trail that can be easily used against dissidents. In fact, as Twitter use becomes more common, authoritarian governments are likely to exploit Twitter to gather open-source intelligence on the opposition — not a difficult task for anyone with an Internet hook-up. So Twitter could help authorities identify dissent at very early stages, tracking not just individual activists, but entire activist networks. An online friend list could enable a serious crack-down.
Will sprinkling pennies work?
New concepts for voluntary user payment — or more effective donations — keep turning up. The latest is Sprinklepenny (via Steve Outing). I’m intrigued by the possibilities, and I like this approach much better than the current “force the user to pay“-approach of the mainstream media. But will it work? Will there ever be enough users, so publishers will make more than, ah, pennies?